Fra Stig Otto Hallangen 2

Hei igjen, En Andersen Blogg!

Etter at jeg skrev inn sist, tenkte jeg meg om godt og lenge. Alle trenger noen å snakke med. Jeg trodde jeg kunne klare meg uten, men etter omtrent halvannet år alene, forsto jeg at det var feil.

Jeg rablet ned dette:

Jeg er den enslige mannen

med det stive uttrykket

du ser på trikken

Jeg er den som ikke har gleden

av små barn

i ansiktet om morgenen

Jeg har kun minner om kjærlighet

dypt inne i meg

godt skjult

og dekket av stolthet

Jeg er den som stiller spørsmål

og på grunn av dem

aldri faller til ro

Jeg er den som sitter full

på byens buler

og bygger en vegg mot livet

Jeg har kun minner om kjærlighet

dypt inne i meg

godt skjult

og dekket av høflighet

Jeg klarte ikke å få Barbro ut av hodet. Tenkte og fantaserte så mye at jeg begynte å tro at vi virkelig kjente hverandre.

Som jeg sa sist, har jeg alltid alltid glipp av sjansene. Det skulle ikke skje denne gangen.

Navnet hennes var såpass uvanlig at det var lett å finne i boka. Akersgata. En fireetasjes gård. Med en liten kafé rett over veien, hvor jeg kunne sitte og følge med. Det tok tre dager før hun kom mens jeg ventet. Kveldsmørket begynte å senke seg, men jeg kjente henne straks igjen. Hun låste seg inn hoveddøra, og et par minutter senere ble det lys i et par vinduer i tredje etasje. Der bodde hun.

Jeg hadde lurt litt på hvorfor hun interesserte meg. Det var sikkert fordi hun sto under paraplyen min, og ingen andre gjorde det. Hun var hverken smellvakker eller avansert i klesveien, men hun hadde et mykt ansikt med delikate linjer - og én spiss hjørnetann som stakk litt ut. Det var den som gjorde det, det var den som gjorde meg varm. Jeg måtte prøve, måtte ikke feige ut denne gangen.

Så jeg begynte å følge etter henne, og lærte fort at hun ikke hadde særlig stor vennekrets. Hun besøkte tre venninner fast i løpet av de første dagene, og to ganger dro hun til Frogner og besøkte en mann. Det likte jeg dårlig.

Jeg hadde fulgt etter henne i ti dager, da hun plutselig snudde seg og så rett på meg. - Du! sa hun. Jeg visste ikke hvordan det skulle tolkes, tenkte febrilsk på en forklaring. - Jeg drømte om deg, fortsatte hun, og blottet den pirrende tannen sin.

Nei, nå må jeg stoppe. Har visse rutiner i hverdagen som må følges. Skriver snart igjen om hvorfor hun ikke ville ha noe med meg å gjøre.

Beste hilsen,

Stig Otto Hallangen.

PS! Han var ikke snill i kommentaren, han Roger, men svaret deres var veldig godt. Takk.

Fra Stig Otto Hallangen 1

Hei, En Andersen Blogg!

Visste ikke at det gikk an å skrive inn. Første gang jeg skriver på en blogg. Spennende. Tør ikke ha blogg sjøl - tror at det kommer folk på døra da. Min dør har vært stengt i nesten tre år, og den skal ikke åpnes på grunn av noe sånt.

Jeg følger med på mange bloggen, men denne er den sprøeste og mest varierte. Noe morsomt, noe samfunnskritikk, noe om kjærlighet. Jeg er spesielt svak for det siste. Det er kjærligheten som gjør at jeg ikke åpner døra.

Sprøingen som skriver at politimenn i filmer ikke skal ha privatliv, har rett. Privatlivet ødelegger alt. Men egentlig er det samma for meg. Når du ikke ser at det gjemmer seg en kis i baksetet, engang, kan du fortjene å ha en masete kjerring. Når du absolutt må gå helt inntil skurken etter endelig å ha tatt ham, sånn at han slår unna pistolen, kan du ha godt av noen skrikete unger.

