Jeg tar ikke alltid telefonen. Jeg tar nesten aldri telefonen. Den er en plage som har ført til både skilsmisser og dødsfall. Jeg kan ikke fordra den gjennomtrengende ringelyden, som ble utviklet av nazistene gjennom medisinske eksperimenter.
Sist jeg skulle bytte tefon, gikk jeg til butikken og ba om et apparat uten ringelyd. Ekspeditøren så dumt på meg.
Vår telefon henger på kjøkkenet. Jeg tar den (kanskje) hvis jeg står i nærheten. Jeg tar den ikke hvis jeg er opptatt med noe annet, hvis jeg for eksempel sitter.
Folk blir litt oppgitt.
Når samboeren kommer hjem fra jobben, spør hun alltid: "Har noen ringt?"
"Ja, tre stykker," svarer jeg.
"Hvem, da?" spør hun.
"Det kan vel ikke jeg vite."
"Men tenk om noen er syke," sier hun.
"Da må de ringe til en lege, ikke til meg," mener jeg.
"Men tenk om noen er døde,"
"Da må de ringe til en begravelsesagent."
Det begynner med at du tar telefonen.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar