UNNSKYLD?!

Når man sier unnskyld, er saken da ute av verden?

- Men jeg har sagt unnskyld. Jeg har bedt om tilgivelse, sier folk, og mener at saken dermed er opp og avgjort.

For meg, som ikke tror på magi, er denne konklusjonen tvilsom. Vi leser i avisen at foreldrene til et myrdet barn har tilgitt drapsmannen, men jeg kan ikke akseptere at de mener det. Noe annet må ligge bak.

Følgende fant jeg på gotquestions.org - en religiøs nettside.

Ordet ”tilgi” betyr å starte på nytt, å benåde, å utslette gjeld. Når vi gjør noen urett, ønsker vi deres tilgivelse for å gjenopprette forholdet vårt til dem. Tilgivelse blir gitt fordi en person fortjener å få tilgivelse. Ingen fortjener å bli tilgitt. Tilgivelse er en handling utifra kjærlighet og nåde. Tilgivelse er en beslutning om ikke lenger å holde noe imot en person, til tross for hva de har gjort mot deg.

Jeg er enig i mye av dette, bortsett fra at vi selvfølgelig fortsetter å holde noe imot en person, men samtidig bestemmer oss for å leve med det. Vi kan ikke slette det vonde som har skjedd, slik at det ikke eksisterer. Tilgivelse betyr heller at jeg ønsker å legge saken bak meg, komme videre med livet, og jeg mener at vårt forhold er så viktig at vi må prøve å fortsette med problemet mellom oss. Det du gjorde eller sa blir ikke mindre betydelig, men kanskje vårt videre forhold er enda viktigere og at problemet etterhvert blekner og krymper under vekten av alt det positive vi har sammen.

Det å gi tilgivelse og vente at saken dermed er ute av verden, er bare tull. Slikt sier kun folk som er så leie av saken at de vil gjøre nesten hva som helst for å komme videre og i uvitenhet sier noe de ikke forstår som de har hørt fra prestene.

Personlig har jeg ingen tilgivelse å gi. Når noen ber meg om tilgivelse, anbefaler jeg dem å snakke med en prest. Jeg makter ikke å lobotomere bort den lille delen av hjernen som holder på minnet om uretten som er begått. Den kommer til å være der så lenge hukommelsen virker. Jeg er langsint.

Bare prester tror egentlig på, og deler ut, tilgivelse. Men ikke på egne vegne. De overlater jobben til en annen og sier at han tilgir deg. Hvaforno? Eller: - Ja det er greit, moren min tilgir deg, kan jeg si, for hun er også død.

Prestene har tross alt levd av å gi tilgivelser. I middelalderen fikk ikke munkene lønn, og måtte skaffe penger selv. Det gjorde de ved å gi tilgivelse til kreti og pleti som kunne betale for det. Da var det bare snakk om hvor mye tilgivelse de hadde råd til. Eller om kvaliteten på tilgivelsen, avhengig av hvor høyt i det religiøse tilgivelseshierarkiet de hadde økonomi til å nå.