UNNSKYLD?!

Når man sier unnskyld, er saken da ute av verden?

- Men jeg har sagt unnskyld. Jeg har bedt om tilgivelse, sier folk, og mener at saken dermed er opp og avgjort.

For meg, som ikke tror på magi, er denne konklusjonen tvilsom. Vi leser i avisen at foreldrene til et myrdet barn har tilgitt drapsmannen, men jeg kan ikke akseptere at de mener det. Noe annet må ligge bak.

Følgende fant jeg på gotquestions.org - en religiøs nettside.

Ordet ”tilgi” betyr å starte på nytt, å benåde, å utslette gjeld. Når vi gjør noen urett, ønsker vi deres tilgivelse for å gjenopprette forholdet vårt til dem. Tilgivelse blir gitt fordi en person fortjener å få tilgivelse. Ingen fortjener å bli tilgitt. Tilgivelse er en handling utifra kjærlighet og nåde. Tilgivelse er en beslutning om ikke lenger å holde noe imot en person, til tross for hva de har gjort mot deg.

Jeg er enig i mye av dette, bortsett fra at vi selvfølgelig fortsetter å holde noe imot en person, men samtidig bestemmer oss for å leve med det. Vi kan ikke slette det vonde som har skjedd, slik at det ikke eksisterer. Tilgivelse betyr heller at jeg ønsker å legge saken bak meg, komme videre med livet, og jeg mener at vårt forhold er så viktig at vi må prøve å fortsette med problemet mellom oss. Det du gjorde eller sa blir ikke mindre betydelig, men kanskje vårt videre forhold er enda viktigere og at problemet etterhvert blekner og krymper under vekten av alt det positive vi har sammen.

Det å gi tilgivelse og vente at saken dermed er ute av verden, er bare tull. Slikt sier kun folk som er så leie av saken at de vil gjøre nesten hva som helst for å komme videre og i uvitenhet sier noe de ikke forstår som de har hørt fra prestene.

Personlig har jeg ingen tilgivelse å gi. Når noen ber meg om tilgivelse, anbefaler jeg dem å snakke med en prest. Jeg makter ikke å lobotomere bort den lille delen av hjernen som holder på minnet om uretten som er begått. Den kommer til å være der så lenge hukommelsen virker. Jeg er langsint.

Bare prester tror egentlig på, og deler ut, tilgivelse. Men ikke på egne vegne. De overlater jobben til en annen og sier at han tilgir deg. Hvaforno? Eller: - Ja det er greit, moren min tilgir deg, kan jeg si, for hun er også død.

Prestene har tross alt levd av å gi tilgivelser. I middelalderen fikk ikke munkene lønn, og måtte skaffe penger selv. Det gjorde de ved å gi tilgivelse til kreti og pleti som kunne betale for det. Da var det bare snakk om hvor mye tilgivelse de hadde råd til. Eller om kvaliteten på tilgivelsen, avhengig av hvor høyt i det religiøse tilgivelseshierarkiet de hadde økonomi til å nå.

Mer om dvergkasting

La meg innledningsvis og på forhånd si unnskyld til de kortvokste som i dette innlegget blir omtalt som dverger. Dere er akkurat som andre mennesker, og jeg vet at dere ikke liker det, og i hverdagen sier jeg selvfølgelig de kort- eller småvokste.

Det sto i avisen at VM i dvergkasting ble avholdt i Australia. Jeg stusset litt på tittelen, for dette er en sjelden gren i våre trakter. Hvis det er en idrett, så forekommer det meg at den må være ganske komplisert.

I sammenligning må en spydkaster ha det temmelig lett. Han behøver ikke å gå inn for å møte et spyd, bli kjent med det og smått om senn komme med spørsmålet om det ville ha noe imot at han kastet det litt bortover mens folk sto rundt og drakk øl.

Den første utfordringen er å finne en dverg. De er sjeldne. I mitt liv har jeg bare kjent én, hvis partytrick var å gjemme seg i fryseboksen for å skape oppstandelse og sette i gang leteaksjoner, men han ville garantert ikke funnet seg i å bli kastet.

Deretter må man bli kjent med personen. Det gjør man ved å prate sammen. Her er det mange fallgruber. Man ønsker ikke å fornærme kroppen, og derfor er for eksempel kommentarer om hvor fin utsikten er, helt forkastelig; han har aldri sett noen utsikt og er sikkert sur for det. Likeledes bør ord som liten, kort, stusselig, gasspedal, bagatellmessig, lilleputt, hobbit, minimal, snau, mikro, knapp, stutt eller uanselig unngås. Og alle ord med lang og betydelig og høy likeså.

