JULEPINE

Av Ingar Gogol
Nestleder, redaksjonen

Det er over for denne gang, og det har som vanlig vært et mareritt.

Ta dette med butikkene. De skal holde stengt i tre dager, og folk oppfører seg som om Ragnarok er meldt. De har handlevogner så fulle at de kan fore en sydpolekspedisjon i to måneder. Vognene er så tunge at de må ha med styrehjelp, for ellers tar kjerra ut i hver eneste sving.

Til jul møter også alle de som ikke handler til vanlig, de som ikke kan reglene. De parkerer vognen midt i gangen mellom to hyllerader, slik at ingen kan komme forbi, og de følger absolutt ikke med. Og der står de med rumpa i været og vet ikke hva de skal ha i kjøledisken, for de har selvfølgelig ingen handleliste. Og når de kommer til kassa, har de ikke lommeboka klar, de begynner å lete i lommer og vesker, som om det er første gang de må betale for noe, som om ikke alle normale mennesker har pengeboka i fast lomme og kan kan trekke den fram med instinktiv hurtighet. Og når de endelig finner den, og vi bak står og skjærer tenner og ikke vet om vi skal selvantenne eller ikke, kommer de plutselig på at de har glemt en vare, og fyker av gårde så fort at ingen rekker å si noe eller spenne bein på dem. Og varen ligger selvfølgelig i den andre enden av lokalet.

For å gire oss ytterligere opp, spilles hele tiden julens åndssvake musikk litt høyere enn vanlig over butikkens dårlige anlegg. Vi hører på verdens mest irriterende musikk, julepopsangene som alle gir ut for å cashe inn på publikums tvangsinnkjøp, og det gjør alt verre, så forferdelig mye verre.

Jeg stikker heller hodet i en bøtte med radioaktivt avfall enn å høre julemusikk i butikken, i heisen, på venteværelser, på bussen, på radioen - OVERALT!!

Det er ingen fred å få hjemme, heller. I jula tror folk de kan banke på døra mi akkurat som det passer dem. Hvorfor tror de det når jeg ikke vil se dem resten av året?

Og alle må på julebord, helst flere, hvilket er sesongens verste opplevelse. Folk som ikke kan drikker, pøser på så mye de klarer. Ingen blir smartere av masse alkohol, men de mener likevel at dette er anledningen for å lette sitt bryst og fortelle andre hvor skapet står. Alt det dummeste kommer fram på julebord, for mange tror at det er den perfekte arena til å ta opp jobbrelaterte problemer eller personlige antipatier. De babler i vei om alle de liker og ikke liker, særlig det siste. Du bør forstå hvordan det ligger an når de deler ut spyposer ved inngengen.

Gavene: Et absoutt tapsforetak. Ikke bare går jeg i underskudd, men har fått mange flere ubrukelige ting enn brukbare. Og halvparten passer ikke og må byttes, men da har butikken ingenting brukbart igjen og jeg må ta til takke med noe annet jeg ikke liker eller få en tilgodelapp som garanterert blir borte etter en stund. Dette med giverglede er kraftig oppskrytt. Jeg har ingen giverglede, uten kanskje til noen av de minst ufyselige barna.

På julaften skal familien absolutt samles. Hvorfor tror de at jeg er glad for en innbydelse den dagen når jeg gjør alt i min makt for å holde dem på avstand resten av året? De vet ikke hvor nærme de er en massakre.

Og nå har jeg glemt juletreet. Vi må ut i skogen for å drepe et tre, gjerne et mutert tre, og vi er alltid sent ute og ender med et tre som som ligner et kosteskaft med noen få pistrete grener. Vi har hogd det selv - i skogen! Ingen snakker om hvor våte og kalde vi blir, og alle de ukjente menneskene som mener det er greit å slå av en prat siden vi er ute i ens ærend.

I tillegg kommer irritasjonen ved å måtte høre om de tre vise menn igjen. For det første kan de ikke ha vært spesielt vise: Hva slags gaver er røkelse og myrra? Hvem vil ha sånt? Ålreit, de visste sikkert ikke bedre - det var tross alt den aller første julen og ingen visste hvordan man skulle gjøre det.

Vi er en respektabel familie som bryr seg om hva naboene mener om oss, og derfor stabler vi oss inn i kirken på julaften. Det er ikke behagelig og det er aldri ledig parkering. Hvor mange ganger har vi hørt den samme praten, og hvorfor ikke unngå julerushet og heller gå en søndag? Det er så stressende å måtte oppføre seg skikkelig når vi ikke er vant til å gjøre det resten av året.

