Hvordan å leve lenger enn sitt liv

Det hadde vært morsomt å bli husket etter sin død.

Noen mennesker blir husket i kraft av spesielle prestasjoner i sin livstid.

Det gjelder kanskje særlig dem som hevder seg i sport. Alle husker Wirkola og Kuppern, Stenmark og Carl Lewis, Bjørn Borg og Pelé, Muhammed Ali og Bjørn Dæhli.

Det gjelder også dem som kommer i førstedivisjonen i mer estetiske områder, som musikere og filmskuespillere.

Og det gjelder en del mennesker som blir kjente på grunn av sin jobb og posisjon i samfunnet, som politikere og ledere av store organisasjoner.

Men aller tøffest er kanskje dem som får noe oppkalt etter seg, slik at de blir en del av hverdagen vår, over hele verden. Jeg tenker på Richters skala og Ohms lov og denslags.

Hvordan kan jeg klare å komme inn i den kategorien? Jeg har tenkt på dette i flere tiår, mange ganger hver dag. Hva har jeg gjort som kvalifiserer til evig liv i de tusen hjem?

De fleste av oss blir ikke husket for noe som helst, vi er ikke engang verdt en nekrolog i avisen.

Jeg spydde på veggen i en barnehage en gang, og det er ikke så vanlig, men er Finn-spy (hvis det er mitt navn) blitt et uttrykk for dem som spyr på vegger i barnehager? Nei, ingen slik ære!

Jeg fant på mottoet til Bømlo kommune: "Bømlo - der menn er menn.... og sauene er nervøse," men har uttrykket Knuts Motto (hvis det er mitt navn) dukket opp i vokabularet? Neida, langt ifra.

Jeg prøver og prøver. En gang møtte jeg ubedt i et bryllup kun iført nattskjorte, men det ga mer ubehag enn evig liv. Hvor rart må det være før folk husker en?

En annen gang sto jeg ganske full og banket og sparket i porten på en Guardia Civil-kaserne i Spania for å be om en celle for natten fordi jeg var blitt låst ute fra hotellet. Snakker folk om å ta en Edmund (hvis det er det jeg heter) når de beskriver en som ber om juling? Langt ifra.

Eller hva med at jeg har brukt 20 år på å jobbe meg ned til en lagerstilling; det synes å være en prestasjon når alle andre går inn for å jobbe seg oppover - men blir jeg kreditert for det i språket, heter det Helges trekk (hvis det er mitt navn) når man beskriver folk som klatrer feil vei på karriérestigen?

Det er umulig. Vi har uttrykket "å ta en Eli Hagen" for dem som mister alle sansene og ikke vet hvor de er eller hva de er i ferd med å gjøre, men gjør det allikevel. Vi sier "å spille etter Hendrix" når det er umulig å gjøre det like godt som forrige mann.

Årene går, døden kommer nærmere, hvordan skal jeg klare å finne på noe som bringer meg inn i alle hjem forever? Det er vanskelig, Jeg trenger hjelp, jeg trenger virkelig hjelp før jeg blir visket ut.