Etter å ha klart dette i månedsvis, og dere begynner å nærme dere hverandre i noe som kan bli et vennskap, kan alt sammen fremdeles rase sammen hvis du tilbyr deg å hjelpe ham opp på barstolen. Det kan ta årevis før du finner anledning til å stille spørsmålet: - Si meg, har du hørt om dvergkasting?

Kanskje er dere venner nok til at han blåser det vekk, eller kanskje han blir dypt og uopprettelig såret.

La oss anta at han svarer: - Nei, hva er det?

Da gjelder det å være godt forberedt. Jeg har nettopp oppdaget fenomenet, og kan bare gjøre meg tanker om reglene. Hvordan holder man for eksempel den kortvokste. I anklene, mens man snurrer rundt og rundt som i et sleggekast? Eller løfter man ham bare opp og tar et brystkast? Eller opp på strake armer og så kaste? Krever det spesielle, solide klær som ikke rakner? Kan man gå på G-Sport og bestille klær til dvergkasting i størrelsene very small, very very small og fucking small? Har man vektklasser, slik at noen må kompensere med blybelte? Er sporten kjønnsinndelt?


Noen timer senere. Jeg måtte forske litt på
temaet, og hadde i tillegg et par andre viktige ting å ta meg av.



På midten av 80-tallet dukket den nye sporten opp på barer og pøbber i USA. Reglene var enkle: "Grab a little person and throw him or her as far as you possibly can."

Mange mener at dette var grusomt, men det er viktig å huske at disse små flyende menneskene fikk godt betalt for å bli kastet av fulle bargjester. Enkelte kunne tjene så mye som $ 100.000 i året, og det var rene gavepakken i et land uten økonomisk sikkerhetsnett hvor hver enkelt må sørge for seg selv.

Det lengste kastet ble vissnok prestert i the British Dwarf Tossing Championships i 2002. Engelske Jimmy Leonard kastet Lenny the Giant hele 11 fot og 5 tommer, ca. 3,78 meter. Lenny ble kalt Giant fordi han var 132 cm høy.

Noe senere stadfestet FN at dvergkasting er forkastelig og uanstendig. En kortvokst person ved navn Wackenheim - matchvekt 40 kg - tok saken til FN's Komité for menneskerettigheter med påstanden at forbudene som spratt opp overalt var diskriminerende og krenkende. Han tapte og mange kortvokste mistet sitt levebrød.

Deretter har saken gått i flere runder. Radiopersonligheten Dave Flood fra Florida, med kunstnernavnet "Dave the Dwarf", akter å kjempe mot ethvert forbud. Han mener at delstaten ikke kan bestemme hvordan han skal tjene til livets opphold. - De antar at de som har et fysisk handikap ikke kan ta selvstendige avgjørelser, sa han til avisen The Scotsman.

Likevel fortsetter fenomenet å interessere folk. Green Days bassist Mike Dirnt, kom i trøbbel fordi han skrev en låt som fremmet dvergkasting for sitt sideprosjekt The Frustrators. Sangen ble spilt på landsdekkende TV under en basketballkamp. Organisajonen "Little People of America" reagerte på tekstlinjene "Hate to land them on their face/Those little guys are hard to replace".

Og jeg har funnet ut hvordan kastet vanligvis foregår. Den kortvokste har en sele på, med et tohånds håndtak på ryggen. Du holder den som en koffert, og slenger pendelaktig frem og tilbake, til du oppnår nok momentum og slipper.

Hvordan å leve lenger enn sitt liv

Det hadde vært morsomt å bli husket etter sin død.

Noen mennesker blir husket i kraft av spesielle prestasjoner i sin livstid.

Det gjelder kanskje særlig dem som hevder seg i sport. Alle husker Wirkola og Kuppern, Stenmark og Carl Lewis, Bjørn Borg og Pelé, Muhammed Ali og Bjørn Dæhli.

Det gjelder også dem som kommer i førstedivisjonen i mer estetiske områder, som musikere og filmskuespillere.

Og det gjelder en del mennesker som blir kjente på grunn av sin jobb og posisjon i samfunnet, som politikere og ledere av store organisasjoner.

Men aller tøffest er kanskje dem som får noe oppkalt etter seg, slik at de blir en del av hverdagen vår, over hele verden. Jeg tenker på Richters skala og Ohms lov og denslags.

Hvordan kan jeg klare å komme inn i den kategorien? Jeg har tenkt på dette i flere tiår, mange ganger hver dag. Hva har jeg gjort som kvalifiserer til evig liv i de tusen hjem?

De fleste av oss blir ikke husket for noe som helst, vi er ikke engang verdt en nekrolog i avisen.