I tillegg fyller vi huset med brannfarlig julepynt og dekorasjoner og må ha levende lys over alt. Ingen av oss sover i julen, vi ligger og venter på at røykvarslerne skal sette i gang. Men det gjør ingenting, for vi er så irritert av at alle butikkene snyter oss med oppskrudde priser at vi ligger og freser av det.

Det nytter ikke å se på TV, heller. De har strenge regler i julen. Alle programmer må være minst 20 år gamle.

Julen er et stort, svart hull og fryktelig deprimerende. Og når det endelig er over har du fremdeles marerittet nyttårsaften og se frem til, og du lurer stadig sterkere på om du virkelig orker å gå i gang med nok et år.

Hvem er det sin jul?

Like før jul blusser alltid debatten opp mellom kristne og humanister om høytidens bakgrunn. Kristenfolket mener at alt handler om Jesus, mens humanistene mener at alt motstanderne tar til inntekt for sitt syn, har de tatt fra andre.

Redaktør Andersen har tatt på seg å forske litt i saken. Svaret blir at humanistene har mest rett.

I år 497 før vår tidsregningen innstiftet konsulene Sempronius Atratinus og Minucius Augurinus offisielt den første romerske julefesten Saturnaliaen, til minne om Saturns tid og fruktbarhetsguden som var Jupiters far i tidenes morgen. Vi kan nå se tilbake på over 2500 år med ubrutt julefeiring.

I Saturnaliaen finner vi elementene vi i dag setter slik pris på ved julefeiringen; tente lys, festmåltid, gaver, nøtter, dadler og fiken, pepperkakemenn og stamfaren til mandelen i grøten.

Fra norrøn tid har vi festens navn, nek og øl, og landbruksproduktene til festen. Fra den senromerske Mithrasdyrkelsen og soltilbedernes Ubeseirede Sols Fødselsdag har vi selve tidspunktet - det daværende solvervstidspunktet - som senere kalenderreformer har flyttet et par dager på etterskudd av astronomisk solverv.

Mange har i 1000 år feiret jul for å minnes Jesu fødsel. Det er selvfølgelig feil at julens feires "for da ble Jesus født". Det korrekte er at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul. Det er mange spor i vår feiring av fester som er eldre enn kristensommen. Vi tenner lys, vi markerer tiden, vi nyter grøden og vi trakterer gjester.

Da kristendommen steg i gradene og ble romersk statsreligion, innebar det ikke at de nye medlemmene ville oppgi gamle festtradisjoner bare fordi de hadde skiftet religion.

I debattene bommer innskriverne stygt i troen på at gaver, julepynt, julekort og julebord er av kristen opprinnelse - og følger dermed en kristendommens tradisjon med å ta gamle skikker og kalle dem sine egne. De gjenoppfinner med andre ord kruttet, hvilket ikke er mye å skryte av.

Til og med gavetradisjonen kan spores et par tusen år tilbake, hvor romerske stormenn ga sine tjenere påskjønnelse for godt arbeid i året som var gått. Det var rett og slett gratiale ved solvervstid. Gratia betyr gunstbevisning.

Det er kort og godt ingenting ved vår julefeiring som har et kristens opphav. Eneste unntak er feiringen av Jesu fødsel, men også det ble feil. Det eneste sikre man kan si om fødselen til en historisk Jesus, er at den ikke fant sted midtvinters i år 1 - et år som for øvrig ble valgt av munken Stutt Dennis (Dionysius Exiguous) i år 525.

De i overveiende grad kristne innskriverne bommer stygt i forsøket på å latterliggjøre norske humanetikere. Det kan kanskje gjøres, men da med saklige argumenter hvor kunnskap kommer før tro. La oss alle i mellomtiden feire høytiden ut fra egne verdinormer og respektere andre som gjør det samme.

PS.: For spesielt interesserte kan det nevnes at kirkemøtet i Nikea i år 325 vedtok at Gud var to personer. Ved kirkemøtet i Konstantinopel i år 381 la de til Den Hellige Ånd og gjorde ham til en trio.

Ikke ta regnet mitt!

Endelig noen som tar været på alvor.

Tidligere har også FN hatt et ord med i laget. Organisasjonen leverte i 1976 en konvensjon som forbød å bruke værteknologi til fiendtlige og militære formål. Det er greit å skyte og bombe folk, men å regne dem i hjel blir for drøyt.

Kina ligger i front når det gjelder værpåvirkning. I Norge har vi stort sett jobbet med å sende regnet videre til Sverige. Kineserne jobber hardt med vitenskapen og sender opp drøssevis av kjemiske coctailer med raketter, melder nrk.no.

Problemet er at meteorologenes innsats ikke gir rettferdige resultater. Enkelte overdriver bruken av kjemikalier og tar mer enn sin andel av regnet, og omliggende byer blir sure og hissige og anklager hverandre for regntyveri.

Ingen har egentlig kontroll med konsekvensene av hva de gjør.

Tankene går til sommerfugleffekten. Hva er konsekvensen av at de sår en sky i Kina? Meteorologen Edvard Lorentz sa at vinden fra en sommerfugl i Brazil kan utløse en tornado i Texas. Har han rett?

Når vi først snakker om sport

De Olympiske Leker har fått innført mange nye idrettsgrener de siste årene.

Felles for dem alle er speed, risiko, ungdomsvennlighet. Det går gjerne på skøyter, brett og alpindisipliner.

Alle disse er spennende. Det som ikke er spennende er øvelsen kombinert. Øvelsen har bare èn ting som taler for seg. Det var kanskje den første grenen i OL. Og nå er den kjempekjedelig. Stryk den av lista.

De nest beste hopperne og de nest beste skiløperne. Ingen gidder å møte opp, uten familie og venner. Til og med kommentatorene gjesper seg gjennom en falsk entusiasme.

Takke oss til.

Å NEI, TAPTE MOT SVERIGE!

Vi valser gjennom innledningen av håndball-EM og banker alle sønder og sammen. Selvtilliten er på topp når vi møter Sverige - dem skal vi også slå knockout på.

Så skjer det forferdelige. Vi taper. Vi taper så det synger etter. Full ydmykelse.

Det samme gjelder i alle idretter: Vi må slå Sverige.

Bare vi slår Sverige, så betyr det ingenting om vi taper turneringen. Og hvis vi vinner turneringen, blir det en seier med bitter smak hvis Sverige har slått oss i en kamp underveis, det tar glansen av gullet.

All trening og strategi må fullt og helt være rettet mot å banke broderfolket. Det er der den store gleden ligger.

Problemet med TV-serien "24"

De beste forrædere styres av ideologi. Ingen andre er til å stole på, for de motiveres av penge- eller hevnbehov.

Nå har jeg sett ferdig sjette årgang av den heseblesende spenningsserien 24 og begynt på nummer sju. Aller mest irriterende i denne TV-maratonen er det omfattende forræderiet.

Presidentens kone, Sherry Palmer, viser seg i første årgang å være en intrigemaker av rang som snur på en skilling, med et omfang som ville imponert selveste Niccolò Machiavelli. Hun sviker alle og skifter side i svimlende tempo.

Og slik fortsetter det. Vi har visepresidentene, som aldri er til å stole på, alltid har en annen agenda enn sjefen og vil ha jobben hans. Det kryr av forrædere - blant rådgiverne i Det Hvite Hus og til og med innenfor CTU, Jack Palmers arbeidsgiver, og ens egen familie.

Jack har bare noen få medarbeidere han kan stole på, og i noen tilfeller viser det seg å være dødelig feil.

Ålreit, noen ganger er folk offer for utpressing, for eksempel når et familiemedlem blir kidnappet. Men det meste interessante sviket skjer når folk bes om å ofre noen som står dem nær for fellesskapet, for det store gode.

Sannsynligvis foregår ansettelser etter trynefaktoren i USA. Eller etter hvem man kjenner. Vi ser hvordan CTU på kort tid kan lete fram mistenkelige detaljer i menneskers livsløp, men de finner dem ikke, eller lar være å lete, når det gjelder høytstående personer.

En annen ting som irriterer er at sjefshelten Jack Bauer er offer for et av de dårligste grepene i kriminalhistorien. Han blir stadig tatt til fange, og som skurkenes farligste fiende bør han selvfølgelig bli tatt av dage, ikke holdt som fange i tilfelle de kan ha bruk for ham. Først prøver de å skyte ham når han angriper, og når han har tapt er det liksom om å gjøre å holde ham i live! I tillegg virker ikke skytevåpen på ham; alle rundt ham faller som fluer, mens han løper gjennom kuleregnet uten å få en skramme. Avskyelig!

På den positive siden må anføres at noen av "the good guys" både titt og ofte dør . Det er bra.

Suksess for blotteaksjonen

Redaktøren kan med stolthet meddele at oppfordringen til bloggens redaksjonsmedlemmer om å blotte for en god sak, ble mottatt med entusiasme, endog med iver. Alt ble fotografert, og vil bli slått opp som stor veggavis i Oslo sentrum, med oppfordring til publikum om å donere en sum til sitt lokale krisesenter.

