Om barnearbeid og prinsipper

Prinsipp kommer fra latin principium, som betyr «opprinnelse» eller «første årsak». Prinsipp brukes i betydningen grunnsetning, som i en overordnet eller grunnleggende setning for tenkning eller handling.

Når politikere snakker om prinsipper, er det grunn til å lytte ekstra nøye, for da kommer noen til å bli skadet.

Personlig synes jeg det har gått inflasjon i å ha prinsipper, og klarer meg med noen ganske få av den grunnleggende sorten. Mitt hovedprinsipp er at den andre foten må følge etter den første i en glidende bevegelse forover før man kan kalle det å gå. Her er jeg knallhard, og er villig til å kjempe til døden i forsvar av dette prinsippet, som jeg bygger mitt liv på.

Jeg har liten toleranse for alle de merkelige prinsippene mennesker påberoper seg, det ene særere enn det neste. Folk som tar seg selv veldig alvorlig, later til å lide av flest prinsipper.

Jeg forstår ikke hvordan de får det til. Som et moderne og opplyst menneske, i felles lidelse under livets åk, er jeg likevel villig til å se på hvordan det må være å leve med, og under, et moderne, opportunistisk prinsipp for å se hvor det ender.

Derfor har jeg bestemt meg for å være negativ til barnearbeid. Dette er mitt nye prinsipp, og heretter må alt jeg mener underlegges dette, som igjen selvsagt er undelagt hovedprinsippet om at den andre foten må følge etter den første i en glidende bevegelse forover før man kan kalle det å gå, men ellers lever det sitt eget liv og vil være min rettesnor i alle relevante meningsutvekslinger. Barn skal ikke utnyttes som billig arbeidskraft. Norge må kjempe med alle midler for å avskaffe uvesenet. Vi får lov av USA.

Her hjemme har vi trettenårsgrense for barnearbeid. De får bare utføre lettere oppgaver etter skoletid, og får en rimelig lønn. Jeg mener at de fattige barna også må lønnes bedre og at HMS-reglene innføres og respekteres. Til sist skal arbeidsgiverne forsikre sine ansatte mot ulykker.

Om bedriftene ikke etterkommer disse kravene, slutter vi å handle med dem. Vi boikotter.

Disse meningene samsvarer med mitt nye prinsipp.

Hva skjer med de fattige barna når de små bedriftene legges ned på grunn av våre strenge krav? lyder innvendingen fra pragmatikerne. På fabrikkene har barna i det minste mat og husly. Arbeidsforholdene kan vanskelig sammenlignes med våre, men det er ikke poenget. Arbeidet innebærer en viss trygghet og forutsigbarhet.

Selvfølgelig forstår jeg konsekvensene av å legge ned barnearbeidsplassene i de fattige landene, men det dekkes ikke av mitt prinsipp. Det får noen andre ta seg av.

Hva skjer med barna da? gjentas kritikken.

Jeg står støtt på mitt prinsipp og forlanger at uvesenet må ta slutt. Vi må slutte å handle med land som bruker barnearbeidere. Når behovet for varene deres forsvinner, behøver de heller ikke ansette mindreårige. Den andre foten må følge etter den første i en glidende bevegelse forover før man kan kalle det å gå, sier jeg.

Da forlater de bløtkokte hjernene rasjonaliteten fullstendig og appelerer til vår hjertevarme, hvilket ikke hører hjemme hverken der eller her.

Det er bare ett sant argument å komme med. De stakkars små må finne andre måter å livnære seg på. De kan stjele, tigge eller selge seg til utlendinger. Som en selvhøytidelig mann med prinsipper fra den rike verden må jeg akseptere at det medfører ulemper for enkelte - men det dekkes ikke av mitt prinsipp og derfor får det heller være slik.

Eksempel på selvhøytidelig mann med stygt slips og mange prinsipper. Hovedprinsippet hans var at han skulle bli statsminister, om han så måtte furte i flere uker for å få det til.

Så kommer argumentet om at det ikke er så altfor lenge siden barn ble satt i arbeid også i Norge. Folk var fattige, rett og slett. Og sultne. Hver skilling telte, og derfor måtte alle bidra. Akkurat som i fattige land nå.

Hva så? Det var da, og nå er nå. Det var galt da, og det er galt nå. Skal vi godkjenne ordningen fordi vi gjorde den samme feilen før? Skal vi godkjenne at de pryler ungene fordi det var vanlig her også før? Nei, vi kan ikke bruke sammenligninger fra et annet sted i en annen epoke. Vi kan heller ikke sammenligne med noe som er verre, men kun med hvor bra det kunne vært, repliserer jeg. En verdi er en verdi er en verdi. Vi må holde vårt lys høyt og vise hva vi står for.



Jeg har i bestemt meg for å være negativ til barnearbeid. Det er viktig å stå på prinsippene.

Hvorfor har ingen greie på noe?

Jeg går til en jernvarehandler og spør om de har et siklingstål. - Hvaforno? lyser det fra ekspeditørens øyne. - Et vanlig siklingstål, gjentar jeg.

Vedkommende kan knapt være 25 år gammel. Uvitenheten lyser av ham, men han jobber i avdelingen for verktøy og bør vite noe om verktøy.

- Det er til å sette opp en sikling, sier jeg for å gjøre jobben hans lettere.

Et uttrykk av panikk blander seg med uvitenheten i øynene.

- Vet du ikke hva en sikling er? spør jeg.
- Husker det ikke akkurat nå, bløffer han.
- Det er en rektangulær liten metallplate som man blant annet bruker til å finslipe lakkerte overflater med, forklarer jeg behjelpelig.
- Ja, det var det jeg trodde, juger han. - Vi har ingen inne nå.

Jeg gidder ikke engang forklare hva siklingstålet er til, men jeg trenger enda en vare.

- Og så skulle jeg ha to sett sengejern - av den typen man feller inn, sier jeg.

Den stakkars unge mannen er på gråten. Han er for ung til å huske Rolf Wesenlund bestille doble fustasjeopphengsforkoblinger av Bjørn Sand, men han noe av det samme oppgitte uttrykket i fjeset som sistnevnte.

Og slik er det jevnt over i butikkene nå for tiden. Enten vet de ingenting om det du skal ha, eller de prøver å bløffe på deg noe, eller også kommer de med en mer eller mindre oppfinnsom løgn.

Du prøver en jakke i klesbutikken, men er litt usikker på hvordan du tar deg ut, og derfor spør du ekspeditøren. - Den kler deg svært godt. Og sitter som et skudd, lyder det entusiastiske svaret. Du er litt i tvil, men velger å stole på kroppen. Når du kommer hjem, ler samboeren seg nesten i hjel, for det er den styggeste jakka hun noensinne har sett, og den passer ikke engang i størrelsen.

Jeg kjøpte en PC til 11.000 kroner på Elkjøp og spurte den unge butikkmannen om maskinen hadde Microsoft Office-pakken installert. Å jada, forsikret han. Da jeg kom hjem og hadde koblet sammen alt og fyrte opp, oppdaget jeg selvfølgelig et PC'en var utstyrt med den helt ubrukelige Works-pakken.

Ålreit, opp til sjappa igjen. - Å, jeg må ha misforstått hva du sa, var svaret han ga. Jeg måtte argumentere for mine påstander, og han trodde meg vel ikke, men gikk til sist med på at det var slik. Likevel var det ikke dermed sagt at jeg kunne få en Office-pakke på kjøpet, og først da jeg truet med å bruke bytteretten, ble vi enige om at jeg skulle få den for halv pris. Jeg orket ikke å krangle og gikk med på å betale 800 kroner eller noe sånt for en vare jeg tidligere ble fortalt var inkludert i kjøpet.

Elkjøp er forresten den verste butikken av alle. Å finne en ledig ekspeditør er vanskeligere enn å vinne i lotto, og flere ganger har de overbevist meg om at de vet hva de snakker om og solgt meg en ubrukelig vare. De sier hva som helst for å gjøre et salg, og bryr seg ikke om at kunden blir sur og bytter butikk.

Din eneste sjanse er hvis butikken kaller opp en eldre mann/dame de har stuet bort på lageret et sted; da har du en sjanse til å få snakke med en person som forstår hva du mener.

Det overfladiske og likegyldige er i ferd med å gjennomsyre samfunnet. Det eneste som teller, er å få tak i pengene dine. Derfor sier jeg: Finn en butikk hvor eieren selv står bak disken. Der er sjansen mye større for han har litt fagkunnskap, eller iallfall at han vil gjøre en innsats for å skaffe det du vil ha. Bruk den butikken, selv om prisene er litt høyere enn i de store kjedene, for denslag er gull verdt og trolig de siste stedene i samfunnet som vet noe om service og yrkesstolthet.

Oppskrytt holmenkollstafett

Jeg bodde i Oslo. Bedriften jeg jobbet i skulle stille lag til holmenkollstafetten, og spurte om jeg ville delta. Selvfølgelig ville jeg det. Jeg var under 30, hadde syklet mye i mitt liv og mente at formen var god.

Det skulle ikke være organisert trening med jobben; enhver fikk trene for seg. Jeg hørte rykter om at noen av de ivrigste virkelig tok en del økter, men jeg gadd ikke. Det var ingenting i veien med min form, og dessuten spilte jeg squash hver mandag. I tillegg var jeg blitt tildelt den nest siste etappen, fra Uranienborgveien til Bislett Stadion, omtrent 840 meter. Blåbær, tenkte jeg.

Dagen kom og jeg møtte opp tidlig, sammen med et par kompiser som skulle se på. Det var ingen folk der, og vi lurte på om det kunne være feil dato. En forbipasserende fotgjenger mente at vi bare var en drøy time for tidlig.

Uff, hva skulle vi gjøre i mellomtiden? Heldigvis lå stamkneipa vår, Krølle Kro, bare noen titalls meter unna, og det falt naturlig å rusle ned dit. Timen gikk fort med et par halvlitere og noen sigaretter.

Endelig kunne jeg stille til start. Nå var gatene fulle av mennesker, og det tok ikke lang tid før elitelagene dukket opp. En av smartingene på jobben hadde ment at bedriftslagene kom til å ligge 15-20 minutter etter. Vi kunne ha rukket en pils til.

Lag etter lag vekslet, men ikke mitt lag. Nå begynte til og med de beste jentelagene å passere. Jeg ventet og ventet, og stemningen sank. Gutta mente at vi like gjerne kunne gå hjem igjen, og jeg var i ferd med å bli overbevist, da en kjent skikkelse dukket opp. Han hadde bra fart, og så ikke altfor sliten ut, så hvorfor kom han så seint?

Det hadde vi ikke tid til å diskutere, sa han, så jeg tok pinnen og satte av gårde i full fart. Det gikk lett, jeg nærmest svevde over bakken. Ganske snart oppdaget jeg at jeg burde ha vært innom pissoiret først, det begynte å stikke litt ubehagelig i innvollene. Samme det, etappen min var uansett ikke så lang, det skulle gå bra.

Selv med noe ubehag, syntes jeg at farten var god. Jeg var i det hele tatt temmelig godt fornøyd med meg selv. Jeg skulle klare å holde på plassen vår. Riktignok begynte jeg å kjenne en rar følelse i beina, som om de var i ferd med å dovne bort, men det måtte være innbildning. Jeg merket at den gode spretten i stegene var borte, men det var heller ikke rart. Jeg skulle tross alt løpe nesten en kilometer.

Men nå begynte også lungene å protestere, og plutselig sprang noen ungjenter forbi meg. De hadde tynne bein og ingen synlige muskler, men løp som gaseller med lette og lange steg. Ålreit, sikkert elitelag, tenkte jeg.

