
Det sto i avisen at VM i dvergkasting ble avholdt i Australia. Jeg stusset litt på tittelen, for dette er en sjelden gren i våre trakter. Hvis det er en idrett, så forekommer det meg at den må være ganske komplisert.
I sammenligning må en spydkaster ha det temmelig lett. Han behøver ikke å gå inn for å møte et spyd, bli kjent med det og smått om senn komme med spørsmålet om det ville ha noe imot at han kastet det litt bortover mens folk sto rundt og drakk øl.
Den første utfordringen er å finne en dverg. De er sjeldne. I mitt liv har jeg bare kjent én, hvis partytrick var å gjemme seg i fryseboksen for å skape oppstandelse og sette i gang leteaksjoner, men han ville garantert ikke funnet seg i å bli kastet.

Etter å ha klart dette i månedsvis, og dere begynner å nærme dere hverandre i noe som kan bli et vennskap, kan alt sammen fremdeles rase sammen hvis du tilbyr deg å hjelpe ham opp på barstolen. Det kan ta årevis før du finner anledning til å stille spørsmålet: - Si meg, har du hørt om dvergkasting?
Kanskje er dere venner nok til at han blåser det vekk, eller kanskje han blir dypt og uopprettelig såret.
La oss anta at han svarer: - Nei, hva er det?
Da gjelder det å være godt forberedt. Jeg har nettopp oppdaget fenomenet, og kan bare gjøre meg tanker om reglene. Hvordan holder man for eksempel den kortvokste. I anklene, mens man snurrer rundt og rundt som i et sleggekast? Eller løfter man ham bare opp og tar et brystkast? Eller opp på strake armer og så kaste? Krever det spesielle, solide klær som ikke rakner? Kan man gå på G-Sport og bestille klær til dvergkasting i størrelsene very small, very very small og fucking small? Har man vektklasser, slik at noen må kompensere med blybelte? Er sporten kjønnsinndelt?

Noen timer senere. Jeg måtte forske litt på
temaet, og hadde i tillegg et par andre viktige ting å ta meg av.
På midten av 80-tallet dukket den nye sporten opp på barer og pøbber i USA. Reglene var enkle: "Grab a little person and throw him or her as far as you possibly can."
Mange mener at dette var grusomt, men det er viktig å huske at disse små flyende menneskene fikk godt betalt for å bli kastet av fulle bargjester. Enkelte kunne tjene så mye som $ 100.000 i året, og det var rene gavepakken i et land uten økonomisk sikkerhetsnett hvor hver enkelt må sørge for seg selv.

Noe senere stadfestet FN at dvergkasting er forkastelig og uanstendig. En kortvokst person ved navn Wackenheim - matchvekt 40 kg - tok saken til FN's Komité for menneskerettigheter med påstanden at forbudene som spratt opp overalt var diskriminerende og krenkende. Han tapte og mange kortvokste mistet sitt levebrød.
Deretter har saken gått i flere runder. Radiopersonligheten Dave Flood fra Florida, med kunstnernavnet "Dave the Dwarf", akter å kjempe mot ethvert forbud. Han mener at delstaten ikke kan bestemme hvordan han skal tjene til livets opphold. - De antar at de som har et fysisk handikap ikke kan ta selvstendige avgjørelser, sa han til avisen The Scotsman.

Og jeg har funnet ut hvordan kastet vanligvis foregår. Den kortvokste har en sele på, med et tohånds håndtak på ryggen. Du holder den som en koffert, og slenger pendelaktig frem og tilbake, til du oppnår nok momentum og slipper.
Dvergkasting er slett ingen ny sport ingen ny sport. Den var meget populær blant aristokratene i Russland og var yndlingsunderholdningen til keiserinne Elisabeth (1730 - 1740)
SvarSlett