For eksiltibetaneren og buddhisten Lobsang Rama, som mener at vi alltid er nakne, var det ikke noe problem å senke de løstsittende buksene han bruker. Problemet var heller stedet han valgte å gjøre det på. Selv om kongens garde er opplært til ikke å reagere på publikums spillopper, klarte likevel en av dem å ringe politiet. Heldigvis fikk fotografen med seg hele forestillingen med de svartkledde som kom og måtte bære bort den sprellende, lille utlendingen, men han fikk ikke foreviget lyden av tibetaneren som skrek: "Dette er ikke blotting-blotting. Dere kan ikke dra alle under én kam!" - men det kunne politiet, og han ble raskt lempet inn i den svart/hvite varebilen og fraktet til kasjotten.

Taxi-driver og entreprenør Bjørnar Versil valgte å starte morgenvakten uten bukser på. De to første turene - begge med par som satt i baksetet - gikk uten oppstuss. Den tredje kunden, derimot, merket mangelen på benklær. Og som han la merke til det! "Typisk!, forklarte Bjørnar senere. "Typisk kom det en homse. Og det var en veldig homsete homse, som først så lenge på meg før han begynte å snakke om hvor mye han likte meg. Han hadde alltid likt meg, enda vi aldri hadde møtt hverandre. Skjønner dere hva jeg mener? Han var klåfingra! Han stoppa først da jeg viste'n at kamera tok opp alt sammen. Til slutt fikk jeg hundre i driks og to hundre til saka."

Byrådsmedlem og musiker Lars Jonas Jonassen hadde aldri latt seg sjenere av nakenhet. Han var av det slaget som gjerne tok av klærne under et middagsselskap og ble forbauset hvis det kom noen innvendinger. Han burde kanskje ikke tatt en stripp mens hans holdt et innlegg i byrådssalen, men selv om noen besteborgere lot seg sjokkere, var det likevel høyt nok under taket til at ingenting ville sluppet ut om ikke fotografen passet på å knipse alt. Lars Jonas forklarte etterpå hvorfor han gjorde det, og samlet inn flere tusen tusen kroner fra byrådsmedlemmene.

Oppgaven falt lettest for Monique April, som var totalt på hjemmebane. Hun spilte rett og slett inn en kortfilm som fikk navnet "Small titted blonde fell asleep", solgte den til sin amerikanske kontakt og donerte pengene til vår gode sak. Nå bør det sies at Monique er en smart dame, som bodde i en hybellelilighet de årene hun var "on the game", investerte alle pengene fornuftig og er i dag økonomisk uavhengig. Hennes bidrag utgjorde brorparten av vår donasjon til krisesenteret.

Dr. polit. arbeidsledig steroidtyggende bodybuilder Roger Mikkel Bekkemellom kunne ikke følge Moniques eksempel, for dessverre hadde det overdrevne inntaket av uheldige midler påvirket forplantningsevnen på negativt vis. Likevel ble hans innsats betydelig. Han klippet rett og slett vekk hele bakenden på den lille buksa han brukte på en konkurranse, viste de barberte skinkene under en av øvelsene og fikk alle til å le eller måpe og karaktene til å droppe. Deretter skjenket han salæret for en artikkel kalt "Sustainability and ecological modernization in Norway", som han fikk inn i The Journal Of Social Sciences, til saken.

Ingar Gogol (tidligere kjent som matematikeren), derimot, skuffet oss en smule. Det viste seg at mannen var blyg når det kom til å dele huden med andre. Han la fram en plan om å streake på kommende seriekamp mellom Brann og Bodø-Glimt, men trakk den straks tilbake. Han hadde i det hele tatt mange planer, men det var det han hadde. Ingenting skjedde. Ikke før noen dårlige kompiser, som skulle bære ham hjem da han ble for full, heller valgte å kle av ham alt unntatt frakken og den hatten han var så stolt av, og etterlot ham henslengt på en benk i parken. I følge fotografen, som selvfølgelig fulgte med, stakk både det ene og andre fram i offentligheten, og han kan bevise det med bilder. Slik lå Ingar fremdeles da kompisene kom tilbake på morgenkvisten for å kle ham igjen, og han selv vet ingenting om hva som har skjedd. Han tror han slapp unna, og den troen kan han få leve med - helt til veggavisen kommer opp.

Da gjenstår kun redaktøren. Det er han som bestemmer her, og han bestemmer at dette ikke er noe og skrive om. Det som skjedde er altfor pinlig, ble altfor dyrt, og har trolig fratatt ham muligheten til fremtidig ansettelse i den norske skolen. Sjekk veggavisen.

Vi kan med stolthet meddele at 98.000 ble fordelt og overlevert til tre forskjellige krisesentere i Oslo-regionen (Monique visste selvfølgelig hvor de lå).