Trøbbel med diktatorlisten

Den utvidede redaksjonen hadde ekstraordinært møte sist fredag. Det gikk ikke bra.

Vi har merket snev av undertrykt temperatur hos våre to huspsykopater. Begge har manøvrert voldsomt for å dominere prosessen, men resten av gruppen har valgt å ignorere tendensene. Fredag røyk de i tottene på hverandre.

Når to mennesker - som begge mangler dypere følelser for noe som helst, er patologiske løgnere og bløffmakere og i tillegg ikke har snev av anlegg for langtidsplanlegging - bruker all tid på å underminere de øvrige medlemmenes selvtillit og sette dem opp mot hverandre, da er det på tide å avbryte samarbeidet.

Begge var som store spørsmålstegn da de ble konfrontert med sitt svik mot samarbeidets ånd. Ingen av dem hadde gjort noe galt. Begge virket fullstendig overbevisende, begge var genuint opprørt over anklagen, og begynte straks å ramse opp hvor mye galt vi andre hadde gjort.

På formøtet hadde resten av gruppen, selve redaksjonen, blitt enige om å avslutte samarbeidet med dem. Det ble rett og slett for vanskelig. På for-formøtet hadde redaktøren til og med snakket spesielt med vår tamme, men uregjerlige matematiker, hvis spesiale er fraksjonsvirksomhet på irriterende effektivt nivå. Han ga sitt løfte om ikke å blande seg inn i samtalen.

Ja, hvor lenge var Adam i Paris, som innvandreren i gryppa ynder å si. Kanskje unødvendig å nevne at han ikke kommer fra et kristent kulturområde.

Plutselig brøt matematikeren inn og sa at han hadde lest en bok. - Hallo! sa jeg med noe jeg håpet var et strengt ansikt. - Jamen, jeg leste den i natt, svarte han.

Og dermed begynte han å legge ut om hvordan han nå oppfattet matematikk mer som et verktøy for å utforske verden omkring oss, for å systematisere og kategorisere kunnskap og løse problemer. Han mente at psykopatene våre led av noe han kalte parakalkuli, som gjaldt folk som hadde store vansker med å velge riktig metode for å løse matematiske problemer. Ikke bare det, for han påsto videre at den som mestrer å løse matematiske problemer, også kan løse livets andre problemer med de samme metodene.

Trøbbel! Begge psykopatene flirte. Nå kunne vi ikke på naturlig vis vende tilbake til deres sak, bare fordi noen hadde lest doktoravhandlingen Om det inte er dyskalkuli - vad er det då?

Alle lo av tittelen og møtet gikk i oppløsing. Den nyfrelste tilbød seg å kurere de to vindskeive konsulentene ved å lære dem matematikk. Ingen svarte på det, men vi avsluttet seansen og visste at vi hadde mer å snakke om internt.

Slik ligger det an. Det betyr imidlertid ikke at arbeidet med diktatorlisten avlyses. Langt ifra, resten av oss fortsetter. Da vi gikk fra møtet, slo det meg at vi aser oss opp til et konfliktnivå som kan gi bedre forståelse for diktatorens paranoide hverdag. Skal se at dette bidrar til å øke kvaliteten på arbeidet vårt.

Gode råd til gifteklare

Det er ikke lett å forstå hvorfor noen vil bo sammen. Menn og kvinner er så forskjellige at det egentlig ikke burde være mulig.

Likevel har enkelte funnet at det gir nok glede til å holde ut. Mesteparten av tiden går med til å prøve å finne ut hva den andre parten egentlig mener med det hun/han sier, og gremmelse fordi hun/han ikke forstår den enkleste ting av det du selv sier.

Hvis ikke kjærligheten sitter dypt nok, hvis ikke partene er romslige av seg, kan forholdet lett utvikle seg i uønsket retning. Følgende eksempler illustrerer hva jeg mener:

Det kan også være slitsomt når kona absolutt ikke kan lage mat, som mannen erfarte da hun satte fødselsdagskaken hans i ovnen og smeltet lysene.

Siden vi alle er forskjellige, vil også ekteskapene utvikle seg i forskjellige retninger. Det kan for eksempel vokse fram en noe ugenerøs tone partene imellom. Det er den hvor han sier: - Er det noen som har fortalt deg hvor vidunderlig du er? - Nei, svarer hun. - Hvor i all verden har du da den idéen fra? sier han.

En lei type ekteskap er den hvor det vokser fram en spydig tone. Den ene sier: - Jeg må ha vært en tåpe da jeg giftet meg med deg. Og den andre svarer: - Ja, det må du ha vært, for det kan ikke ha kommet alt sammen på et par år.

Dette kun for å vise et par av faresignalene. Og her følger en oppklaring av noen grunnleggende misforståelser mellom mann og kvinne. Det er nemlig fort gjort å gjøre feil. Dette vet undertegnede en del om.

Mange menn tror for eksempel at et bord er til for å legge ting på - det er derfor bordet er flatt. Det er en feil som partneren ikke somler med å korrigere. Likeledes kan man tro at man har mange watt i forsterkeren for at det skal være mulig å skru opp lyden. Det er helt feil. Watten er til for at butikkene skal ha noe å skryte av. Og høyttalerkasser produseres for å ha blomsterpotter på. Dataspill produseres for ugifte aleneboere. Man må vaske opp selv om det står mer rent servise i et skap i stua. Til sist: En strykefri tilværelse finnes ikke.

Noe som hun bør vite om ham:

En mann ønsker bare trygghet, omsorg og sex. De to første fikk han i perfekt monn hos mor, og dermed er det bare én grunn til at han gifter seg. Når han har bosatt seg med fast partner, kan han sette i gang med det han vil med livet.

Det første er å samle mest mulig ting som kan komme til nytte; dette omfatter både det nyeste i forbrukerelektronikk og ugjenkjennelige gjenstander som ingen ser opp ned på, men som han skråsikkert vet vil komme til nytte eller bli verdifullt en dag.

Det andre er å sikte etter alfajobben i flokken. De færreste når dette målet, for de er enten ikke smarte nok eller har underskudd av aggressive gener. Heldigvis er også sjefer som oftest redd for kvinner, og derfor hender det likevel at enkelte svake hanner får underalfajobber de ikke er kvalifisert til, og fremfor alt mangler evnen til å utvikle seg med.

Når menn får seg en psykisk knekk, kollapser de fullstendig, for ingenting er så sykt som en syk mann, og de har ingen å snakke med og vil helst ikke innrømme at noe er galt. Derfor tar det lang tid å komme på beina, og de kommer ikke styrket ut av det.

Mannen er sart og tåler lite motgang. Dette vet kvinnen, som evner å manipulere samtalene deres i den retning at han ender med å bestemme det som hun ville helt fra begynnelsen av og som han da var uenig i. På den måten slipper hun å trumfe igjennom noe eller utfordre hans ego med bedre argumenter. Derfor bør mannen spare innsigelser til de absolutt største sakene, og da stå stabeint på sitt, ikke la seg påvirke av fakta, til han vinner og får litt respekt.

Mannen vet om denne sin svakhet, han takler den ikke og derfor kaller han det stolthet. Det dummeste kvinnen kan gjøre er å fornærme eller såre mannens stolhet eller manndom. Da kan han bli ekkel og voldelig.

Noe som han bør vite om henne:

Kvinnene er som regel både sterkere og på mange måter smartere enn oss. De kan nok også få seg en psykisk smell, men er flinkere til å reise seg og kommer styrket ut av det. De tar mer utdannelse, har mer empati og mye større sosiale nettverk. Når de likevel ikke når høyere på rangstigen, er det av overnevnte årsak: menn frykter dem og er redde for å få et nærmere forhold til sine egne mindreverdighetskomplekser.

Kvinnene er ikke nødvendigvis dyktigere i fag, men nesten alltid i helhet, alle typer intelligens tatt i betraktning. Derfor ansetter menn andre menn som er mindre smarte enn dem selv, og som konsekvens går hele administrasjoner ofte i stå. Og likeledes prøver menn å gifte seg med kvinner som er mindre smarte enn dem selv, men det viser seg å være svært vanskelig.

Pussig nok vil ikke damene nå for tiden ta det fulle ansvaret for hjemmet - mennene må hjelpe til - men de insisterer på å bestemme alt som har med hjemmet å gjøre.

Det aller viktigste for menn er å skjule sin svakhet. Kvinnene sier at vi skal være følsomme og svake når det er naturlig, gjerne gråte, men det er ikke sant. Hvis mannen er svak, tar genene over og forteller kvinnen at hun har en mann som ikke kan videreføre de evnene hun ønsker i sine barn. Dermed må mannen vise omsorg, ta sin del av oppgavene, men hele tiden utstråle at han egentlig gir faen i hele greia og kan reise på dagen. Hun mistenker at det er et spill, men kan ikke være helt sikker, og derfor gjør hun en ekstra innsats for å holde på ham. Her gjelder det å være konsekvent; vis ALDRI at du ikke kan klare deg uten henne.

Hvis dere følger disse reglene, har dere en rimelig sjanse til å holde ekteskapet i live.

På lengre sikt er det slik at noen får barn. Da blir timene korte, man må ha orden på allting og leve etter budsjett. Hva et budsjett er? Jo, definisjonen på budsjett er det som hjelper en til å komme i gjeld etter strengt opptrukne linjer.

Og man får enda et barn, og timene blir enda kortere. Den boka du hadde planlagt å lese i fjor, får du ikke lest i år, heller. En dag går du inn på badet, du føler deg gammel og sliten, du ser deg i speilet og til din store overraskelse står du der og smiler, og det lyser en moden og fornøyd glød av deg. Du innser plutselig at livet ikke er den fritidstilværelsen du hadde da du var ung, og at du ikke for noe i verden vil bytte den tilbake, for du har oppdaget noe av det verdifulle ved livet.

