Én skal ut

Den nye trenden teveprogrammer er verdt en kommentar.

Det gikk litt tregt i redaksjonene verden over, alle lette etter noe nytt, da en eller annen feilansatt luring, som egentlig skulle klippe plenene rundt huset - en sløving som hatet å jobbe - gikk seg vill i gangene og havnet i redaksjonen og satte seg ved det store bordet, og ingen spurte hvem han var, folk kom og gikk hele tiden, hva så om han brukte overall?

Hans eneste kvalifikasjon var at han selv alltid hadde ønsket seg ut fra sine tidligere jobber. I hans øyne var det altså de som måtte ut som var vinnerne.

Etter å ha tatt godt for seg av snittene i et par uker, uten å ytre ett eneste ord, slengte han fram en vill idé. Den slitne og livstrøtte gjengen rundt bordet tok i mot forslaget med grådig entusiasme. "Hvorfor slenger vi ikke en gjeng gærninger inn i en brakke og lar dem klare seg sjøl?"

En intens brainstorming senere, ble de enige om at deltakerne i den nye serien ikke behøvde noen slags forkunnskaper, det var nok om de evnet å dumme seg ut, hadde muskler eller var villige til å vise fram puppene. Steng dem inne i et kontrollert miljø og la dem klare seg selv en stund. Stemningen var jubilerende i redaksjonen.

Konseptet gikk som en farsott kloden rundt. Dette var gøy! Én måtte ut, så briljant! Uten å ha lest "Fluenes Herre" av William Golding, hadde de likevel den som en løs rettesnor. Den sterkeste, slueste eller mest hensynsløse hadde best sjanser til å vinne. Mannen som ble feilansatt tenkte at de misforsto, for den som sto igjen til sist, var i hans øyne taperen, men alle klappet ham på ryggen og skrøyt av ham, og ingen la merke til at gresset vokste høyt rundt bygningen.
Dermed har vi fått en hel serie IQ-frie teveserier som får store presseoppslag, og taperen som vinner, er liksom blitt en stjerne og får journalistenes oppmerksomhet i gjennomsnittlig 5 dager.

Vi som ikke er begeistret over at intelligensen i de nye seriene er lavere enn skostørrelsen vår, bytter kanal, men finner fotball på dem alle, og det er like ille, til tross for at ingen må kle av seg, selv om noen prøver etter å ha hatt et klarsyn om at ballen skal inn i den store kassa, hvilket resulterer i at alle flyr etter vedkommende for å banke ham opp. Resten av tiden løper deltakerne rundt i alle retninger og prøver å huske hvor de skal. Så blir de hissige og sparker en mot- eller medspiller, samme det, og får lov til å gå hjem, heldiggrisene.

Det er kjedelig, alt sammen. Jeg vet alltid på forhånd hvem som skal ut. Det er jeg som skal ut, og jeg forlater rommet fortere enn svint.

Endelig nytt redaksjonsmøte

Referat fra novembermøtet i EnAndersenBlogg redaksjon, avholdt 20.06.2010.

Tilstede: Lobsang Rama, Bjørnar Versil, Lars Jonas Jonassen, Monique April, Roger Mikkel Bekkemellom, nestleder Ingar Gogol og redaktør Andersen.

(Redaksjonen har blitt presentert tidligere. De med dårlig hukommelse, kan finne listen under etiketten Om Bloggen.

Redaktøren åpnet møtet med å presentere de nye medlemmene for hverandre. Han ble deretter avbrutt av Lobsang Rama, som spurte om bloggens filosofi. Han ble henvist til bloggens header, som inneholder alt.
Den erværdige redaktør presenterte deretter den gamle idéen med en 10-beste-diktatorer-liste, hvilket ikke vakte særlig entusiasme.
Ingar Gogol, tidligere kjent som Matematikeren, nå tilbake etter et godt opphold på en rolig avdeling, stilte seg skeptisk. "Vi klarte ikke å koke sammen noe forrige gang, jeg foreslår at vi legger lokk på."
Lobsang Rama forsto ikke, og spurte om det ble servert mat på møtet.
"Ta deg en pinne," sa Monique April, som er prostituert og medlem av Kroppsarbeiderforbundet i Spania. Hun har tydeligvis gjort hjemmeleksen, for hun henvendte seg til Gogol. "Det hørtes ut som du fikk deg en rævjobb,"sa hun. "Jeg syns det er en god idé. Vi presenterte to diktatorer, og det var ganske bra."
Lobsang er litt rødsint i fjeset. "Du gjør narr av
vegetar, men ikke spise pinner."
"Det betyr å ta seg en drink," oppklarte redaktøren. "Og jeg vet at du ikke bruker det, heller."
Lobsang roet seg.
"Kan vi ta med Håkon Lie?" spurte Bjørnar Versil, drosjesjåfør og gründer. "Han er vel det nærmeste vi har kommet diktator her i landet."
"Lista har spesielle kriterier. Lie er ikke kvalifisert," sa Roger Mikkel Bekkemellom, som har redaksjonens eneste doktorgrad. "Blant annet har han ikke drept masse folk,"
"Hva slags mat er det?" spurte Lobsang. Han hadde ikke lagt vekk tanken på et gratis måltid.
"Det var en misforståelse," forklarte musikeren Lars Jonas Jonassen rolig. "Det betyr å ta en drink."
"Det sa jeg, også," sa redaktøren. "Angående listen, må jeg innvende at den er veldig arbeidskrevende, jeg vet ikke om vi får det til."
"Å få til er som å pakke tre egg til," sa Lobsang. "Når ferdig, har du fått det til."
"Hva for no?" spurte Bekkemellom.
"Du er framme når du er der," oppklarte Lobsang.
"Tullball," mente Monique. "Tre egg? Du får en håndjager, en sugejobb eller en liggejobb. Mer er det ikke."
"Akkurat som jeg sier, smilte Lobsang.
"Jeg tror ikke vi skal snakke for mye om sugejobber og den slags," innvendte Jonassen, som er følsom og spiller trommer i et countryband. "Det blir fort vulgært, og strider imot vår filosofi. Står i headeren."
"Monique mente det sikkert i overført betydning," sa Bjørnar Versil, drosjesjåfør og anarkist. "Min erfaring er at å gi kreditt er det samme som aldri å få betalt. Kan vi ikke samle oss om det som står på sakslisten?"
"En skikkelig diktatorliste krever en mengde statistikker," mente Ingar Gogol. "Vi må kjøre masse grafer og tabeller for å synliggjøre hvor dyktige de forskjellige diktatorene har vært."
"Og det var akkurat det som stanset oss ved forrige forsøk," sa redaktøren. "Du ville ikke ta jobben med å samle inn råmaterialet, og vi andre gikk nesten i koma da vi prøvde, det var så mange tall."
"Jeg var opp til håret opptatt med å takle de to diktatorene," forklarte Gogol. "Kanskje jeg kan klare det nå."
"Ah!" utbrøt redaktøren. "Det var et godt skritt videre. Jeg håper dere andre også kan bidra med deres diverse erfaringer og kunnskap."
"Når kommer den mat? spurte Lobsang.