I neste øyeblikk begynte jeg å tenke at jeg var syk, at et eller annet anfall var på vei, for det ble vanskelig å løfte føttene, og hjernen grøtet seg til. En tykk og skimrende dis gjorde tilskuerne til et langt foto veldig ute av fokus. Men det kunne ikke jeg bry meg med, for jeg hadde oppdaget den kryssende Bogstadveien like der framme. Og beina var så tunge, jeg nærmest slepte dem med meg, og i Bogstadveien var det trikkeskinner og jeg var ikke sikker på om jeg ville klare å komme over dem. Nå gjaldt det å konsentrere seg. Jeg tok meg sammen for å hoppe over skinnene, mente det måtte være tryggest, men uheldigvis støtte den ene foten mot en av dem før jeg rakk å satse, og dermed snublet jeg og løp noen meter veldig fort og foroverbøyd, slik hovmesteren gjør etter å ha servert noen retter til grevinnen. Neida, det var sikkert ikke meg tilskuerne lo av, men anstrengelsen tok nesten knekken på meg. Og stadig pilte det jenter forbi, noen av dem nesten barn.

Og enda var jeg bare halvveis i løpet. Det var umulig å forstå hvordan jeg skulle klare å fullføre. Men jeg kunne ikke gi meg. Tanken på hva kollegene ville si må ha gitt en ny giv, og selv om jeg ikke husker noe fra innspurten, minnes jeg ihvertfall at en stor menneskemengde plutselig kom meg i møte. Hvor var min mann?

Han sto på fortauet blant tilskuerne. Han hadde gitt opp og måttet vike plass for alle damelagene. Nå så han meg og kom ut for å overta pinnen. "Hvorfor er du så sein?" ropte han. "Kjeften pårrei!" svarte jeg, og merket med ett at jeg måtte søke ut av menneskemengden et ærend.

I etterkant viste det seg likevel at min innsats ikke var lagets verste. To av de oppsatte løperne klarte ikke engang å stille til start, og en av karene måtte ta tre etapper. Vi skulle egentlig vært diskvalifisert.

Årets eventyr meg bak. Holmenkollstafetten er kraftig oppskrytt.

Ålreit, jeg fullførte i alle fall, og det i aller beste stil, ingen kan nekte på det.

Da Jesus kom til Domkirken

EN SANN HISTORIE

Presentasjon

Det var midt på syttitallet, midt i Oslo Domkrike, midt i gudstjenesten. Seremonien var godt i siget, den ufrivillig flerstemte sangen gjallet oppunder det høye taket, presten var i storslag med nesten fullt hus.

Knirkingen fra den store døren irriterte nok litt, men det hendte at noen kom sent. Ingen reagerte. Ingen reagerte før de så hvem som kom.

Mannen hadde kjortel og tornekrone, og bar på et stort kors. Han minnet om Jesus. Og bak ham kom en dame halsende, hun i gammeldags kjole og tildekket hode. Hun satte tankene til Maria. De strenet nedover midtgangen - og stanset.



Vurderinger

Ålreit, dilemma: Hele den skrekkslagne forsamlingen visste at Jesus skulle komme tilbake en dag. De hadde ingen dato eller nøyaktig sted, så det kunne være når som helst og hvor som helst. Til og med i Oslo. Til og med i Domkirken. Til og med nå.

Mange har tenkt på hvordan det ville være hvis han plutselig dukket opp. Hvordan ville folk reagere? Hvordan kunne de vite at det var riktig mann?

Ville det være frekt å be om legitimasjon? Hva om han ikke hadde det? Ville vi tvunget ham til å søke asyl og plassert ham på et mottak? Og hva med Maria, da? Hadde de fått dobbeltrom eller to enkle? Ville vi sagt at hvis du vil være her, må du først gå på norsk-kurs. Eller hadde bare vi sendt begge tilbake dit de kom fra?

Enkelte vil hevde at man ganske enkelt kunne be ham gjøre et mirakel. Vel, for det første kunne det bli oppfattet som ufint, og for det andre skal det mye til før folk tror på mirakler nå for tiden; vi har alle sett David Copperfield og andre gode tricks på TV.

Og hvordan tiltaler man Jesus? Høflighetsformene er så og si forsvunnet ut av det norske språk; ville det være upassende å være dus? Og hva skjer hvis han virkelig er Jesus, hvis han kan gjøre mirakler og samtidig er i dårlig humør? En skremmende kombinasjon.

