Når et nei ikke er et nei

Det er vel liten tvil om at Arbeiderpartiet planlegger en ny EU-avstemning, og det kommer ikke til å ta slutt før de får det som de vil.

Skuffelsen var stor for det etablerte Norge i 1972 da folket stemte feil ved EF-avstemningen. Mange politikere ble både såra og vonbrotne og kunne ikke forstå hvorfor så mange valgte å overse deres anbefalinger. Flere oppførte seg som om folket hadde vært illojalt.

Det var et dypt splttet folk som gikk til urnene. Venstresiden og alle de progressive gruppene i befolkningen sto som ventet imot, men også andre pressgrupper, som Senterpartiet. Sistnevnte opptrådte med ekstremt nasjonalistiske argumenter, hvilket ikke burde overrasket noen, siden partiet i sin tidligere inkarnasjon som Bondepartiet åpenlyst leflet med fascistene og deres avis Nationen ble utpekt som den mest tyskervennlige av alle på slutten av 1930-årene.

Dette burde vært nok til at alle etisk tenkende mennesker tok avstand fra nei-gruppen, men så skjedde ikke. Kanskje venstresidens oppfinnsomme innsats med mange kulturelle hjelpemidler mer enn oppveide deres skamfulle bidrag. Dessuten var alle de kule menneskene imot. I tillegg kom at folk i bunn og grunn ikke vil ha forandringer - av noen art.

Men politikere er i byråkrater i sin sjel, og vet at ting tar tid - og derfor ble årstallet 1994 før de våget å prøve seg igjen. Nok en gang stemte folket nei.

Ålreit, reprise på at folket skuffet. Det syntes ikke mulig å få flertall for saken. Betyr det at Norges forhold til EU er opp og avgjort? Langt ifra. Majoriteten har talt, men ingen sa noe om hvor lenge deres stemme skulle gjelde. Dette med at flertallet avgjør saken, er bare en talemåte. Flertallet bestemmer bare når det er enig med makthaverne. Faktisk bestemmer mindretallet her i landet, og derfor kommer vi til å ha nye avstemninger helt til de får det som de vil. Gjett om avstemningene stanser eller fortsetter når det skjer?

Med andre ord har vi et gjeldende mindretallsdiktatur i Norge.

Det minner om min avdøde tante Rakel, som var en kløpper til å prute i butikkene. Hun ga seg aldri, men kom tilbake om og om igjen for å høre hvor stort avslag hun kunne få. Til slutt, etter maaange besøk, fikk hun det avslaget hun ba om - ikke fordi butikken plutselig ville gi rabatt, men fordi de var villige til å betale for å bli kvitt henne.

Det samme vil skje med EU-avstemningene. Staten, med Arbeiderpartiet i spissen, vil fortsette å bearbeide et folk som ikke vet sitt eget beste, som stemmer feil gang etter gang, helt til det i ren utmattelse legger inn de nødvendige ja-stemmene bare for å bli kvitt maset.

Da får vi høre at demokratiets regler er blitt fulgt, at flertallet har bestemt og at alt er vel i fedrelandet.