Du har fulgte de gode rådene i dette innlegget, du har fått parforholdet til å virke og nå er det ingen grunn til at det skal ta slutt.

Melding fra redaksjonen

Til informasjon: Redaksjonen er godt i gang med grunnarbeidet. Det er mye research å gjøre, for vi ønsker å prestere den ultimate listen over De Ti Beste Diktatorene.

Dermed må alle kandidatenes biografier leses, de respektive landenes historier læres og mengden og typen overgrep kartlegges.

Vi vurderer å etablere et poengsystem. Det er mye arbeid, som hadde bra progresjon helt til en av redaksjonens medlemmer insisterte på å få bruke sine matematikkevner til å sette opp skikkelige statistikker og sammenlignende grafer. Resten av redaksjonen protesterte, for vi ønsket å takle problemet absolutt respektløst og subjektivt.

Utbryteren fortsatte å insistere, vi fortsatte å nekte. Vedkommende nevnte at han hadde militær rang og tilgang til våpen, og da ble tonen i gruppa med ett mer samarbeidsvillig.

Der er status nå. Vi bruker litt tid på å skaffe skuddsikre vester, og fortsetter med uforminsket kraft straks det er gjort.

Hilsen, Redaksjonen

Alt var mye bedre før

Når tegneseriene i bladet Sunnhordland er dårlige en dag, har vi i det minste leserbrevene fra de troende fundamentalistene å ty til. Det er flere å velge i - vi er dog på Vestlandet - men den aller fremste må vel være en viss flittig skribent fra Bømlo. Det er en mann som kan sin skrift.

Han gir oss svarene og er på mange måter blitt vår åndelige veileder i en tid når samfunnet smuldrer og forfaller i dekadanse og umoral. Han viser oss veien ut av elendigheten. Bare sjelden blir han motsagt, og da gjerne av svake personer uten moralsk autoritet og troverdighet, personer som mener at folk kan ordne opp seg imellom, kun rettledet av Menneskerettighetene og verdslige, nasjonale lover.

Det er deilig med menn (for det er nesten ingen kvinner) som har slik innsikt i alle samfunnsforhold. Vanligvis må vi ha komitémøter og avstemninger for å bli enige om hva vi mener. Våre engasjerte leserbrevskribenter, derimot, med sin kollossale bibelkunnskap, river av seg klare svar på flekken, ferdig utstyrt med henvisninger til en bråte kapitler og vers.

Stundom er det mistenkelig mange henvisninger i et relativt lite avisinnlegg. Noen har hvisket oss i øret at det pågår en intern konkurranse blant skribentene om hvem som klarer å klemme inn flest referanser i et leserbrev. Undertegnede har telt og telt, og funnet at vår mest kjente og produktive bømling ligger et godt hestehode foran konkurrentene med 37 bibelsteder i ett og samme brev. Det var så vidt plass til å skvise inn noen fordømmelser pluss adressen til det stedet leserne skal til når de dør.

Klart det er vanskelig med alle endringene i samfunnet. Vi tråkker på tradisjonen og den nedarvede kulturen. Verden var et bedre sted før sosialisme og kvinnelige stemmerett, den gang det var lovlig å holde orden i eget hus, da det var akseptert å tukte koner og barn når de glemte sin plass, ytret avvikende meninger eller ikke viste familiens overhode nok respekt.

Vi menn hadde respekt fordi vi var menn den gangen, ikke på grunn av vilkårlige ferdigheter eller prestasjoner. Det er best slik, for vi har mest kunnskap om de alvorlige tingene. Kvinnene gjør best innsats, da som nå, i arbeidet med barn og kjøkken.

Likevel vil undertegnede påpeke en viss svakhet hos hele denne gruppen skribenter. De er alle overdrevent opptatt av sex, det er klart, men enda viktigere er at de velger å undertrykke en serie virkemidler som er essensielle i kampen for å opprettholde patriarkatet. På det området har de fundamentalistiske islamske statene bedre system og orden. Hvorfor undertrykke Det Gamle Testamentet? Hvorfor retter vi baker for smed når vi kan ta øye for øye?

Konklusjon: Vi bør rette oss etter de flittige skribenters anvisning. Vi må vende tilbake til tiden før Arbeiderpartiet, kvinnelige og homofile prester, alenemødre, samboere og forbudet mot den offentlige gapestokken, før det er for sent. Alt var mye bedre da.

Trø meg ikkje for nære

Jeg har vært hos tannlegen i dag. Jeg har ikke tannlegeskrekk, og tåler pirking i nerver, sliping, lufttrykk, kaldt vann og boring uten bedøvelse. Det jeg imidlertid ikke tåler, er at tannlegen står så nærme.

