Kort novelle: Skadet

Sitter i stuen. Kanskje jeg ikke savner mennesker.

Jeg går ut. Det står en mann i oppgangen. Jeg går inn igjen.

Venter en halv time. Klar bane. Svart, blank regnasfalt. Kjølig høstluft. Bladene faller fra en bjørk. Jeg smiler ørlite.

Går opp en bakke, til høyre. Mellom to hus.
En buss krabber oppover. Lys og mennesker. Noen sitter sammen. En mann smiler til meg. Jeg ser bort. Unge folk ler i baksetet. Jeg kunne godt tatt bussen.

Dagboken er grønn. Lørdag 6. september.

O trær, hør min stemme.

Tar trikken til skogen. Trår på smale stier.

Trekker inn duftene, sterke som aldri før. Hører naturens lyder. Året slutter snart.

Går til fossen. En miniatyr regnbue skyter ut av vannet mot blåbærlyngen.

Solen mellom trærne, de grønne konger.

O fossefall, la meg bli ett med deg.

Jeg står på en hengebro, høyt over elven. Har aldri sett et vakrere syn.

Går opp en bakke, til høyre. Noen mennesker kommer nedover. De er muntre. Mitt smil er stivt og livstrøtt.

O mennesker, ta meg til dere.

Kommer til et tjern. Det er stille og svart. Øde og nifst. Kaldt.

Himmelen er skyfri nå. Sola skinner, men varmer ikke.

O hestehov, du er nydelig, du lukter godt, du smaker vondt.

Jeg går tilbake til hengebroen. Står lenge og ser ned på den farlige elven.

Putter brillene i brystlommen. Maria, tenker jeg, og kjenner saltsmaken av tårer.