søndag 24. mai 2009
Vår første telefon
Televerket eide alt den gangen, og det var flere års venting for å få nummer og linje. Folk løp omkring for å skaffe en eller annen slags attest som gjorde at de kunne snike i køen.
Telefonen var en hellig gjenstand som tronet på eget bord i stuen. Når den en sjelden gang ringte, tidde alle og stemningen ble alvorlig. Vi barna kunne ikke løpe for å ta den; nei, det måtte en voksen gjøre. Og handlingen ble utført med adskillig angst og bæven.
Hvem som helst i hele verden kunne være på den andre enden av ledningen. Hvilket som helst budskap, lykke eller sorg, kunne i neste øyeblikk innta stuen. Alle hadde lest Televerkets dypt seriøse rettledning i korrekt bruk av apparatet. Vi kunne alle reglene om dannet oppførsel ved mottak eller oppringing.
Retten til å ta telefonen fulgte en streng rangordning, som begynte med far og sluttet med mor. Vi barn var ikke medregnet. Men far taklet ikke det betydelige ansvaret og delegerte jobben til mor.
En gang startet ringingen mens hun var ute ved klessnora. Far fikk panikk. "Hent mor! Fort!" sa han, mens han strenet mot apparatet med angst i blikket. Han trakk pusten dypt et par ganger, plukket forsiktig opp røret. "Andersen," sa han etter boka. Så falt ansiktet helt sammen, han snappet etter luft, øynene var ville. Akkurat da kom mor inn. "Ta den, du," sa far lettet og strakte fram røret. "Det er utenlandsk. Ta den du, du som har Handelsskolen."
Det var visst ikke så mye språk hun hadde lært på handelsskolen. Hun sa "yes", og "yes" igjen, og samme hva vedkommende på den andre siden sa, repliserte hun med et yes. Øynene var som store spørsmålstegn. Endelig sa hun yes og la på. "Hvem var det?" maste vi ungene. "Vet ikke," svarte hun. "Snakket de utenlandsk?" "Ja, men jeg vet ikke hvilket språk."
Ved familiesammenkomster diskuteres det fremdeles hvem som ringte vårt nummer den dagen, selv om både mor og far er døde forlengst.
Når det skulle telefoneres, sto de voksne en stund og så på apparatet og forberedte seg på den krevende handlingen. Noe kunne jo skje, hva om det ikke virket, hva om de ble tatt for å gjøre noe feil?
Den som lånte telefonen, måtte pent legge en krone i boksen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar