Fra Stig Otto Hallangen 3

Hei igjen, EnAndersenBlogg!

To måneder siden sist. Har vært skikkelig dårlig. Deprimert av minnene. Mitt liv er usunt, jeg forstår det, men de strenge rammene er min botsøvelse for alt det vonde jeg har tenkt og gjort. Neste gang jeg forlater denne leiligheten, blir det fordi naboene kjenner liklukt og melder fra. Det kan bli om to uker eller 30 år. Uansett vil ingen savne meg. Det er bra.

Har strammet inn de daglige rutinene, dagene er sprengt og jeg aksepterer ikke mer enn 60 sekunder avvik i forhold til programmet. Det er sånn jeg holder meg på kjølen, hele dagen opptatt og utslitt om kvelden.

Vet at Sinte Roger kanskje kommer til å kommentere denne delen av min historie, også. Det får heller være - fuck ham - hans problem.

Tilbake til Barbro, damen jeg traff på en bussholdeplass som fikk stå under min paraply. Hun forførte meg. Først oppdaget hun at jeg fulgte etter henne, så gikk vi på en kro og drakk vin, og i neste øyeblikk var vi i leiligheten hennes og kledde av oss.

Jeg hadde bare vært sammen med én jente tidligere, noe som skjedde raskt og i fylla på en fest. Det ble sikkert ikke noe godt minne for henne, men for meg var det første gangen og dermed minneverdig. Det var tomt, men spennende. Aller viktigst var at jeg i egne øyne fikk høyere status og etter det kunne glise av guttas grisevitser på jobben med et ekte, bedrevitende smil, og ikke hyklersk, som før.

Med Barbro var det intenst, nært, personlig. Jeg var ikke bare fysisk inne i henne, vi var også inne i hverandre mentalt og kommuniserte direkte om det som skjedde med oss og leste hverandre gjennom akten til vi begge endte i dyp glede. Og det var ingen pinlighet etterpå, ingen sjenanse eller anger. Vi drakk mer vin i sengen, lo og pratet om filmer og hvilke typer mennesker vi ikke stolte på.

Å, jeg husker hvert sekund fra den kvelden i en indre film, og i disse tre årene innestengt i leiligheten har det ikke gått én eneste dag uten at jeg har spilt den av og gledet meg selv - til og med flere ganger, når rutinene har tillatt det. Jeg har jo de obligatoriske besøkene på internett som må gjennomføres hver dag, samme hvor vondt det er, og et strengt treningsprogram.

Vi hadde det fantastisk sammen. Kanskje vi kunne hatt det fantastisk sammen lenge, men slik ble det ikke. Min feil, så klart, min feil.

Har ikke tid til å skrive mer nå. Skal treffe ei dame som heter Silvia, og etterpå sykle et par mil.

Vil prøve å være litt raskere med neste brev, hvis dere vil høre slutten på historien.

Vennlig hilsen,
Stig Otto Hallangen

Generelt fra redaksjonen

Som de skarpeste leserne sikkert har observert, har jeg sagt opp hele redaksjonen med umiddelbar virkning. Sammensetningen var ikke heldig, det ble for mange intriger. Spesielt gikk det galt med de to psykopatene i vårt midte.

Jeg trodde det skulle bli artig å ha med to vaskeekte psykopater - mot bedre viten - men det er ingenting artig med folk av det slaget. De jobber hele tiden for å vri alt til sin favør, for å undergrave og intrigere og få mer makt selv.

Samtidig vil jeg unnskylde den kjedelige presentasjonen av Papa Doc Duvalier, og angrer på at jeg satte ut jobben. Innlegget ble ren oppramsing og manglet både eleganse og schwung. Heretter skal jeg skrive dem selv.

Et par av de nye redaksjonsmedlemmene er ferdig googlet og klarert. Flere vil følge. Denne gangen står de fram med fullt navn, slik at leserne vet hva de har å forholde seg til og hvem som gjør hva.

Matematikeren kommer tilbake. I tillegg får vi med en kunnskapsrik (på sin måte) eksiltibetaner, en drosjesjåfør, en musiker, en prostituert, en steroidtyggende bodybuilder/torpedo og trolig et par stykker til. Jeg håper den nye sammensetningen blir produktiv.

Bloggen fortsetter. Vi gir oss aldri.

