Novelle: Sviket

Sviket.

Vi hadde spist middag, nå slappet vi av med kaffe i stuen. Greta satt med benene utstrakt på sofaen, jeg satt i en lenestol. Hun duppet av etter noen få slurker, jeg varmet hendene rundt kruset og kikket ut på hvordan vintermørket allerede klokken seksten gjorde nabolaget ugjestmildt.

Greta åpnet øynene; først virket hun forvirret, som om hun ikke forsto hvor hun var, så fokuserte hun på meg og spurte: - Skal vi gå en tur?

- Har ikke lyst, svarte jeg.

- Hvorfor det? ville hun vite.

- Har bare ikke lyst, sa jeg.

- Du må ha en grunn, insisterte hun.

Javisst, kanskje hadde jeg en grunn, kanskje hadde jeg mange grunner.

Jeg kikket ut igjen. Om hun visste hvor kort avstanden til døden er i dette øyeblikk, tenkte jeg. Det var slike tanker som kom og gikk, kanskje noe oftere i den siste tiden.

- For femten år siden, sa jeg, uten å flytte blikket, - da du lå med Rolf, hadde jeg valget mellom skilsmisse eller ikke.

Nå våknet Greta til gagns, ansiktet avspeilte en rekke følelser: overraskelse, frykt, skam, sinne, anger, undring, gjenopplevelse.

Historien var banal nok. Hun reiste på weekend-seminar med avdelingen sin, og kom hjem en anelse forandret - ingenting å sette fingeren direkte på; latteren kunne være litt friere, meningen om et tema vi ofte hadde diskutert var kanskje uforståelig endret. En opplevelse hadde forrykket hennes forhold til alt ørlite, men nok til å vekke min mistanke. Noen uker senere fant jeg bekreftelsen i form av en lapp i kåpelommen hennes - en forglemmelse, en mikroskopisk ukonsentrert brøkdel av livet.

- Visste du det? sa Greta.

Jeg reiste meg og gikk ut i entrèen. Tok på ytterklær og forlot huset uten å si noe.

Hjemmekosen skinte fra naboenes vinduer, muligens av samme slag som vår egen, den som tynes til det smertefulle og ender med at syv-åtte mennesker som ikke kjenner hverandre hutrer og fryser, uansett årstid, og halvveis lytter til prestens diplomatiske ord og grøsser ved synet av den åpne graven og vet at det når som helst er deres tur og at de er heldige hvis syv-åtte pliktoppfyllende personer stiller opp til deres ære da.

Alle ventet på døden i fjernsynsflimmeret og delte opplevelser med det ganske folk, og alle hadde samme mening ved morgenkaffepraten på kontoret, og alle fikk de samme holdningene, slik at vi slapp å krangle om ting og heller kunne stå samlet mot ignorante utlendinger som stadig prøvde å innføre nye handelsordninger og stilarter i hoppbakken som vi alltid hadde klart oss utmerket godt uten.

Jeg hadde gatene for meg selv, sneen nattehvit i den grelle lampebelysningen. Jeg var sint, jeg glødet av sinne, jeg gikk fort for å bruke mest mulig energi, for jeg fryktet hva jeg ellers kunne finne på å gjøre med den. Jeg skalv av innestengt, sinnssprengende harme. Etter tre kvartaler begynte jeg å bli sliten, det pep i lungene, hjertet hamret, alderen gjorde vondt.

Jeg var større og sterkere i barndommen. Min eksistens hadde betydning. Mitt liv betydde noe for en hel del mennesker. Snart syntes jeg knapt, usynlig i køen av gamle som ventet på å dø og håpet at det ville skje med minst mulig oppstuss, helst anonymt, umerkelig, forhåndsbetalt.

En gul retriever kom labbende mot meg. Jeg kjente den litt, den tilhørte en av naboene. Hunden snuste på meg. Jeg sparket så hardt jeg kunne, den hylte og spratt unna, men ikke raskere enn at jeg klarte å få inn en fulltreffer til.

Dyret haltet da det løp vekk.

Den tunge skyen i meg lettet.

Greta satt på akkurat samme plassen, kaffekoppen sto tom på bordet. Hun så opp da jeg kom inn - undrende, usikker, likeglad?

- Hvordan visste du det? spurte hun, som om jeg ikke hadde vært ute en time, som om det ikke var naturlig å snakke om noe annet etter en såpass lang pause.

Jeg skrudde på fjernsynet, kameraet sveipet over et grønt landskap. Jeg satte meg i stolen og glodde.