Én skal ut

Den nye trenden teveprogrammer er verdt en kommentar.

Det gikk litt tregt i redaksjonene verden over, alle lette etter noe nytt, da en eller annen feilansatt luring, som egentlig skulle klippe plenene rundt huset - en sløving som hatet å jobbe - gikk seg vill i gangene og havnet i redaksjonen og satte seg ved det store bordet, og ingen spurte hvem han var, folk kom og gikk hele tiden, hva så om han brukte overall?

Hans eneste kvalifikasjon var at han selv alltid hadde ønsket seg ut fra sine tidligere jobber. I hans øyne var det altså de som måtte ut som var vinnerne.

Etter å ha tatt godt for seg av snittene i et par uker, uten å ytre ett eneste ord, slengte han fram en vill idé. Den slitne og livstrøtte gjengen rundt bordet tok i mot forslaget med grådig entusiasme. "Hvorfor slenger vi ikke en gjeng gærninger inn i en brakke og lar dem klare seg sjøl?"

En intens brainstorming senere, ble de enige om at deltakerne i den nye serien ikke behøvde noen slags forkunnskaper, det var nok om de evnet å dumme seg ut, hadde muskler eller var villige til å vise fram puppene. Steng dem inne i et kontrollert miljø og la dem klare seg selv en stund. Stemningen var jubilerende i redaksjonen.

Konseptet gikk som en farsott kloden rundt. Dette var gøy! Én måtte ut, så briljant! Uten å ha lest "Fluenes Herre" av William Golding, hadde de likevel den som en løs rettesnor. Den sterkeste, slueste eller mest hensynsløse hadde best sjanser til å vinne. Mannen som ble feilansatt tenkte at de misforsto, for den som sto igjen til sist, var i hans øyne taperen, men alle klappet ham på ryggen og skrøyt av ham, og ingen la merke til at gresset vokste høyt rundt bygningen.
Dermed har vi fått en hel serie IQ-frie teveserier som får store presseoppslag, og taperen som vinner, er liksom blitt en stjerne og får journalistenes oppmerksomhet i gjennomsnittlig 5 dager.

Vi som ikke er begeistret over at intelligensen i de nye seriene er lavere enn skostørrelsen vår, bytter kanal, men finner fotball på dem alle, og det er like ille, til tross for at ingen må kle av seg, selv om noen prøver etter å ha hatt et klarsyn om at ballen skal inn i den store kassa, hvilket resulterer i at alle flyr etter vedkommende for å banke ham opp. Resten av tiden løper deltakerne rundt i alle retninger og prøver å huske hvor de skal. Så blir de hissige og sparker en mot- eller medspiller, samme det, og får lov til å gå hjem, heldiggrisene.

Det er kjedelig, alt sammen. Jeg vet alltid på forhånd hvem som skal ut. Det er jeg som skal ut, og jeg forlater rommet fortere enn svint.