Ja, jeg liker ikke å ha folk tett innpå. Jeg liker ikke å ha folk av noe kjønn tett innpå. Det må innrømmes at jeg misliker menns klenging enda mer enn kvinners, men jeg misliker det siste også. Noen ganger tåler jeg kvinners klenging litt bedre enn menns, i alle fall i ca. 40 minutter.

Gjør det meg til en homofob? Slett ikke. En homofob er noen som ikke liker homofile, og mener det å være homo er en synd. For meg er homofili hverken her eller der og synden hører kirken til. Det blir som med religion: Noe personlig folk holder på med. Jeg forstår det ikke, men greit nok, ikke min bissniss. Først når de begynner å belaste andre med greia si, reagerer jeg. Det gjør meg ikke til religiofob.




Kjent praktiserende homofob knipset under utøvelse av homofobiritualer.

Det er verst på busser og trikker og køer - og aller verst hos tannlegen. Han står aller nærmest, og ikke bare det: Jeg kunne aldri vært venn med en mann som har vært såpass langt inn i kroppen min. Er jeg dermed homofob eller bare sprø?

Kanskje det er en gammel norsk greie. Trø meg ikkje for nære, står det i Håvamål.

Mennesker er mennesker er mennesker. (Omskrivning av Gertrude Stein .)

Novelle: Sviket

Sviket.

Vi hadde spist middag, nå slappet vi av med kaffe i stuen. Greta satt med benene utstrakt på sofaen, jeg satt i en lenestol. Hun duppet av etter noen få slurker, jeg varmet hendene rundt kruset og kikket ut på hvordan vintermørket allerede klokken seksten gjorde nabolaget ugjestmildt.

Greta åpnet øynene; først virket hun forvirret, som om hun ikke forsto hvor hun var, så fokuserte hun på meg og spurte: - Skal vi gå en tur?

- Har ikke lyst, svarte jeg.

- Hvorfor det? ville hun vite.

- Har bare ikke lyst, sa jeg.

- Du må ha en grunn, insisterte hun.

Javisst, kanskje hadde jeg en grunn, kanskje hadde jeg mange grunner.

Jeg kikket ut igjen. Om hun visste hvor kort avstanden til døden er i dette øyeblikk, tenkte jeg. Det var slike tanker som kom og gikk, kanskje noe oftere i den siste tiden.

- For femten år siden, sa jeg, uten å flytte blikket, - da du lå med Rolf, hadde jeg valget mellom skilsmisse eller ikke.

Nå våknet Greta til gagns, ansiktet avspeilte en rekke følelser: overraskelse, frykt, skam, sinne, anger, undring, gjenopplevelse.

Historien var banal nok. Hun reiste på weekend-seminar med avdelingen sin, og kom hjem en anelse forandret - ingenting å sette fingeren direkte på; latteren kunne være litt friere, meningen om et tema vi ofte hadde diskutert var kanskje uforståelig endret. En opplevelse hadde forrykket hennes forhold til alt ørlite, men nok til å vekke min mistanke. Noen uker senere fant jeg bekreftelsen i form av en lapp i kåpelommen hennes - en forglemmelse, en mikroskopisk ukonsentrert brøkdel av livet.

- Visste du det? sa Greta.

Jeg reiste meg og gikk ut i entrèen. Tok på ytterklær og forlot huset uten å si noe.

Hjemmekosen skinte fra naboenes vinduer, muligens av samme slag som vår egen, den som tynes til det smertefulle og ender med at syv-åtte mennesker som ikke kjenner hverandre hutrer og fryser, uansett årstid, og halvveis lytter til prestens diplomatiske ord og grøsser ved synet av den åpne graven og vet at det når som helst er deres tur og at de er heldige hvis syv-åtte pliktoppfyllende personer stiller opp til deres ære da.

Alle ventet på døden i fjernsynsflimmeret og delte opplevelser med det ganske folk, og alle hadde samme mening ved morgenkaffepraten på kontoret, og alle fikk de samme holdningene, slik at vi slapp å krangle om ting og heller kunne stå samlet mot ignorante utlendinger som stadig prøvde å innføre nye handelsordninger og stilarter i hoppbakken som vi alltid hadde klart oss utmerket godt uten.

Jeg hadde gatene for meg selv, sneen nattehvit i den grelle lampebelysningen. Jeg var sint, jeg glødet av sinne, jeg gikk fort for å bruke mest mulig energi, for jeg fryktet hva jeg ellers kunne finne på å gjøre med den. Jeg skalv av innestengt, sinnssprengende harme. Etter tre kvartaler begynte jeg å bli sliten, det pep i lungene, hjertet hamret, alderen gjorde vondt.

Jeg var større og sterkere i barndommen. Min eksistens hadde betydning. Mitt liv betydde noe for en hel del mennesker. Snart syntes jeg knapt, usynlig i køen av gamle som ventet på å dø og håpet at det ville skje med minst mulig oppstuss, helst anonymt, umerkelig, forhåndsbetalt.

En gul retriever kom labbende mot meg. Jeg kjente den litt, den tilhørte en av naboene. Hunden snuste på meg. Jeg sparket så hardt jeg kunne, den hylte og spratt unna, men ikke raskere enn at jeg klarte å få inn en fulltreffer til.

Dyret haltet da det løp vekk.

Den tunge skyen i meg lettet.

Greta satt på akkurat samme plassen, kaffekoppen sto tom på bordet. Hun så opp da jeg kom inn - undrende, usikker, likeglad?

- Hvordan visste du det? spurte hun, som om jeg ikke hadde vært ute en time, som om det ikke var naturlig å snakke om noe annet etter en såpass lang pause.

Jeg skrudde på fjernsynet, kameraet sveipet over et grønt landskap. Jeg satte meg i stolen og glodde.

Gammelt brød

Min mor var av den gammeldagse typen. Hun gikk Husmorskolen og kunne absolutt alt om matlaging, stell av hjemmet og tøyvask. Hun hadde også lært å være sparsommelig.

Man skulle framfor alt ikke sløse - det var en synd å sløse. "Ta det gamle brødet først!" sa hun alltid. Selv om vi hadde et nytt brød. Det ville vært sløsing å la resten av det gamle brødet gå til spille. Vi kjente lukten av det ferske brodet, men ikke tale om...

Helt sykt, spør du meg. Jeg tilhører en generasjon som aldri fikk ferskt brød.

Hva gjør det med et menneske? Selvfølgelig fører det til at vi alltid spiser ferskt bakverk når vi blir voksne, og kaster det gamle.

Min mors generasjon er ansvarlig for at min generasjon sløser med maten, i videre forstand for søppelberget av mat som blir kastet, i enda videre forstand kanskje for grådigheten etter nye ting og forbrukersamfunnet og forurensningen og gjeldskrisen og all annen elendighet.

Bare fordi vi måtte ta det gamle brødet først.

Melding til leserne

En Andersen Blogg arbeider med å lage den definitive diktatorlisten. Den kommer selvfølgelig til å hete "De 10 beste diktatorene".

La det være sagt: Det er lettere å bli diktator enn å komme med på denne listen. Det kryr av diktatorer, både levende og døde, og søkerlisten er alltid kilometerlang når en diktatorjobb kommer på markedet.



Prosessen kommer til å bli vanskelig, for det er altfor mange flinke diktatorer å velge i. På overflaten kunne kanskje Pol Pot virke godt kvalifisert, for graden av barbarisme og antall drepte imponerer. Dessverre var han bare nok en bølle med et dårlig budskap som ingen ville høre på - og det hele ble en tam forestilling som manglet det lille ekstra. Ikke fiffig i det hele tatt. Han kommer neppe høyt på listen.



Ivan den Grusomme gjorde også mye fælt. Ålreit, han fikk to runder i manesjen, hvilket er sjeldent, men bare i den siste mannet han seg opp til å utføre grusomheter verdt oppmerksomhet, og da var han for gammel til å gjøre en helhjertet innsats. Han drepte sønnen sin og noen av konene, - det trekker godt opp - men han var samtidig en sinnsyk stakkar, og det ødelegger en del av gleden for oss andre.



Som leseren forstår, er det mye godt å ta av. Stoffet skal siles og finvurderes av en håndplukket liten gruppe entusiaster, som ikke bare abonnerer på Diktatornytt, men også har velegnet kompetanse. Vi har blant annet to helblods praktiserende psykopater; en kvinne med storfamilien i sin absolutte makt og en prest som kan ta for seg som han vil og herje etter forgodtbefinnende med egen menighet. Deres kunnskap om herskerteknikker og totale mangel på kritisk selvinnsikt vil gi nyttig input.



Vi kommer til å presentere diktatorene en etter en. Det hele ender med en avstemning, før den endelige listen presenteres. Hele redaksjonen, såvel som konsulentene, gleder seg til å gå løs på oppgaven, og lover å behandle kandidatene med erbødighet og den mangel på respekt som de fortjener.

For å avverge en strøm med klager: Fotografiene er plassert tilfeldig i dokumentet og korresponderer ikke med teksten.

Fra Stig Otto Hallangen 2

Hei igjen, En Andersen Blogg!

Etter at jeg skrev inn sist, tenkte jeg meg om godt og lenge. Alle trenger noen å snakke med. Jeg trodde jeg kunne klare meg uten, men etter omtrent halvannet år alene, forsto jeg at det var feil.