Klimakvoter og andre blindveier

De fleste land er mer engasjert i klimadebatten enn Norge. De har flere folk på mindre areal, samt knapt med fornybar energi, og kjenner den økende ubalansen i naturen nærmere på kroppen. Vi har store reserver av ren energi som vi nekter å bruke, for vi har olje og gass.

Vi har også mer penger enn de fleste, og derfor finner vi det enklere å betale enn å gjøre virkelige tiltak mot den økende trusselen. Derfor var ordningen med klimakvoter perfekt for oss. Det er billigere å betale oss fri enn å skape virkelige løsninger på hjemmebane. Vi velger å betale en slags bot for utslippene og sende pengene til et fattig land som har enda styggere forurensning. Imidlertid har vi ikke klart å få til det, heller. Det skuffer sikkert myndighetene i de gjeldende land, som venter på finansiering av nytt jetfly til diktatoren og innskudd til politikernes hemmelige konti i Sveits.

Vi har nettopp hatt debatten om egogenerasjonen som bruker alle pengene sine og ikke gir noe videre til etterkommerne. Denne innstillingen berører ikke bare privat formue, men også våre felles ressurser.

Tidligere generaldirektør i Norsk Hydro, Eivind Reitan, er et godt eksempel. Han var også Senterpartiets olje- og energiminister i 1989-90, og initiativtaker for liberaliseringen av det norske kraftmarkedet. I et intervju med Ungdommens radioavis ble han spurt om hvordan vi kunne rettferdiggjøre å tappe ut all oljen og ikke spare noe til våre etterkommere. - Å, innen den tid har de sikkert funnet på noe annet, svarte han.
Slik er tidens rådende innstilling og en glimrende illustrasjon av egokulturen som herjer blant dagens mektigste. Vi skal kave til oss alt vi greier og så får kommende generasjoner klare seg selv. For første gang i historien overlater foreldrene mindre til arvingene enn de selv fikk.

Vi snakker knapt om økologi, for det er vanskelig, og vi snakker aldri om økologien i mennesket, for det krever selvransakelse og ofre. Men det er ingen tvil om de to hører sammen. Vårt stadig økende behov for uhemmet nytelse og materialisme - samt manglende etiske holdning - skaper stygge ubalanser i oss og gjør oss ute av stand til å ta vare på kloden. Vår grådighet og blindhet forrykker balansen til et punkt hvor det kan bli svært vanskelig for kommende generasjoner å gjenopprette den - spesielt fordi de blir tvunget til å gjøre innsatsen, og ikke fordi de har lært rett og galt av oss.

Styresmaktene hevder å gjøre en god innsats, men tallene viser at de bevilger ti ganger større beløp til petroleumsforskning enn til forskning på alternative energiformer.

Det er tragisk å ha ledere som mangler både helhetskunnskap og visjoner, som bøyer seg for markedet og tenker mer på nåtiden enn fremtiden, og som i likhet med resten av sin egogenerasjon vil figurere i fremtidens historiebøker som dekadensens fanebærere og gis skylden for sammenbruddet av imperiet Vesten, med behørige pekere til parallellen Romerriket.

Derfor er jeg her

Stjernehopene driver mot hverandre, presser seg sammen til én materieklump, og eksploderer. Kosmos oppstår.

Et kort øyeblikk består alt av kvarker og elektroner - ren urkraft. Straks etter samler virvlende skyer av kosmisk gass seg til enorme stjerner, som under stigende trykk opphetes og begynner å lyse.

Rundt dem kretser døde himmellegemer - planetene. Den følgende avkjøling splitter - på grunn av partiklenes individuelle masse - urkraften opp i forskjellige enheter.

Således er det aller største - universet - og det aller minste - elementærpartiklene - knyttet sammen. Mikrokosmos - makrokosmos.

Der starter vårt livs historie. Og via mange evolusjonære omveier og krumspring oppstår et intelligent vesen som er i stand til å begripe det gigantiske fyrverkeriet rundt seg, se sin egen intethet og vite at det kommer til å slukne ut igjen nesten med det samme.

Det er altså ikke småtteri som har plassert meg på stolen foran dataen her på loftet. Ganske nylig irriterte jeg meg over at vi var tomme for smør til brødskiva, for syltetøy uten smør duger bare ikke. Nå tror jeg det kanskje blir mulig å spise skiva som den er.