Vi valser gjennom innledningen av håndball-EM og banker alle sønder og sammen. Selvtilliten er på topp når vi møter Sverige - dem skal vi også slå knockout på.
Så skjer det forferdelige. Vi taper. Vi taper så det synger etter. Full ydmykelse.
Det samme gjelder i alle idretter: Vi må slå Sverige.
Bare vi slår Sverige, så betyr det ingenting om vi taper turneringen. Og hvis vi vinner turneringen, blir det en seier med bitter smak hvis Sverige har slått oss i en kamp underveis, det tar glansen av gullet.
All trening og strategi må fullt og helt være rettet mot å banke broderfolket. Det er der den store gleden ligger.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar