Oppskrytt holmenkollstafett

Jeg bodde i Oslo. Bedriften jeg jobbet i skulle stille lag til holmenkollstafetten, og spurte om jeg ville delta. Selvfølgelig ville jeg det. Jeg var under 30, hadde syklet mye i mitt liv og mente at formen var god.

Det skulle ikke være organisert trening med jobben; enhver fikk trene for seg. Jeg hørte rykter om at noen av de ivrigste virkelig tok en del økter, men jeg gadd ikke. Det var ingenting i veien med min form, og dessuten spilte jeg squash hver mandag. I tillegg var jeg blitt tildelt den nest siste etappen, fra Uranienborgveien til Bislett Stadion, omtrent 840 meter. Blåbær, tenkte jeg.

Dagen kom og jeg møtte opp tidlig, sammen med et par kompiser som skulle se på. Det var ingen folk der, og vi lurte på om det kunne være feil dato. En forbipasserende fotgjenger mente at vi bare var en drøy time for tidlig.

Uff, hva skulle vi gjøre i mellomtiden? Heldigvis lå stamkneipa vår, Krølle Kro, bare noen titalls meter unna, og det falt naturlig å rusle ned dit. Timen gikk fort med et par halvlitere og noen sigaretter.

Endelig kunne jeg stille til start. Nå var gatene fulle av mennesker, og det tok ikke lang tid før elitelagene dukket opp. En av smartingene på jobben hadde ment at bedriftslagene kom til å ligge 15-20 minutter etter. Vi kunne ha rukket en pils til.

Lag etter lag vekslet, men ikke mitt lag. Nå begynte til og med de beste jentelagene å passere. Jeg ventet og ventet, og stemningen sank. Gutta mente at vi like gjerne kunne gå hjem igjen, og jeg var i ferd med å bli overbevist, da en kjent skikkelse dukket opp. Han hadde bra fart, og så ikke altfor sliten ut, så hvorfor kom han så seint?

Det hadde vi ikke tid til å diskutere, sa han, så jeg tok pinnen og satte av gårde i full fart. Det gikk lett, jeg nærmest svevde over bakken. Ganske snart oppdaget jeg at jeg burde ha vært innom pissoiret først, det begynte å stikke litt ubehagelig i innvollene. Samme det, etappen min var uansett ikke så lang, det skulle gå bra.

Selv med noe ubehag, syntes jeg at farten var god. Jeg var i det hele tatt temmelig godt fornøyd med meg selv. Jeg skulle klare å holde på plassen vår. Riktignok begynte jeg å kjenne en rar følelse i beina, som om de var i ferd med å dovne bort, men det måtte være innbildning. Jeg merket at den gode spretten i stegene var borte, men det var heller ikke rart. Jeg skulle tross alt løpe nesten en kilometer.

Men nå begynte også lungene å protestere, og plutselig sprang noen ungjenter forbi meg. De hadde tynne bein og ingen synlige muskler, men løp som gaseller med lette og lange steg. Ålreit, sikkert elitelag, tenkte jeg.

I neste øyeblikk begynte jeg å tenke at jeg var syk, at et eller annet anfall var på vei, for det ble vanskelig å løfte føttene, og hjernen grøtet seg til. En tykk og skimrende dis gjorde tilskuerne til et langt foto veldig ute av fokus. Men det kunne ikke jeg bry meg med, for jeg hadde oppdaget den kryssende Bogstadveien like der framme. Og beina var så tunge, jeg nærmest slepte dem med meg, og i Bogstadveien var det trikkeskinner og jeg var ikke sikker på om jeg ville klare å komme over dem. Nå gjaldt det å konsentrere seg. Jeg tok meg sammen for å hoppe over skinnene, mente det måtte være tryggest, men uheldigvis støtte den ene foten mot en av dem før jeg rakk å satse, og dermed snublet jeg og løp noen meter veldig fort og foroverbøyd, slik hovmesteren gjør etter å ha servert noen retter til grevinnen. Neida, det var sikkert ikke meg tilskuerne lo av, men anstrengelsen tok nesten knekken på meg. Og stadig pilte det jenter forbi, noen av dem nesten barn.

Og enda var jeg bare halvveis i løpet. Det var umulig å forstå hvordan jeg skulle klare å fullføre. Men jeg kunne ikke gi meg. Tanken på hva kollegene ville si må ha gitt en ny giv, og selv om jeg ikke husker noe fra innspurten, minnes jeg ihvertfall at en stor menneskemengde plutselig kom meg i møte. Hvor var min mann?

Han sto på fortauet blant tilskuerne. Han hadde gitt opp og måttet vike plass for alle damelagene. Nå så han meg og kom ut for å overta pinnen. "Hvorfor er du så sein?" ropte han. "Kjeften pårrei!" svarte jeg, og merket med ett at jeg måtte søke ut av menneskemengden et ærend.

I etterkant viste det seg likevel at min innsats ikke var lagets verste. To av de oppsatte løperne klarte ikke engang å stille til start, og en av karene måtte ta tre etapper. Vi skulle egentlig vært diskvalifisert.

Årets eventyr meg bak. Holmenkollstafetten er kraftig oppskrytt.

Ålreit, jeg fullførte i alle fall, og det i aller beste stil, ingen kan nekte på det.