Redaktøren kan med stolthet meddele at oppfordringen til bloggens redaksjonsmedlemmer om å blotte for en god sak, ble mottatt med entusiasme, endog med iver. Alt ble fotografert, og vil bli slått opp som stor veggavis i Oslo sentrum, med oppfordring til publikum om å donere en sum til sitt lokale krisesenter.
For eksiltibetaneren og buddhisten Lobsang Rama, som mener at vi alltid er nakne, var det ikke noe problem å senke de løstsittende buksene han bruker. Problemet var heller stedet han valgte å gjøre det på. Selv om kongens garde er opplært til ikke å reagere på publikums spillopper, klarte likevel en av dem å ringe politiet. Heldigvis fikk fotografen med seg hele forestillingen med de svartkledde som kom og måtte bære bort den sprellende, lille utlendingen, men han fikk ikke foreviget lyden av tibetaneren som skrek: "Dette er ikke blotting-blotting. Dere kan ikke dra alle under én kam!" - men det kunne politiet, og han ble raskt lempet inn i den svart/hvite varebilen og fraktet til kasjotten.
Taxi-driver og entreprenør Bjørnar Versil valgte å starte morgenvakten uten bukser på. De to første turene - begge med par som satt i baksetet - gikk uten oppstuss. Den tredje kunden, derimot, merket mangelen på benklær. Og
som han la merke til det! "Typisk!, forklarte Bjørnar senere. "Typisk kom det en homse. Og det var en veldig homsete homse, som først så lenge på meg før han begynte å snakke om hvor mye han likte meg. Han hadde alltid likt meg, enda vi aldri hadde møtt hverandre. Skjønner dere hva jeg mener? Han var klåfingra! Han stoppa først da jeg viste'n at kamera tok opp alt sammen. Til slutt fikk jeg hundre i driks og to hundre til saka."
Byrådsmedlem og musiker Lars Jonas Jonassen hadde aldri latt seg sjenere av nakenhet. Han var av det slaget som gjerne tok
av klærne under et middagsselskap og ble forbauset hvis det kom noen innvendinger. Han burde kanskje ikke tatt en stripp mens hans holdt et innlegg i byrådssalen, men selv om noen besteborgere lot seg sjokkere, var det likevel høyt nok under taket til at ingenting ville sluppet ut om ikke fotografen passet på å knipse alt. Lars Jonas forklarte etterpå hvorfor han gjorde det, og samlet inn flere tusen tusen kroner fra byrådsmedlemmene.
Oppgaven falt lettest for Monique April, som var totalt på hjemmebane. Hun spilte rett og slett inn en kortfilm som fikk
navnet "Small titted blonde fell asleep", solgte den til sin amerikanske kontakt og donerte pengene til vår gode sak. Nå bør det sies at Monique er en smart dame, som bodde i en hybellelilighet de årene hun var "on the game", investerte alle pengene fornuftig og er i dag økonomisk uavhengig. Hennes bidrag utgjorde brorparten av vår donasjon til krisesenteret.
Dr. polit. arbeidsledig steroidtyggende bodybuilder Roger Mikkel Bekkemellom kunne ikke følge Moniques eksempel, for dessverre hadde det overdrevne inntaket av uheldige midler påvirket forplantningsevnen på negativt vis. Likevel ble hans innsats betydelig. Han klippet rett og slett vekk hele bakenden på den lille buksa han brukte på en konkurranse, viste de barberte skinkene under en av øvelsene og fikk alle til å le eller måpe og karaktene til å droppe. Deretter skjenket han salæret for en artikkel kalt "Sustainability and ecological modernization in Norway", som han fikk inn i The Journal Of Social Sciences, til saken.
Ingar Gogol (tidligere kjent som matematikeren), derimot, skuffet oss en smule. Det viste seg at mannen var blyg når det
kom til å dele huden med andre. Han la fram en plan om å streake på kommende seriekamp mellom Brann og Bodø-Glimt, men trakk den straks tilbake. Han hadde i det hele tatt mange planer, men det var det han hadde. Ingenting skjedde. Ikke før noen dårlige kompiser, som skulle bære ham hjem da han ble for full, heller valgte å kle av ham alt unntatt frakken og den hatten han var så stolt av, og etterlot ham henslengt på en benk i parken. I følge fotografen, som selvfølgelig fulgte med, stakk både det ene og andre fram i offentligheten, og han kan bevise det med bilder. Slik lå Ingar fremdeles da kompisene kom tilbake på morgenkvisten for å kle ham igjen, og han selv vet ingenting om hva som har skjedd. Han tror han slapp unna, og den troen kan han få leve med - helt til veggavisen kommer opp.
Da gjenstår kun redaktøren. Det er han som bestemmer her, og han bestemmer at dette ikke er noe og skrive om. Det som skjedde er altfor pinlig, ble altfor dyrt, og har trolig fratatt ham muligheten til fremtidig ansettelse i den norske skolen. Sjekk veggavisen.
Vi kan med stolthet meddele at 98.000 ble fordelt og overlevert til tre forskjellige krisesentere i Oslo-regionen (Monique visste selvfølgelig hvor de lå).
Presidentens kone, Sherry Palmer, viser seg i første årgang å være en intrigemaker av rang som snur på en skilling, med et omfang som ville imponert selveste Niccolò Machiavelli. Hun sviker alle og skifter side i svimlende tempo.
Ålreit, noen ganger er folk offer for utpressing, for eksempel når et familiemedlem blir kidnappet. Men det meste interessante sviket skjer når folk bes om å ofre noen som står dem nær for fellesskapet, for det store gode. 
En annen ting som irriterer er at sjefshelten Jack Bauer er offer for et av de dårligste grepene i kriminalhistorien. Han blir stadig tatt til fange, og som skurkenes farligste fiende bør han selvfølgelig bli tatt av dage, ikke holdt som fange i tilfelle de kan ha bruk for ham. Først prøver de å skyte ham når han angriper, og når han har tapt er det liksom om å gjøre å holde ham i live! I tillegg virker ikke skytevåpen på ham; alle rundt ham faller som fluer, mens han løper gjennom kuleregnet uten å få en skramme. Avskyelig! 
Innlegg