Jeg rablet ned dette:

Jeg er den enslige mannen

med det stive uttrykket

du ser på trikken

Jeg er den som ikke har gleden

av små barn

i ansiktet om morgenen

Jeg har kun minner om kjærlighet

dypt inne i meg

godt skjult

og dekket av stolthet

Jeg er den som stiller spørsmål

og på grunn av dem

aldri faller til ro

Jeg er den som sitter full

på byens buler

og bygger en vegg mot livet

Jeg har kun minner om kjærlighet

dypt inne i meg

godt skjult

og dekket av høflighet

Jeg klarte ikke å få Barbro ut av hodet. Tenkte og fantaserte så mye at jeg begynte å tro at vi virkelig kjente hverandre.

Som jeg sa sist, har jeg alltid alltid glipp av sjansene. Det skulle ikke skje denne gangen.

Navnet hennes var såpass uvanlig at det var lett å finne i boka. Akersgata. En fireetasjes gård. Med en liten kafé rett over veien, hvor jeg kunne sitte og følge med. Det tok tre dager før hun kom mens jeg ventet. Kveldsmørket begynte å senke seg, men jeg kjente henne straks igjen. Hun låste seg inn hoveddøra, og et par minutter senere ble det lys i et par vinduer i tredje etasje. Der bodde hun.

Jeg hadde lurt litt på hvorfor hun interesserte meg. Det var sikkert fordi hun sto under paraplyen min, og ingen andre gjorde det. Hun var hverken smellvakker eller avansert i klesveien, men hun hadde et mykt ansikt med delikate linjer - og én spiss hjørnetann som stakk litt ut. Det var den som gjorde det, det var den som gjorde meg varm. Jeg måtte prøve, måtte ikke feige ut denne gangen.

Så jeg begynte å følge etter henne, og lærte fort at hun ikke hadde særlig stor vennekrets. Hun besøkte tre venninner fast i løpet av de første dagene, og to ganger dro hun til Frogner og besøkte en mann. Det likte jeg dårlig.

Jeg hadde fulgt etter henne i ti dager, da hun plutselig snudde seg og så rett på meg. - Du! sa hun. Jeg visste ikke hvordan det skulle tolkes, tenkte febrilsk på en forklaring. - Jeg drømte om deg, fortsatte hun, og blottet den pirrende tannen sin.

Nei, nå må jeg stoppe. Har visse rutiner i hverdagen som må følges. Skriver snart igjen om hvorfor hun ikke ville ha noe med meg å gjøre.

Beste hilsen,

Stig Otto Hallangen.

PS! Han var ikke snill i kommentaren, han Roger, men svaret deres var veldig godt. Takk.

Fra Stig Otto Hallangen 1

Hei, En Andersen Blogg!

Visste ikke at det gikk an å skrive inn. Første gang jeg skriver på en blogg. Spennende. Tør ikke ha blogg sjøl - tror at det kommer folk på døra da. Min dør har vært stengt i nesten tre år, og den skal ikke åpnes på grunn av noe sånt.

Jeg følger med på mange bloggen, men denne er den sprøeste og mest varierte. Noe morsomt, noe samfunnskritikk, noe om kjærlighet. Jeg er spesielt svak for det siste. Det er kjærligheten som gjør at jeg ikke åpner døra.

Sprøingen som skriver at politimenn i filmer ikke skal ha privatliv, har rett. Privatlivet ødelegger alt. Men egentlig er det samma for meg. Når du ikke ser at det gjemmer seg en kis i baksetet, engang, kan du fortjene å ha en masete kjerring. Når du absolutt må gå helt inntil skurken etter endelig å ha tatt ham, sånn at han slår unna pistolen, kan du ha godt av noen skrikete unger.

I går ringte det på døra. Det har ikke skjedd på månedvis, og jeg stivnet i stolen. Det ringte flere ganger, og til slutt reiste jeg meg og lusket bort og kikket i spionøyet. To menn i mørke dresser. Trolig så de skyggen min i hullet, for de begynte å banke på. Jeg satte meg i stolen igjen, tok på øreklokker og stengte lyden ut med annen lyd. Ventet en hel time mens jeg leste i En Andersen Blogg.

Likte godt den om menn som betaler uten å få noe. Jeg har betalt massevis uten å få noe tilbake, ikke én eneste gang. Til slutt gadd jeg ikke mer. La dem betale sin egen middag.

Og typisk nok, like etter det traff jeg en dame. Vi kom for sent til den samme bussen. Det regnet og hun fikk stå under min paraply mens vi ventet. Det var de lengste og korteste tyve minuttene i mitt liv. Vi fikk sagt så mye på den tiden, som likevel forsvant i et byks. Snakket om komforten på bussene før og nå, noe som førte oss over på den generelle nedgangen i kvalitet, fagkunnskap og service i samfunnet. Da bussen kom, satte hun seg langt bak, og jeg våget ikke å være innpåsliten og tok et sete noen plasser foran, mens jeg tenkte at det alltid var sånn i mitt at jeg gikk glipp av alle sjansene fordi jeg var feig. Men jeg fikk lest navneskiltet på blusebrystet hennes: Barbro Swarovski.

