Pinnsvinmysteriet

Alle har sett blodige pinnsvinlik i veibanen om morgenen.

Et pinnsvin kan bevege seg ganske fort, og derfor er spørsmålet hvorfor de ikke alltid ligger i kjøresporet. Mange bilførere sikter nøye og svinger gjerne for å treffe dem, mener folk.

Etter å ha gransket alt som finnes av moderne pinnsvinforskning, har følgende slutning tvunget seg fram: Bilistene sikter ikke på pinnsvinene!

Når vi ser bort fra et mindre antall bona fide ulykker, og tar i betraktning at bilen er smådyrenes fremste fiende, bør vi ikke forundres av at de gående nåleputene ønsker å "ta" bilene.

Imidlertid skal det gå betraktelig evolusjonstid før pinnsvinene blir i stand til å resonnere fram en effektiv plan. I dag vet de bare å bruke pinnene sine.

Dermed er det blitt opprettet lokale selvmordsgrupper av unge, fandenivoldske dyr med overlegen tro på eget våpen som springer fram og tilbake på veien natten lang for å plassere seg under et bildekk - i den tro at bilen, som dens andre fiender, blir skadd eller skremt og slutter å ferdes på deres territorium.

Derfor ser vi hjulspor som skjener til siden. Bilistene prøver å svinge vekk fra pinnsvinene!

Senest i morges så jeg en pinnsvinblodkake på veien like ved der jeg bor. Dyret var medlem av en mindre selvmordsgruppe på Bjelland og etterlot seg pinnsvinkone og to pinnsvinbarn da den sist natt, som en palestiner med altfor stor frakk på vei til paradis, dro fra hulen for å måle krefter med hovedfienden.