Om å betale for det

Alle menn vet dette.

En mann inviterer ut ei dame. Han spanderer drosje til restauranten. Han betaler for en treretters middag med godt drikke til. Han åpner lommeboka på eventuelt etterfølgende teater, nattklubb osv....

Mannen klager ikke. Han liker dama. Det var derfor han ba henne ut. Han ler og trives og praten går lett.

Det er imidlertig ikke til å legge skjul på at følgende tanke har streifet ham, eller faktisk har ligget i hodet hans hele dagen: Ender kvelden med at jeg får av henne buksene eller ikke?

Dama vet selvfølgelig hva han tenker. Hun vet sannsynligvis også hvordan kvelden kommer til å ende - men hun sier aldri noe, hun holder kortene tett til brystet og ser kanskje humoristisk på det hele. Hun kommer i alle fall aldri med noe hint om hva mannen kan vente seg. Det er en nervepirrende opplevelse

(Alternativet er selvfølgelig at han ber henne hjem til seg på middag. Han har kokt etter alle kunstens regler, og når hun kommer møter hun liflig matlukt, et smakfullt pyntet bord, friske blomster, dempet belysning og forførende ballader av John Coltrane på stereoen. Hun lar ham ta kåpen sin, hun værer i luften, og sier: "Oj, så romantisk. Ja, får du ikke buksene av meg i dag, så får du det aldri." Hva skal mannen tenke da?)

Tilbake til vår venn, som fremdeles har spanderbuksene på. Han har lagt ut kr. 4000, men vet ingenting om ønsket hans - det alt dreier seg om og ingen nevner - skal gå i oppfyllelse, eller om fornøyelsen ender med nok en non-coital depresjon, av den typen han også har betalt for tideligere.

For ikke lenge siden gikk diskusjonen om mennene i Finnmark som beøkte campinghyttene til noen russiske damer for å kjøpe seg litt hygge. De, og andre nødne menn, har punget ut kanskje 1000 kroner og får det de vil ha.

Undertegnede ville aldri valgt den sistnevnte løsningen. Men er forskjellen egentlig så stor? De som handler i det offentlige rom, vet hva de får. Vi andre er kanskje egentlig ute etter kjærlighet - men å få buksene av er første prioritet, og så får det andre komme som en bonus. Vi vil at det skal være personlig, det skal være glede og tosomhet - uten at de betingelsene er bindende, når det kommer til stykke.

Er det ikke en stor forskjellsbehandling her? Det ene er ulovlig, det andre lovlig. Men rent moralsk sett kan de kanskje sidestilles, og da må de også behandles likt. Det er lett å ta ham som cruiser rundt i nattegatene med tunga ned på brystet. Det er ikke lett å ta oss andre.

Nå må vi få et regelverk som gjelder alle. Staten må plassere ut kontrollører på spisestedene, folk som førhører alle menn som kommer med dame. Er det du som betaler i kveld? Betaler du for å få av henne buksene, eller betaler du for et fast forhold? Så kan vi svare at vi er forelsket og satser på kjærligheten, men først og fremst vil ha av henne buksene. Eller vi kan rett og slett si at nei, jeg er ute etter action allerede i kveld, det er definitivt vinn eller forsvinn for meg.

Det er irriterende hvordan Staten aldri kan lage lover som er like for alle.

"Kroppsspråket ditt antyder at du ikke har det helt toppers på vår første date."