I går ringte det på døra. Det har ikke skjedd på månedvis, og jeg stivnet i stolen. Det ringte flere ganger, og til slutt reiste jeg meg og lusket bort og kikket i spionøyet. To menn i mørke dresser. Trolig så de skyggen min i hullet, for de begynte å banke på. Jeg satte meg i stolen igjen, tok på øreklokker og stengte lyden ut med annen lyd. Ventet en hel time mens jeg leste i En Andersen Blogg.

Likte godt den om menn som betaler uten å få noe. Jeg har betalt massevis uten å få noe tilbake, ikke én eneste gang. Til slutt gadd jeg ikke mer. La dem betale sin egen middag.

Og typisk nok, like etter det traff jeg en dame. Vi kom for sent til den samme bussen. Det regnet og hun fikk stå under min paraply mens vi ventet. Det var de lengste og korteste tyve minuttene i mitt liv. Vi fikk sagt så mye på den tiden, som likevel forsvant i et byks. Snakket om komforten på bussene før og nå, noe som førte oss over på den generelle nedgangen i kvalitet, fagkunnskap og service i samfunnet. Da bussen kom, satte hun seg langt bak, og jeg våget ikke å være innpåsliten og tok et sete noen plasser foran, mens jeg tenkte at det alltid var sånn i mitt at jeg gikk glipp av alle sjansene fordi jeg var feig. Men jeg fikk lest navneskiltet på blusebrystet hennes: Barbro Swarovski.

Det var nøyaktig på dagen seks måneder før jeg låste meg inne. Nå sitter jeg mest foran PC-skjermen og leser blogger, leter etter andre som kanskje er i samme situasjonm eller har opplevd den samme tragedien som jeg, og slik dukket denne bloggen opp. Mange takk. Det hjelper på nedstemtheten å lese de snodige og ofte morsomme innslagene.

Orker ikke mer nå, men jeg skriver gjerne mer senere om hvordan jeg traff Barbro igjen.

Vennligst,
Stig Otto Hallangen.


Kjære Stig Otto Hallangen!

Takk for dine hyggelige ord om bloggen. Du virker å være i en heller spesiell situasjon, eller en spesiell type halvpervo, så vi hører gjerne fra deg igjen.

Hilsen
Redaksjonen.

Kommentar til "Det største veddemålet"

Ærede redaktør!

Den besynderlige innfallsvinkelen dere har valgt i omtalen av enkelte forsikringsprodukter, kaster skygge over bransjen og kan ikke stå uimotsagt.

Det å sammenligne forsikringspoliser - som beskytter familien når krisene opppstår - med rene gamblingprodukter, er en vulgaritet som faller på sin egen usaklighet. Undertegnede vil likevel forsøke å korrigere enkelte dårlig utviklede poenger.

Allerede i det 5. århundret før vår tidsregning ble det solgt trygghet til handelsekspedisjoner i Babylon i form av lån mot høy rente. Dagens kjente forsikringstype med forutberegnet premie oppsto som sjøforsikring, utviklet på 1300-tallet i Spania og Italia. I Norge kom starten på organisert forsikringsvirksomhet i 1767 med Den Almindelige Brandforsikringsanstalt etter de store bybrannene.

Bransjen har med andre ord et solid fundament i norsk historie og kultur, og har ikke overlevd - med kraftig vekst - så lenge fordi gamblere "vedder" på diverse eventualiteter. Å være negativ til forsikring er det samme som å si at hver enkelt person selv må ta belastningen hvis deres bolig brenner ned.

Jeg må dessverre si at dette voldsomme slag i luften overrasker og skuffer når det kommer fra en ellers så velrenommert utgivelse.

Med forbeholden vennlig hilsen
Avarice Forsikring og Bank

Francis Profectus
adm. dir.

Jajamensann!

Så har jeg altså tatt feil i alle disse år. Det er altruismen som styrer forsikringsbransjen, ikke egoisme og grådighet. Vi takker adm. dir. Francis Profectus for oppklaringen.

Mitt forhold til forsikring vil i fremtiden være mye mer positiv. Neste gang jeg eller noen bekjente får avslag på et forsikringskrav, vet jeg at det ikke gjøres av motvilje eller hensynet til stadig økende profitt. Det er rett og slett selskapets opphøyde etikk som dikterer avgjørelsen for på den måten å tjene et større gode, samfunnet.