Bruker hun for mye penger?

Du kan like godt innrømme det. Hun har taket på deg.

Du vil ikke være foruten henne, men hun kan ikke følge et budsjett. Du har prøvd vennlig rådgivning, litt krassere påpekning, skarp insistering, oppgitt og sint befaling, til og med varslet dommedag for husholdningens økonomi - alt til ingen nytte.

Hun fortsetter å trekke all mulig slags unødvendig nips inn i huset, bruker penger dere heller burde spart og kjøper nye klær flere ganger i året. Du har gitt opp. Det er ingenting du kan gjøre.

EnAndersenBlogg har tilfeldigvis et forslag til de mest desperate.

Du har et bilde av henne. Du vet hvor hun handler.

Lag kopier og ta runden til butikkene. Be om å få snakke med sjefen. Forklar ham følgende:

"Dette er vanskelig for meg. Min kone/samboer er litt ute av balanse for tiden og gjør ting hun ellers aldri ville funnet på. Blant annet har jeg oppdaget at hun har begynt å smånaske i butikkene. Sannsynligvis kommer hun snart på rett kjøl igjen, men i mellomtiden vil jeg gjerne hindre at hun blir knepet for tulleriet. Derfor vil jeg be dere henge opp dette bildet i butikken, med teksten Mistenkt Kleptoman på. Det kan spare både dere og meg for mye bryderi."

Bildet vil ha dobbel effekt. Enten blir hun bedt om å forlate butikken, eller hun ser bildet i tide og skygger banen frivillig. Hun oppdager det samme i flere butikker, og til slutt våger hun ikke å handle noe sted.

Du synes selvfølgelig veldig synd på henne, og en sjelden gang imellom tar du initiativet til en liten shoppingtur på steder som ikke har fått bildet. Hennes takknemlighet vil være merkbar.

OBS.: Vesentlig: Du bør ikke bruke et bilde hun vet om. Da mister du alt.

Diktatorlisten - Francois Duvalier - kandidat 1

Den frustrerte legen.

Francois Duvalier, "Papa Doc", Haiti, 1907-1971, diktator 1957-1971.

Papa Doc var på menge måter en middels diktator, men noen svært spesielle grep gjør at han likevel skaper en smule entusiasme. Sønn av en dommer og en mentalt ustabil dame som jobbet i et bakeri og tilbrakte mesteparten av livet på et asyl. Utdannet seg til lege, derav økenavnet.

Han ble medlem av Nègritude-bevegelsen (Black Pride) etter at USA invaderte landet. Han hadde merket deg den store misnøyen til landets svarte flertallsbefolkning, som sto imot Haitis mektige eliteklasse av mulatter eller folk av blandingsrase. Han steg raskt i gradene i bevegelsen.

Duvalier begynte en etnologisk studie av Voodoo. Giftet seg og fikk tre barn.

Hittil var det ingenting som varslet om en lysende fremtid, men i 1957 vant han et manipulert valg for Nègritude-bevegelsen. Han oppgraderte straks presidentstillingen til full størrelse diktator og gjeninnførte umiddelbart voodootradisjonene. Etterpå viste han foket sin takknemlighet ved å henrette alle som kritiserte regimet.

Hevdet selv å være en houngan, eller voodoo-prest. Propagangdamaskinen proklamerte at Duvalier var ett med voodoogudene, Jesus Kristus og selveste Gud. En av de mest bejublede plakatene fra den tiden viser en stående Jesus med hånden på en sittende Duvalier, med teksten "Jeg har valgt ham". Han hadde til og med en Duvalier-variant av bønnen Fader Vår. I tillegg utviklet han en militær gruppe, senere kjent som Tonton Macoutes. De fikk ikke lønn og måtte forsørge seg gjennom kriminalitet og utpresning.

I 1959 fikk Duvalier et kraftig hjerteinfarkt og var ubevisst i 9 timer.

Tonton styrte mens han var syk, under lederen Clement Barbot. Da Duvalier kom seg på beina igjen, anklaget han Barbot for å trakte etter presidentjobben og fengslet ham. Imidlertid ble Tonton etterhvert mektigere enn hæren, og i 1963 ble Barbot løslatt. Han startet straks med planer om å kidnappe Duvaliers barn. Det lykkes ikke, og Barbot havnet på rømmen. Da Duvalier mottok informasjon om at Barbot hadde gjort seg om til en stor svart hund, beordret han straks at alle landets svarte hunder skulle avlives.

