Fra Stig Otto Hallangen 2

Hei igjen, En Andersen Blogg!

Etter at jeg skrev inn sist, tenkte jeg meg om godt og lenge. Alle trenger noen å snakke med. Jeg trodde jeg kunne klare meg uten, men etter omtrent halvannet år alene, forsto jeg at det var feil.

Jeg rablet ned dette:

Jeg er den enslige mannen

med det stive uttrykket

du ser på trikken

Jeg er den som ikke har gleden

av små barn

i ansiktet om morgenen

Jeg har kun minner om kjærlighet

dypt inne i meg

godt skjult

og dekket av stolthet

Jeg er den som stiller spørsmål

og på grunn av dem

aldri faller til ro

Jeg er den som sitter full

på byens buler

og bygger en vegg mot livet

Jeg har kun minner om kjærlighet

dypt inne i meg

godt skjult

og dekket av høflighet

Jeg klarte ikke å få Barbro ut av hodet. Tenkte og fantaserte så mye at jeg begynte å tro at vi virkelig kjente hverandre.

Som jeg sa sist, har jeg alltid alltid glipp av sjansene. Det skulle ikke skje denne gangen.

Navnet hennes var såpass uvanlig at det var lett å finne i boka. Akersgata. En fireetasjes gård. Med en liten kafé rett over veien, hvor jeg kunne sitte og følge med. Det tok tre dager før hun kom mens jeg ventet. Kveldsmørket begynte å senke seg, men jeg kjente henne straks igjen. Hun låste seg inn hoveddøra, og et par minutter senere ble det lys i et par vinduer i tredje etasje. Der bodde hun.

Jeg hadde lurt litt på hvorfor hun interesserte meg. Det var sikkert fordi hun sto under paraplyen min, og ingen andre gjorde det. Hun var hverken smellvakker eller avansert i klesveien, men hun hadde et mykt ansikt med delikate linjer - og én spiss hjørnetann som stakk litt ut. Det var den som gjorde det, det var den som gjorde meg varm. Jeg måtte prøve, måtte ikke feige ut denne gangen.

Så jeg begynte å følge etter henne, og lærte fort at hun ikke hadde særlig stor vennekrets. Hun besøkte tre venninner fast i løpet av de første dagene, og to ganger dro hun til Frogner og besøkte en mann. Det likte jeg dårlig.

Jeg hadde fulgt etter henne i ti dager, da hun plutselig snudde seg og så rett på meg. - Du! sa hun. Jeg visste ikke hvordan det skulle tolkes, tenkte febrilsk på en forklaring. - Jeg drømte om deg, fortsatte hun, og blottet den pirrende tannen sin.

Nei, nå må jeg stoppe. Har visse rutiner i hverdagen som må følges. Skriver snart igjen om hvorfor hun ikke ville ha noe med meg å gjøre.

Beste hilsen,

Stig Otto Hallangen.

PS! Han var ikke snill i kommentaren, han Roger, men svaret deres var veldig godt. Takk.