Fra Stig Otto Hallangen 3

Hei igjen, EnAndersenBlogg!

To måneder siden sist. Har vært skikkelig dårlig. Deprimert av minnene. Mitt liv er usunt, jeg forstår det, men de strenge rammene er min botsøvelse for alt det vonde jeg har tenkt og gjort. Neste gang jeg forlater denne leiligheten, blir det fordi naboene kjenner liklukt og melder fra. Det kan bli om to uker eller 30 år. Uansett vil ingen savne meg. Det er bra.

Har strammet inn de daglige rutinene, dagene er sprengt og jeg aksepterer ikke mer enn 60 sekunder avvik i forhold til programmet. Det er sånn jeg holder meg på kjølen, hele dagen opptatt og utslitt om kvelden.

Vet at Sinte Roger kanskje kommer til å kommentere denne delen av min historie, også. Det får heller være - fuck ham - hans problem.

Tilbake til Barbro, damen jeg traff på en bussholdeplass som fikk stå under min paraply. Hun forførte meg. Først oppdaget hun at jeg fulgte etter henne, så gikk vi på en kro og drakk vin, og i neste øyeblikk var vi i leiligheten hennes og kledde av oss.

Jeg hadde bare vært sammen med én jente tidligere, noe som skjedde raskt og i fylla på en fest. Det ble sikkert ikke noe godt minne for henne, men for meg var det første gangen og dermed minneverdig. Det var tomt, men spennende. Aller viktigst var at jeg i egne øyne fikk høyere status og etter det kunne glise av guttas grisevitser på jobben med et ekte, bedrevitende smil, og ikke hyklersk, som før.

Med Barbro var det intenst, nært, personlig. Jeg var ikke bare fysisk inne i henne, vi var også inne i hverandre mentalt og kommuniserte direkte om det som skjedde med oss og leste hverandre gjennom akten til vi begge endte i dyp glede. Og det var ingen pinlighet etterpå, ingen sjenanse eller anger. Vi drakk mer vin i sengen, lo og pratet om filmer og hvilke typer mennesker vi ikke stolte på.

Å, jeg husker hvert sekund fra den kvelden i en indre film, og i disse tre årene innestengt i leiligheten har det ikke gått én eneste dag uten at jeg har spilt den av og gledet meg selv - til og med flere ganger, når rutinene har tillatt det. Jeg har jo de obligatoriske besøkene på internett som må gjennomføres hver dag, samme hvor vondt det er, og et strengt treningsprogram.

Vi hadde det fantastisk sammen. Kanskje vi kunne hatt det fantastisk sammen lenge, men slik ble det ikke. Min feil, så klart, min feil.

Har ikke tid til å skrive mer nå. Skal treffe ei dame som heter Silvia, og etterpå sykle et par mil.

Vil prøve å være litt raskere med neste brev, hvis dere vil høre slutten på historien.

Vennlig hilsen,
Stig Otto Hallangen