Hvordan kunne jeg ha slike tanker, når handelshus i Babylon for 2.500 år siden ga høyrentelån for å sikre handelsekspedisjoner, når bransjen allerede på 1300-tallet opererte med forutberegnet premie på sjøforsikringen?

Selvfølgelig har jeg vært altfor naiv. Tenk å kunne tro at de årlige milliardoverskuddene oppsto pga feilkalkulering av den forutbestemte premien eller total motvilje mot utbetalinger på polise. Det er ikke forsikringsselskapenes feil. Det er vår egen feil. Vi har ikke nok nedbrente hus. Vi kolliderer for sjelden. Vi forårsaker nesten aldri skikkelig kostbare skader. Vi lever for lenge.

Heretter kommer jeg til å ha dårlig samvittighet for hver dag jeg overlever, eller hver vår når huset mitt står helt og pent uten så mye som en røykskade etter all vedfyringen, eller hele tiden for at ingen bryter seg inn og ribber oss.

For en lærerik dag dette har vært!

Det største veddemålet

Det ligger i veddemålets vesen at oddsen går imot deg. Du setter litt penger og kan vinne mye hvis en ukjent mengde tilfeldigheter inntreffer. For å gi det et skjær av å være hyggelig og respektabelt kalles det spill, og lokker tankene til Monopol og Ludo, men det er gambling og de aller fleste taper pengene sine. Mest utbredt av spillene er Lotto, V75 og Tipping.

Men de fleste av oss har også mye alvorligere veddemål på gang.

Den første dagen hver måned sender jeg noen hundrelapper til bookmakeren UNI og vedder på hvor lenge samboeren og jeg kommer til å leve. Vi vedder på at vi ikke holder måneden ut, mens UNI vedder på at vi overlever. Hvis vi får rett og en eller begge dør, vinner vi og får utbetalt gevinsten på kr. 800.000 eller alternativt kr. 1.600.000. Jippi!

Tjen på din død. Vedd hos oss.

Gevinsten er alltid like stor, men oddsen blir jevnlig mer i vår disfavør ettersom vi eldes.

Men vi ønsker mer spenning, og to ganger årlig setter vi penger på at hus og innbo kommer til å bli ødelagt av brann eller annen katastrofe.

Vi vedder også på at vi ikke klarer oss gjennom ferieturene uten alvorlig skade eller død. Ikke minst setter vi masse penger på at bilen vår havner i en kjempesmell og at den har skylden.

Vi vedder til og med på at ungen vår kommer til å ødelegge seg så fælt at vi må bygge om huset og kjøpe spesialforpleining resten av livet.

Så kom ikke her med den kjipe tippekupongen. Det er ikke der spenningen ligger.

Ja, vi døde! Nå har vi masse penger!!

Kjørelys

Vi vet best. Alt er bedre i Norge. Vi er et foregangsland.

Noen av våre eminente og samfunnsopptatte byråkrater, som ikke fikk tiden til å få mellom kaffepausene, fant på at vi skal bruke kjørelys også om dagen.

Andre land lo av påbudet. Politiet der ga oss bøter da vi kom kjørende med lyset på. Mange bilmodeller måtta få påmontert en bryter som slo av lyset.

Etterhvert fikk imidlertid byråkratene i flere utland sansen for det vanvittige forslaget og innførte den samme regelen.

Jeg mener at den som har problemer med å se en bil i fullt dagslys, ikke bør ha førerkort. Vedkommende bør ha førerhund.

Målgruppen for påbudet om kjørelys på dagtid.

Om å betale for det

Alle menn vet dette.

En mann inviterer ut ei dame. Han spanderer drosje til restauranten. Han betaler for en treretters middag med godt drikke til. Han åpner lommeboka på eventuelt etterfølgende teater, nattklubb osv....

Mannen klager ikke. Han liker dama. Det var derfor han ba henne ut. Han ler og trives og praten går lett.

Det er imidlertig ikke til å legge skjul på at følgende tanke har streifet ham, eller faktisk har ligget i hodet hans hele dagen: Ender kvelden med at jeg får av henne buksene eller ikke?