Dette var i 1970-årene. Ingen hadde mobiltelefon, slik at man diskrét kunne ringe politiet og la dem ordne opp. Det mest korrekte var vel å la presten ta jobben. Han hadde utdannelsen og mestret sikkert alle de formelle sidene. Og han fikk betalt. Nå hadde han snakket mumbo-jumbo og gått på tomgang i årevis, så nå kunne han endelig vise det han kunne.

I den virkelige verden snek kirketjeneren seg inn på sakristiet og ringte politiet, som kom og eskorterte de to figurene vekk. Presten sover sikkert dårlig enda, for han vet at noen andre gjorde akkurat det samme en gang for lenge siden.

Konklusjon

Et svært kinkig problem for mange. Undertegnede, derimot, tror ikke på noen av disse greiene, og overlater bekymringene til de overtroende.

Når et nei ikke er et nei

Det er vel liten tvil om at Arbeiderpartiet planlegger en ny EU-avstemning, og det kommer ikke til å ta slutt før de får det som de vil.

Skuffelsen var stor for det etablerte Norge i 1972 da folket stemte feil ved EF-avstemningen. Mange politikere ble både såra og vonbrotne og kunne ikke forstå hvorfor så mange valgte å overse deres anbefalinger. Flere oppførte seg som om folket hadde vært illojalt.

Det var et dypt splttet folk som gikk til urnene. Venstresiden og alle de progressive gruppene i befolkningen sto som ventet imot, men også andre pressgrupper, som Senterpartiet. Sistnevnte opptrådte med ekstremt nasjonalistiske argumenter, hvilket ikke burde overrasket noen, siden partiet i sin tidligere inkarnasjon som Bondepartiet åpenlyst leflet med fascistene og deres avis Nationen ble utpekt som den mest tyskervennlige av alle på slutten av 1930-årene.

Dette burde vært nok til at alle etisk tenkende mennesker tok avstand fra nei-gruppen, men så skjedde ikke. Kanskje venstresidens oppfinnsomme innsats med mange kulturelle hjelpemidler mer enn oppveide deres skamfulle bidrag. Dessuten var alle de kule menneskene imot. I tillegg kom at folk i bunn og grunn ikke vil ha forandringer - av noen art.

Men politikere er i byråkrater i sin sjel, og vet at ting tar tid - og derfor ble årstallet 1994 før de våget å prøve seg igjen. Nok en gang stemte folket nei.

Ålreit, reprise på at folket skuffet. Det syntes ikke mulig å få flertall for saken. Betyr det at Norges forhold til EU er opp og avgjort? Langt ifra. Majoriteten har talt, men ingen sa noe om hvor lenge deres stemme skulle gjelde. Dette med at flertallet avgjør saken, er bare en talemåte. Flertallet bestemmer bare når det er enig med makthaverne. Faktisk bestemmer mindretallet her i landet, og derfor kommer vi til å ha nye avstemninger helt til de får det som de vil. Gjett om avstemningene stanser eller fortsetter når det skjer?

Med andre ord har vi et gjeldende mindretallsdiktatur i Norge.

Det minner om min avdøde tante Rakel, som var en kløpper til å prute i butikkene. Hun ga seg aldri, men kom tilbake om og om igjen for å høre hvor stort avslag hun kunne få. Til slutt, etter maaange besøk, fikk hun det avslaget hun ba om - ikke fordi butikken plutselig ville gi rabatt, men fordi de var villige til å betale for å bli kvitt henne.

Det samme vil skje med EU-avstemningene. Staten, med Arbeiderpartiet i spissen, vil fortsette å bearbeide et folk som ikke vet sitt eget beste, som stemmer feil gang etter gang, helt til det i ren utmattelse legger inn de nødvendige ja-stemmene bare for å bli kvitt maset.

Da får vi høre at demokratiets regler er blitt fulgt, at flertallet har bestemt og at alt er vel i fedrelandet.