Byferie

Familien insisterte på å bruke noe av årets ferie i hovedstaden. Det er en blandet glede for en som har bodd der i mange år.

Jeg var i grunnen fornøyd med bare å sitte rolig i sentrum med en pils og føle på stemningen, men jentene ville - ja, riktig - SHOPPE. Og sånn ble det. Bildet viser noen av skoene samboeren måtte ha med hjem.

Bybildet er ganske forandret. Masse mennesker satt eller gikk omkring med en kjip papirkopp, som de ventet at vi skulle legge penger i. Det er to grupper tiggere: De utenlandske profesjonelle og de norske rusmisbrukerne.

Utlendingene plasserer kona på bakken foran en stolpe tidlig om morgenen, og der sitter de og sier pliis og skrangler med småmyntene i begeret. Det er disse TV har fulgt etter og oppdaget at de blir mye friskere og kvikkere når de går rundt noen hjørner for å bli plukket opp av store biler. Kanskje de kjører til Bogstad Camping, hvor de har gedigen campingvogn og ny Mercedes, hva vet jeg.

Det virket uansett som en god idé, så vet mannfolkene hvor kona er hele tiden. Jeg foreslo for samboeren at hun kanskje kunne prøve å få inn igjen noen av de pengene hun shoppet bort - og at det var en ledig stolpe like ved hotellet - men hun var uforståelig negativ til tanken.

Den andre gruppen med koppen foran seg, de norske rusmisbrukerne, fikk trolig inn mer penger, men neppe mye. En kar hadde skrevet på skiltet sitt at han var rusmisbruker og trengte penger til dop, for da slapp han å stjele så mye. Jeg la selvfølgelig penger i kruset hans. Mannen som hadde skrevet Kona er blitt kidnappet. Jeg mangler kr. 49 på løsepengene fikk ingenting.

I tillegg er det de folkene som vil selge deg noe eller rekruttere deg til et eller annet. Man kan kjøpe alt på gatene i Oslo: timeshare leiligheter i syden, narkotika eller evig liv gjennom en av de slitsomme og sære grupperingene som sender slavene sine for å sortere ut mennesker med problemer som får tilbud om et kurs til 50. 000 kroner som ender med å fortelle deg at sola er varm.

Det er en del av den herlige bystemningen. Galskapen. Det er lovlig å være litt sprø, byen har plass til det. Slik er det ikke på småstedene der de fleste av oss bor. Her blander folk seg borti alt; fra fargen på buksa di til noe søskenbarnet ditt gjorde for fire år siden.

Bunnopplevelsen på ferie er å treffe noen hjemmefra. Da har man på en måte kastet bort pengene og kunne like gjerne sittet på Heiane senter. Og det aller verste er å treffe sambygdinger som ikke gidder å hilse på deg til hverdags, men plutselig er kompis når vi er på ferie og vil drikke øl med deg og kjeder deg med alle mulige uvesentligheter hjemmefra. Heldigvis møtte jeg ingen fra Sunnhordland.

Det ble ingenting av turen til den ombygde Ekebergrestauranten, men vi rakk Lille Herbern på Bygdøy (bildet under), som er et av de stedene turistene aldri besøker. Fergeturen ut dit er et kapittel for seg og vel egnet til også å imponere båtvante vestlendinger.


Noen dager er nok. Man blir fort lei av å ha masse folk rundt seg hele tiden og savner raskt roen hjemme, selv om vi hadde PC og et komfortabelt rom. Og det blir utrolig mye tråkking gatelangs, for eksempel for å komme til Teddys Soft Bar i Brugata, en deilig etterlevning fra 1958. Respatex og kitchy belysning, dårlig mat og nærmest ingen service. Sats på en pils og hør på den originale Wurlitzer jukeboksen, som ikke har byttet plater siden den ble installert. Herlig.

Det overlegent beste med byferie er de gode bokforretningene og alle kulturtilbudene. Ett godt råd: Ikke reis med shoppere hvis du har slike interesser.