Jeg spydde på veggen i en barnehage en gang, og det er ikke så vanlig, men er Finn-spy (hvis det er mitt navn) blitt et uttrykk for dem som spyr på vegger i barnehager? Nei, ingen slik ære!

Jeg fant på mottoet til Bømlo kommune: "Bømlo - der menn er menn.... og sauene er nervøse," men har uttrykket Knuts Motto (hvis det er mitt navn) dukket opp i vokabularet? Neida, langt ifra.

Jeg prøver og prøver. En gang møtte jeg ubedt i et bryllup kun iført nattskjorte, men det ga mer ubehag enn evig liv. Hvor rart må det være før folk husker en?

En annen gang sto jeg ganske full og banket og sparket i porten på en Guardia Civil-kaserne i Spania for å be om en celle for natten fordi jeg var blitt låst ute fra hotellet. Snakker folk om å ta en Edmund (hvis det er det jeg heter) når de beskriver en som ber om juling? Langt ifra.

Eller hva med at jeg har brukt 20 år på å jobbe meg ned til en lagerstilling; det synes å være en prestasjon når alle andre går inn for å jobbe seg oppover - men blir jeg kreditert for det i språket, heter det Helges trekk (hvis det er mitt navn) når man beskriver folk som klatrer feil vei på karriérestigen?

Det er umulig. Vi har uttrykket "å ta en Eli Hagen" for dem som mister alle sansene og ikke vet hvor de er eller hva de er i ferd med å gjøre, men gjør det allikevel. Vi sier "å spille etter Hendrix" når det er umulig å gjøre det like godt som forrige mann.

Årene går, døden kommer nærmere, hvordan skal jeg klare å finne på noe som bringer meg inn i alle hjem forever? Det er vanskelig, Jeg trenger hjelp, jeg trenger virkelig hjelp før jeg blir visket ut.

Melding om ny redaksjon

Det er en glede å melde at en ny redaksjon er samlet, etter fadesen med den gamle.

Som ivrige lesere sikkert husker, truet våre to psykopater med å overta hele bloggen, og sendte på kjøpet vår velmenende matematiker på "hvilehjem". De to syke menneskene jobbet iherdig med intriger og posisjoneringer fra første dag. Undertegnede trodde han kunne styre dem, men tok grundig feil.

Her er en skisse av våre nye tropp:

Lobsang Rama er eksil-tibetaner. Med sitt buddistiske livssyn tilbyr har en helt annen vinkling på evigheten og de daglige problemene. Han er også en hissigpropp, og tenner for det minste. Lobsang skal ta seg av filosofiske og religiøse spørsmål, men også innvandrerbiten.

Bjørnar Versil er drosjesjåfør og styrer flere små bedrifter ved siden av. Alle drosjesjåfører har kraftige meninger, men Bjørnar er anarkist, og ligger heldigvis litt på siden av de vanlige Frp-ignorantene. Hans område blir forretningslivet, økonomi, samferdsel og skikk og bruk i drosjenæringen.

Lars Jonas Jonassen spiller gitar og trommer i et countryband. Han sitter også i Oslo byråd på vegne av Demokratisk Alternativ. Lars Jonas er litt forsiktig i uttalelsene sine, tenker seg godt om, men når han endelig kommer med en mening, er den alltid vektig. Han er et naturlig valg til å stelle med kulturspørsmål, rus og kunst.

Nestemann ut er Monique April. Det er absolutt ikke hennes eget navn, men siden hun sysler med prostitusjon og noe filmarbeid, tillater vi bruken av psevdonym. Monique har enestående kunnskaper om mannens mørke sider og får ansvaret for likestilling og oppvekst.

Roger Mikkel Bekkemellom er en arbeidsledig steroidtyggende bodybuilder som kan kalle seg dr.polit. - dvs. at han har en samfunnsvitenskapelig doktorgrad. Derfor er han et klart valg til områdene samfunn, politikk og avhengighet.

Ingar Gogol, tidligere kjent som matematikeren, er nå uthvilt og noe mer forsiktig i sine uttalelser. Han har sagt seg villig til å fortsette sin gode gjerning og blir nestleder i redaksjonen, med spesielt ansvar for alt som krever orden, struktur og grafer.

Disse seks personene blir ryggraden i den nye redaksjonen under ledelse av undertegnede, som av frykt for represalier ennå ikke finner det passende å rykke ut med navn, men som til gjengjeld har sitt forvirrede åsyn til skue øverst i venstre hjørne.

Vi jobber også med to mulige varamedlemmer, men det må vi få komme tilbake til.

Vårt første offisielle blir i november. Da håper jeg det blir fart på den famøse diktatorlisten, som jeg har forstått at mange lesere allerede har avskrevet som ikke-sak.