Det var nøyaktig på dagen seks måneder før jeg låste meg inne. Nå sitter jeg mest foran PC-skjermen og leser blogger, leter etter andre som kanskje er i samme situasjonm eller har opplevd den samme tragedien som jeg, og slik dukket denne bloggen opp. Mange takk. Det hjelper på nedstemtheten å lese de snodige og ofte morsomme innslagene.

Orker ikke mer nå, men jeg skriver gjerne mer senere om hvordan jeg traff Barbro igjen.

Vennligst,
Stig Otto Hallangen.


Kjære Stig Otto Hallangen!

Takk for dine hyggelige ord om bloggen. Du virker å være i en heller spesiell situasjon, eller en spesiell type halvpervo, så vi hører gjerne fra deg igjen.

Hilsen
Redaksjonen.

Kommentar til "Det største veddemålet"

Ærede redaktør!

Den besynderlige innfallsvinkelen dere har valgt i omtalen av enkelte forsikringsprodukter, kaster skygge over bransjen og kan ikke stå uimotsagt.

Det å sammenligne forsikringspoliser - som beskytter familien når krisene opppstår - med rene gamblingprodukter, er en vulgaritet som faller på sin egen usaklighet. Undertegnede vil likevel forsøke å korrigere enkelte dårlig utviklede poenger.

Allerede i det 5. århundret før vår tidsregning ble det solgt trygghet til handelsekspedisjoner i Babylon i form av lån mot høy rente. Dagens kjente forsikringstype med forutberegnet premie oppsto som sjøforsikring, utviklet på 1300-tallet i Spania og Italia. I Norge kom starten på organisert forsikringsvirksomhet i 1767 med Den Almindelige Brandforsikringsanstalt etter de store bybrannene.

Bransjen har med andre ord et solid fundament i norsk historie og kultur, og har ikke overlevd - med kraftig vekst - så lenge fordi gamblere "vedder" på diverse eventualiteter. Å være negativ til forsikring er det samme som å si at hver enkelt person selv må ta belastningen hvis deres bolig brenner ned.

Jeg må dessverre si at dette voldsomme slag i luften overrasker og skuffer når det kommer fra en ellers så velrenommert utgivelse.

Med forbeholden vennlig hilsen
Avarice Forsikring og Bank

Francis Profectus
adm. dir.

Jajamensann!

Så har jeg altså tatt feil i alle disse år. Det er altruismen som styrer forsikringsbransjen, ikke egoisme og grådighet. Vi takker adm. dir. Francis Profectus for oppklaringen.

Mitt forhold til forsikring vil i fremtiden være mye mer positiv. Neste gang jeg eller noen bekjente får avslag på et forsikringskrav, vet jeg at det ikke gjøres av motvilje eller hensynet til stadig økende profitt. Det er rett og slett selskapets opphøyde etikk som dikterer avgjørelsen for på den måten å tjene et større gode, samfunnet.

Hvordan kunne jeg ha slike tanker, når handelshus i Babylon for 2.500 år siden ga høyrentelån for å sikre handelsekspedisjoner, når bransjen allerede på 1300-tallet opererte med forutberegnet premie på sjøforsikringen?

Selvfølgelig har jeg vært altfor naiv. Tenk å kunne tro at de årlige milliardoverskuddene oppsto pga feilkalkulering av den forutbestemte premien eller total motvilje mot utbetalinger på polise. Det er ikke forsikringsselskapenes feil. Det er vår egen feil. Vi har ikke nok nedbrente hus. Vi kolliderer for sjelden. Vi forårsaker nesten aldri skikkelig kostbare skader. Vi lever for lenge.

Heretter kommer jeg til å ha dårlig samvittighet for hver dag jeg overlever, eller hver vår når huset mitt står helt og pent uten så mye som en røykskade etter all vedfyringen, eller hele tiden for at ingen bryter seg inn og ribber oss.

For en lærerik dag dette har vært!

Det største veddemålet

Det ligger i veddemålets vesen at oddsen går imot deg. Du setter litt penger og kan vinne mye hvis en ukjent mengde tilfeldigheter inntreffer. For å gi det et skjær av å være hyggelig og respektabelt kalles det spill, og lokker tankene til Monopol og Ludo, men det er gambling og de aller fleste taper pengene sine. Mest utbredt av spillene er Lotto, V75 og Tipping.

Men de fleste av oss har også mye alvorligere veddemål på gang.

Den første dagen hver måned sender jeg noen hundrelapper til bookmakeren UNI og vedder på hvor lenge samboeren og jeg kommer til å leve. Vi vedder på at vi ikke holder måneden ut, mens UNI vedder på at vi overlever. Hvis vi får rett og en eller begge dør, vinner vi og får utbetalt gevinsten på kr. 800.000 eller alternativt kr. 1.600.000. Jippi!

Tjen på din død. Vedd hos oss.

