Hvem bør bestemme

EnAndersenBlogg mener at variert arbeidserfaring er en nødvendighet for folk som skal styre i samfunnet, det være på lokalt eller nasjonalt plan. Vi stoler lite på folk som ikke føler seg hjemme i - og blir akseptert av - flere typer miljøer. Slike mennesker bør ikke bli politikere.

De som er veldig ivrige etter å få makt, bør heller ikke velges til noe. De er trolig mest interessert i seg selv, og det hele er en egotripp.

Vi trenger folk som er sikre på seg selv, som har funnet seg selv, som er fornøyde med sin plass, som ikke eier tanker om å ha makt over andre.

Med andre ord: De maktkåte bør velges vekk. De sykelig prinsippfaste bør heller ikke slippe til; vær obs når en politiker begynner å snakke om prinsipper, for da kommer noen til å bli skadet. Partibroilere er burhøns som aldri har vært utenfor sprinklene; de går amok når de slippes fri og gis stor innflytelse.

Den beste typen politiker er trolig de som absolutt ikke ønsker å være politikere. Det kryr av smarte typer som ikke higer etter å eksponere seg eller bli kjendis. Disse bør tvinges inn på Stortinget - kall det plikttjeneste, som når man blir plukket til en jury - og de slipper ikke ut igjen før de har gjort noe virkelig bra. Da blir det nok god innsats.

Har sittet i buret

Hei, alle.
Av Bjørnar Versil
Redaksjonsmedlem

Våre faste lesere husker sikkert blotteaksjonen som hele redaksjonen deltok i for å samle inn penger til krisesentere i Oslo. Den ble oppsummert her: http://enandersenblogg.blogspot.com/2010/11/suksess-for-blotteaksjonen.html

Som dere ser, ønsket ikke redaktøren å spesifisere hva hans innsats besto i, bare at han hadde fått en saftig bot. Vel, saken fikk enda et etterspill. Seks måneder i buret er ikke bra, og blir ekstra ille når det kommer som konsekvens av en god gjerning, i arbeidet for en god sak.

Det var en tabbe å dokumentere aksjonenen som veggavis midt i Storgata, særlig uten å sladde deltakernes ansikter. Amatører.

Ideen med å bygge seg inn i et pepperkakehus var god. Ideen med å sprenge seg ut i naken tilstand for å bli stående som blotteren over alle blottere, viste seg ikke å være særlig god. Hadde det enda skjedd på et vått nachspiel, javel, men ikke når du har stilt seg opp midt i pepperkakebyen, hvor hundrevis av byens barnehagebarn hver dag kommer på besøk.

Det ble anmeldelser i fleng. Ingen av redaktørens forklaringer ble ansett som formildende. Ikke at han jobbet for en god sak. Ikke at han samlet inn penger til de trengende. Ikke engang at inntekten skulle gå til byens mest vanskeligstilte kvinner og barn vekket særlig forståelse. Når du sprenger deg ut av pepperkakehus og står kliss naken foran 250 barn og voksne, holder det ikke å si: "Hei.... dette ble visst litt rart?"

Ålreit, gjort er gjort. Redaktøren holdt ut sine seks måneder bak gitter, men brukte nesten ett år etterpå for å komme seg skikkelig i gjenge. Nå sier han at bloggen skal føres videre.

Imidlertid vil det ta tid vanskelig å samle gjengen. Og flere sponsorer av bloggen har trukket seg ut. Vi skal gjøre vårt beste.

Jeg vil gjerne legge til at vi samlet inn 98.000 kroner.