Da Jesus kom til Domkirken

EN SANN HISTORIE

Presentasjon

Det var midt på syttitallet, midt i Oslo Domkrike, midt i gudstjenesten. Seremonien var godt i siget, den ufrivillig flerstemte sangen gjallet oppunder det høye taket, presten var i storslag med nesten fullt hus.

Knirkingen fra den store døren irriterte nok litt, men det hendte at noen kom sent. Ingen reagerte. Ingen reagerte før de så hvem som kom.

Mannen hadde kjortel og tornekrone, og bar på et stort kors. Han minnet om Jesus. Og bak ham kom en dame halsende, hun i gammeldags kjole og tildekket hode. Hun satte tankene til Maria. De strenet nedover midtgangen - og stanset.



Vurderinger

Ålreit, dilemma: Hele den skrekkslagne forsamlingen visste at Jesus skulle komme tilbake en dag. De hadde ingen dato eller nøyaktig sted, så det kunne være når som helst og hvor som helst. Til og med i Oslo. Til og med i Domkirken. Til og med nå.

Mange har tenkt på hvordan det ville være hvis han plutselig dukket opp. Hvordan ville folk reagere? Hvordan kunne de vite at det var riktig mann?

Ville det være frekt å be om legitimasjon? Hva om han ikke hadde det? Ville vi tvunget ham til å søke asyl og plassert ham på et mottak? Og hva med Maria, da? Hadde de fått dobbeltrom eller to enkle? Ville vi sagt at hvis du vil være her, må du først gå på norsk-kurs. Eller hadde bare vi sendt begge tilbake dit de kom fra?

Enkelte vil hevde at man ganske enkelt kunne be ham gjøre et mirakel. Vel, for det første kunne det bli oppfattet som ufint, og for det andre skal det mye til før folk tror på mirakler nå for tiden; vi har alle sett David Copperfield og andre gode tricks på TV.

Og hvordan tiltaler man Jesus? Høflighetsformene er så og si forsvunnet ut av det norske språk; ville det være upassende å være dus? Og hva skjer hvis han virkelig er Jesus, hvis han kan gjøre mirakler og samtidig er i dårlig humør? En skremmende kombinasjon.

Dette var i 1970-årene. Ingen hadde mobiltelefon, slik at man diskrét kunne ringe politiet og la dem ordne opp. Det mest korrekte var vel å la presten ta jobben. Han hadde utdannelsen og mestret sikkert alle de formelle sidene. Og han fikk betalt. Nå hadde han snakket mumbo-jumbo og gått på tomgang i årevis, så nå kunne han endelig vise det han kunne.

I den virkelige verden snek kirketjeneren seg inn på sakristiet og ringte politiet, som kom og eskorterte de to figurene vekk. Presten sover sikkert dårlig enda, for han vet at noen andre gjorde akkurat det samme en gang for lenge siden.

Konklusjon

Et svært kinkig problem for mange. Undertegnede, derimot, tror ikke på noen av disse greiene, og overlater bekymringene til de overtroende.