Fra Stig Otto Hallangen 1

Hei, En Andersen Blogg!

Visste ikke at det gikk an å skrive inn. Første gang jeg skriver på en blogg. Spennende. Tør ikke ha blogg sjøl - tror at det kommer folk på døra da. Min dør har vært stengt i nesten tre år, og den skal ikke åpnes på grunn av noe sånt.

Jeg følger med på mange bloggen, men denne er den sprøeste og mest varierte. Noe morsomt, noe samfunnskritikk, noe om kjærlighet. Jeg er spesielt svak for det siste. Det er kjærligheten som gjør at jeg ikke åpner døra.

Sprøingen som skriver at politimenn i filmer ikke skal ha privatliv, har rett. Privatlivet ødelegger alt. Men egentlig er det samma for meg. Når du ikke ser at det gjemmer seg en kis i baksetet, engang, kan du fortjene å ha en masete kjerring. Når du absolutt må gå helt inntil skurken etter endelig å ha tatt ham, sånn at han slår unna pistolen, kan du ha godt av noen skrikete unger.

I går ringte det på døra. Det har ikke skjedd på månedvis, og jeg stivnet i stolen. Det ringte flere ganger, og til slutt reiste jeg meg og lusket bort og kikket i spionøyet. To menn i mørke dresser. Trolig så de skyggen min i hullet, for de begynte å banke på. Jeg satte meg i stolen igjen, tok på øreklokker og stengte lyden ut med annen lyd. Ventet en hel time mens jeg leste i En Andersen Blogg.

Likte godt den om menn som betaler uten å få noe. Jeg har betalt massevis uten å få noe tilbake, ikke én eneste gang. Til slutt gadd jeg ikke mer. La dem betale sin egen middag.

Og typisk nok, like etter det traff jeg en dame. Vi kom for sent til den samme bussen. Det regnet og hun fikk stå under min paraply mens vi ventet. Det var de lengste og korteste tyve minuttene i mitt liv. Vi fikk sagt så mye på den tiden, som likevel forsvant i et byks. Snakket om komforten på bussene før og nå, noe som førte oss over på den generelle nedgangen i kvalitet, fagkunnskap og service i samfunnet. Da bussen kom, satte hun seg langt bak, og jeg våget ikke å være innpåsliten og tok et sete noen plasser foran, mens jeg tenkte at det alltid var sånn i mitt at jeg gikk glipp av alle sjansene fordi jeg var feig. Men jeg fikk lest navneskiltet på blusebrystet hennes: Barbro Swarovski.

Det var nøyaktig på dagen seks måneder før jeg låste meg inne. Nå sitter jeg mest foran PC-skjermen og leser blogger, leter etter andre som kanskje er i samme situasjonm eller har opplevd den samme tragedien som jeg, og slik dukket denne bloggen opp. Mange takk. Det hjelper på nedstemtheten å lese de snodige og ofte morsomme innslagene.

Orker ikke mer nå, men jeg skriver gjerne mer senere om hvordan jeg traff Barbro igjen.

Vennligst,
Stig Otto Hallangen.


Kjære Stig Otto Hallangen!

Takk for dine hyggelige ord om bloggen. Du virker å være i en heller spesiell situasjon, eller en spesiell type halvpervo, så vi hører gjerne fra deg igjen.

Hilsen
Redaksjonen.