For å motvirke andre lands kritikk om manglende demokrati, arrangerte han valg med bare seg selv som kandidat. Han fikk 3.320.748 stemmer, ingen imot. "Jeg anerkjenner folkets vilje. Som revolusjonær har jeg ingen rett til å overse folkets vilje," uttrykte han.

Etter hjerteinfarktet hadde han for alvor satt i gang med å ødelegge landet. Alle utdannede flyktet. Det ble mangel på leger og lærere. Han konfiskerte jordbruksland og ga det til Tonton. Feilernæring og hungersnød bredde seg i befolkningen, hvor 90% var analfabeter.

Det ble klart at Duvalier var alvorlig angrepet av egomani. Han hevdet bl.a. at John F. Kennedy-drapet kom som følge av en besvergelse han hadde lagt på presidenten.

Han var ansvarlig for anslagsvis 30.000 - 60.000 drepte landsmenn. Han overlevde flere drapsforsøk, og straffet befolkningen hardt og vilkårlig. Han holdt landet i fast grep til sin død i 1971, da den 19 år gamle sønnen overtok som president.

Alt i alt, en ikke ikke altfor spennende historie, men med flere grep som går igjen hos despoter og som er obligatorisk pensum på enhver diktatorskole med respekt for seg selv. For det første må befolkningen holdes i jernhånd og frykt skapes gjennom vilkårlig vold. For det andre må det ikke være forutsigbarhet; hva som helst kan skje med deg når som helst.

Største tabbe: De utdannede må vekk, så klart, men Duvalier burde beholdt bøndene for å livnære folket. Vanlige innbyggere er vanligvis fornøyd så lenge de lever rimelig trygt og kan brødfø familien. Kjør på med voodoogreiene - det er lurt i en overtroisk befolkning - men pass på at egoet ikke øker hinsides enhver proporsjon.

Beste grep: Spilte på folkets overtro og fikk dem til å frykte sine egne overnaturlige evner.

Melding fra redaksjonen - igjen

Ferien er over og redaksjonen skulle vært samlet til møte for å planlegge høstens aktiviteter, spesielt med hensyn til diktatorlisten. Redaktøren ventet å treffe en samling mennesker proppfulle av energi - og så møtte kun tre stykker; innvandreren og de to psykopatene.

Ålreit. Innvandreren har sjelden noe å komme med. Han vet at han er i gruppa som et symbol på vår manglende fremmedfrykt, men er fornøyd med å få være med på noe som helst. Uansett er han i ferd med å blir byttet ut, for undertegnede har truffet en oppfriskende gal tibetaner med meninger om både dette og hint.

Psykopatene møtte, så klart, livredde for å bli baksnakket som de er. Ved siste møte, før ferien, insisterte husmatematikeren på at han skulle kurere dem ved hjelp av nyervervede sosialmatematiske modeller. Vel, de to satt ved bordet, men ikke han. I følge en nylig innkommet e-post hadde han funnet det nødvendig å ta inn på et hvilehjem for desillusjonerte mennesker som har mistet retningssansen.

Ingen vet hva som har skjedd, men jeg gjentar: de to psykopatene stilte til møtet. I følge psykopatlitteraturen er det bare to måter folk av deres type kan bli kurert på. Den ene er at de brått opplever en stor og dyp selverkjennelse og kurerer seg selv innenfra - hvilket aldri skjer. Den andre er å ta livet av dem.

Det amputerte møtet ble ikke vellykket.

Innvandreren filte den lange neglen på høyre lillefinger - et signal om at han ikke behøver å gjøre manuelt arbeid. Så vidt jeg vet gjør han ikke arbeid av noe slag, men la gå.

De to psykopatene mente at redaksjonen burde ha en nestleder, og begge var selvfølgelig best egnet. Innvandreren stirret undrende på dem, for han visste fra sitt hjemland at lederen alltid har så mange stemmer som han trenger for å vinne enhver avstemning. Likevel ville de to ikke gi seg,men maste og maste, og da de nærmet seg punktet hvor vold ville erstatte ord, fant undertegnede det nødvendig å avslutte møtet.

Jeg kaller sammen til ny samling neste måned.