Gevinsten er alltid like stor, men oddsen blir jevnlig mer i vår disfavør ettersom vi eldes.

Men vi ønsker mer spenning, og to ganger årlig setter vi penger på at hus og innbo kommer til å bli ødelagt av brann eller annen katastrofe.

Vi vedder også på at vi ikke klarer oss gjennom ferieturene uten alvorlig skade eller død. Ikke minst setter vi masse penger på at bilen vår havner i en kjempesmell og at den har skylden.

Vi vedder til og med på at ungen vår kommer til å ødelegge seg så fælt at vi må bygge om huset og kjøpe spesialforpleining resten av livet.

Så kom ikke her med den kjipe tippekupongen. Det er ikke der spenningen ligger.

Ja, vi døde! Nå har vi masse penger!!

Kjørelys

Vi vet best. Alt er bedre i Norge. Vi er et foregangsland.

Noen av våre eminente og samfunnsopptatte byråkrater, som ikke fikk tiden til å få mellom kaffepausene, fant på at vi skal bruke kjørelys også om dagen.

Andre land lo av påbudet. Politiet der ga oss bøter da vi kom kjørende med lyset på. Mange bilmodeller måtta få påmontert en bryter som slo av lyset.

Etterhvert fikk imidlertid byråkratene i flere utland sansen for det vanvittige forslaget og innførte den samme regelen.

Jeg mener at den som har problemer med å se en bil i fullt dagslys, ikke bør ha førerkort. Vedkommende bør ha førerhund.

Målgruppen for påbudet om kjørelys på dagtid.

Om å betale for det

Alle menn vet dette.

En mann inviterer ut ei dame. Han spanderer drosje til restauranten. Han betaler for en treretters middag med godt drikke til. Han åpner lommeboka på eventuelt etterfølgende teater, nattklubb osv....

Mannen klager ikke. Han liker dama. Det var derfor han ba henne ut. Han ler og trives og praten går lett.

Det er imidlertig ikke til å legge skjul på at følgende tanke har streifet ham, eller faktisk har ligget i hodet hans hele dagen: Ender kvelden med at jeg får av henne buksene eller ikke?

Dama vet selvfølgelig hva han tenker. Hun vet sannsynligvis også hvordan kvelden kommer til å ende - men hun sier aldri noe, hun holder kortene tett til brystet og ser kanskje humoristisk på det hele. Hun kommer i alle fall aldri med noe hint om hva mannen kan vente seg. Det er en nervepirrende opplevelse

(Alternativet er selvfølgelig at han ber henne hjem til seg på middag. Han har kokt etter alle kunstens regler, og når hun kommer møter hun liflig matlukt, et smakfullt pyntet bord, friske blomster, dempet belysning og forførende ballader av John Coltrane på stereoen. Hun lar ham ta kåpen sin, hun værer i luften, og sier: "Oj, så romantisk. Ja, får du ikke buksene av meg i dag, så får du det aldri." Hva skal mannen tenke da?)

Tilbake til vår venn, som fremdeles har spanderbuksene på. Han har lagt ut kr. 4000, men vet ingenting om ønsket hans - det alt dreier seg om og ingen nevner - skal gå i oppfyllelse, eller om fornøyelsen ender med nok en non-coital depresjon, av den typen han også har betalt for tideligere.

For ikke lenge siden gikk diskusjonen om mennene i Finnmark som beøkte campinghyttene til noen russiske damer for å kjøpe seg litt hygge. De, og andre nødne menn, har punget ut kanskje 1000 kroner og får det de vil ha.

Undertegnede ville aldri valgt den sistnevnte løsningen. Men er forskjellen egentlig så stor? De som handler i det offentlige rom, vet hva de får. Vi andre er kanskje egentlig ute etter kjærlighet - men å få buksene av er første prioritet, og så får det andre komme som en bonus. Vi vil at det skal være personlig, det skal være glede og tosomhet - uten at de betingelsene er bindende, når det kommer til stykke.

Er det ikke en stor forskjellsbehandling her? Det ene er ulovlig, det andre lovlig. Men rent moralsk sett kan de kanskje sidestilles, og da må de også behandles likt. Det er lett å ta ham som cruiser rundt i nattegatene med tunga ned på brystet. Det er ikke lett å ta oss andre.

Nå må vi få et regelverk som gjelder alle. Staten må plassere ut kontrollører på spisestedene, folk som førhører alle menn som kommer med dame. Er det du som betaler i kveld? Betaler du for å få av henne buksene, eller betaler du for et fast forhold? Så kan vi svare at vi er forelsket og satser på kjærligheten, men først og fremst vil ha av henne buksene. Eller vi kan rett og slett si at nei, jeg er ute etter action allerede i kveld, det er definitivt vinn eller forsvinn for meg.

Det er irriterende hvordan Staten aldri kan lage lover som er like for alle.

"Kroppsspråket ditt antyder at du ikke har det helt toppers på vår første date."