Klimakvoter og andre blindveier

De fleste land er mer engasjert i klimadebatten enn Norge. De har flere folk på mindre areal, samt knapt med fornybar energi, og kjenner den økende ubalansen i naturen nærmere på kroppen. Vi har store reserver av ren energi som vi nekter å bruke, for vi har olje og gass.

Vi har også mer penger enn de fleste, og derfor finner vi det enklere å betale enn å gjøre virkelige tiltak mot den økende trusselen. Derfor var ordningen med klimakvoter perfekt for oss. Det er billigere å betale oss fri enn å skape virkelige løsninger på hjemmebane. Vi velger å betale en slags bot for utslippene og sende pengene til et fattig land som har enda styggere forurensning. Imidlertid har vi ikke klart å få til det, heller. Det skuffer sikkert myndighetene i de gjeldende land, som venter på finansiering av nytt jetfly til diktatoren og innskudd til politikernes hemmelige konti i Sveits.

Vi har nettopp hatt debatten om egogenerasjonen som bruker alle pengene sine og ikke gir noe videre til etterkommerne. Denne innstillingen berører ikke bare privat formue, men også våre felles ressurser.

Tidligere generaldirektør i Norsk Hydro, Eivind Reitan, er et godt eksempel. Han var også Senterpartiets olje- og energiminister i 1989-90, og initiativtaker for liberaliseringen av det norske kraftmarkedet. I et intervju med Ungdommens radioavis ble han spurt om hvordan vi kunne rettferdiggjøre å tappe ut all oljen og ikke spare noe til våre etterkommere. - Å, innen den tid har de sikkert funnet på noe annet, svarte han.
Slik er tidens rådende innstilling og en glimrende illustrasjon av egokulturen som herjer blant dagens mektigste. Vi skal kave til oss alt vi greier og så får kommende generasjoner klare seg selv. For første gang i historien overlater foreldrene mindre til arvingene enn de selv fikk.

Vi snakker knapt om økologi, for det er vanskelig, og vi snakker aldri om økologien i mennesket, for det krever selvransakelse og ofre. Men det er ingen tvil om de to hører sammen. Vårt stadig økende behov for uhemmet nytelse og materialisme - samt manglende etiske holdning - skaper stygge ubalanser i oss og gjør oss ute av stand til å ta vare på kloden. Vår grådighet og blindhet forrykker balansen til et punkt hvor det kan bli svært vanskelig for kommende generasjoner å gjenopprette den - spesielt fordi de blir tvunget til å gjøre innsatsen, og ikke fordi de har lært rett og galt av oss.

Styresmaktene hevder å gjøre en god innsats, men tallene viser at de bevilger ti ganger større beløp til petroleumsforskning enn til forskning på alternative energiformer.

Det er tragisk å ha ledere som mangler både helhetskunnskap og visjoner, som bøyer seg for markedet og tenker mer på nåtiden enn fremtiden, og som i likhet med resten av sin egogenerasjon vil figurere i fremtidens historiebøker som dekadensens fanebærere og gis skylden for sammenbruddet av imperiet Vesten, med behørige pekere til parallellen Romerriket.