Dama vet selvfølgelig hva han tenker. Hun vet sannsynligvis også hvordan kvelden kommer til å ende - men hun sier aldri noe, hun holder kortene tett til brystet og ser kanskje humoristisk på det hele. Hun kommer i alle fall aldri med noe hint om hva mannen kan vente seg. Det er en nervepirrende opplevelse

(Alternativet er selvfølgelig at han ber henne hjem til seg på middag. Han har kokt etter alle kunstens regler, og når hun kommer møter hun liflig matlukt, et smakfullt pyntet bord, friske blomster, dempet belysning og forførende ballader av John Coltrane på stereoen. Hun lar ham ta kåpen sin, hun værer i luften, og sier: "Oj, så romantisk. Ja, får du ikke buksene av meg i dag, så får du det aldri." Hva skal mannen tenke da?)

Tilbake til vår venn, som fremdeles har spanderbuksene på. Han har lagt ut kr. 4000, men vet ingenting om ønsket hans - det alt dreier seg om og ingen nevner - skal gå i oppfyllelse, eller om fornøyelsen ender med nok en non-coital depresjon, av den typen han også har betalt for tideligere.

For ikke lenge siden gikk diskusjonen om mennene i Finnmark som beøkte campinghyttene til noen russiske damer for å kjøpe seg litt hygge. De, og andre nødne menn, har punget ut kanskje 1000 kroner og får det de vil ha.

Undertegnede ville aldri valgt den sistnevnte løsningen. Men er forskjellen egentlig så stor? De som handler i det offentlige rom, vet hva de får. Vi andre er kanskje egentlig ute etter kjærlighet - men å få buksene av er første prioritet, og så får det andre komme som en bonus. Vi vil at det skal være personlig, det skal være glede og tosomhet - uten at de betingelsene er bindende, når det kommer til stykke.

Er det ikke en stor forskjellsbehandling her? Det ene er ulovlig, det andre lovlig. Men rent moralsk sett kan de kanskje sidestilles, og da må de også behandles likt. Det er lett å ta ham som cruiser rundt i nattegatene med tunga ned på brystet. Det er ikke lett å ta oss andre.

Nå må vi få et regelverk som gjelder alle. Staten må plassere ut kontrollører på spisestedene, folk som førhører alle menn som kommer med dame. Er det du som betaler i kveld? Betaler du for å få av henne buksene, eller betaler du for et fast forhold? Så kan vi svare at vi er forelsket og satser på kjærligheten, men først og fremst vil ha av henne buksene. Eller vi kan rett og slett si at nei, jeg er ute etter action allerede i kveld, det er definitivt vinn eller forsvinn for meg.

Det er irriterende hvordan Staten aldri kan lage lover som er like for alle.

"Kroppsspråket ditt antyder at du ikke har det helt toppers på vår første date."

Røykere er gladere mennesker - i tre punkter

Røykere er ikke dummere enn andre mennesker. De har en avhengighet og er svake, men ikke dummere. De kjenner risikoen ved sin uvane. Mange røykere kan lese, og har forstått at de kan pådra seg forferdelige sykdommer og lide en tidlig død hvilket øyeblikk som helst.

Alle vet at den som som har trusselen om snarlig død hengende over hodet, forandrer holdning til ett og annet i tilværelsen. De fleste av oss har kun møtt døden i andres begravelser. Da snakker vi om hvordan sånt setter ting i perspektiv, og om hva som har ekte betydning.

Alle som har mannen med ljåen i hælene, trekker fram at det lille og hverdaglige gir mest mening. De små ting blir viktige og får oss til å forstå og sette pris på livet. Forholdet til andre mennesker får større dybde, alt oppfattes mer intenst og inderlig. Det gnistrer av soloppgangen, hvert lille grønne blad på et tre er et skjønt mirakel. Hvert barn vi ser er det vakreste. Hver minste ting hele dagen gir fantastisk livslyst. Ingen opplever livet mer ekstatisk enn den som vet at døden kommer når som helst. Og det gjør røykeren.

Røykere er gladere mennesker. Så lenge det varer.