JULEPINE

Av Ingar Gogol
Nestleder, redaksjonen

Det er over for denne gang, og det har som vanlig vært et mareritt.

Ta dette med butikkene. De skal holde stengt i tre dager, og folk oppfører seg som om Ragnarok er meldt. De har handlevogner så fulle at de kan fore en sydpolekspedisjon i to måneder. Vognene er så tunge at de må ha med styrehjelp, for ellers tar kjerra ut i hver eneste sving.

Til jul møter også alle de som ikke handler til vanlig, de som ikke kan reglene. De parkerer vognen midt i gangen mellom to hyllerader, slik at ingen kan komme forbi, og de følger absolutt ikke med. Og der står de med rumpa i været og vet ikke hva de skal ha i kjøledisken, for de har selvfølgelig ingen handleliste. Og når de kommer til kassa, har de ikke lommeboka klar, de begynner å lete i lommer og vesker, som om det er første gang de må betale for noe, som om ikke alle normale mennesker har pengeboka i fast lomme og kan kan trekke den fram med instinktiv hurtighet. Og når de endelig finner den, og vi bak står og skjærer tenner og ikke vet om vi skal selvantenne eller ikke, kommer de plutselig på at de har glemt en vare, og fyker av gårde så fort at ingen rekker å si noe eller spenne bein på dem. Og varen ligger selvfølgelig i den andre enden av lokalet.

For å gire oss ytterligere opp, spilles hele tiden julens åndssvake musikk litt høyere enn vanlig over butikkens dårlige anlegg. Vi hører på verdens mest irriterende musikk, julepopsangene som alle gir ut for å cashe inn på publikums tvangsinnkjøp, og det gjør alt verre, så forferdelig mye verre.

Jeg stikker heller hodet i en bøtte med radioaktivt avfall enn å høre julemusikk i butikken, i heisen, på venteværelser, på bussen, på radioen - OVERALT!!

Det er ingen fred å få hjemme, heller. I jula tror folk de kan banke på døra mi akkurat som det passer dem. Hvorfor tror de det når jeg ikke vil se dem resten av året?

Og alle må på julebord, helst flere, hvilket er sesongens verste opplevelse. Folk som ikke kan drikker, pøser på så mye de klarer. Ingen blir smartere av masse alkohol, men de mener likevel at dette er anledningen for å lette sitt bryst og fortelle andre hvor skapet står. Alt det dummeste kommer fram på julebord, for mange tror at det er den perfekte arena til å ta opp jobbrelaterte problemer eller personlige antipatier. De babler i vei om alle de liker og ikke liker, særlig det siste. Du bør forstå hvordan det ligger an når de deler ut spyposer ved inngengen.

Gavene: Et absoutt tapsforetak. Ikke bare går jeg i underskudd, men har fått mange flere ubrukelige ting enn brukbare. Og halvparten passer ikke og må byttes, men da har butikken ingenting brukbart igjen og jeg må ta til takke med noe annet jeg ikke liker eller få en tilgodelapp som garanterert blir borte etter en stund. Dette med giverglede er kraftig oppskrytt. Jeg har ingen giverglede, uten kanskje til noen av de minst ufyselige barna.

På julaften skal familien absolutt samles. Hvorfor tror de at jeg er glad for en innbydelse den dagen når jeg gjør alt i min makt for å holde dem på avstand resten av året? De vet ikke hvor nærme de er en massakre.

Og nå har jeg glemt juletreet. Vi må ut i skogen for å drepe et tre, gjerne et mutert tre, og vi er alltid sent ute og ender med et tre som som ligner et kosteskaft med noen få pistrete grener. Vi har hogd det selv - i skogen! Ingen snakker om hvor våte og kalde vi blir, og alle de ukjente menneskene som mener det er greit å slå av en prat siden vi er ute i ens ærend.

I tillegg kommer irritasjonen ved å måtte høre om de tre vise menn igjen. For det første kan de ikke ha vært spesielt vise: Hva slags gaver er røkelse og myrra? Hvem vil ha sånt? Ålreit, de visste sikkert ikke bedre - det var tross alt den aller første julen og ingen visste hvordan man skulle gjøre det.

Vi er en respektabel familie som bryr seg om hva naboene mener om oss, og derfor stabler vi oss inn i kirken på julaften. Det er ikke behagelig og det er aldri ledig parkering. Hvor mange ganger har vi hørt den samme praten, og hvorfor ikke unngå julerushet og heller gå en søndag? Det er så stressende å måtte oppføre seg skikkelig når vi ikke er vant til å gjøre det resten av året.

I tillegg fyller vi huset med brannfarlig julepynt og dekorasjoner og må ha levende lys over alt. Ingen av oss sover i julen, vi ligger og venter på at røykvarslerne skal sette i gang. Men det gjør ingenting, for vi er så irritert av at alle butikkene snyter oss med oppskrudde priser at vi ligger og freser av det.

Det nytter ikke å se på TV, heller. De har strenge regler i julen. Alle programmer må være minst 20 år gamle.

Julen er et stort, svart hull og fryktelig deprimerende. Og når det endelig er over har du fremdeles marerittet nyttårsaften og se frem til, og du lurer stadig sterkere på om du virkelig orker å gå i gang med nok et år.

Hvem er det sin jul?

Like før jul blusser alltid debatten opp mellom kristne og humanister om høytidens bakgrunn. Kristenfolket mener at alt handler om Jesus, mens humanistene mener at alt motstanderne tar til inntekt for sitt syn, har de tatt fra andre.

Redaktør Andersen har tatt på seg å forske litt i saken. Svaret blir at humanistene har mest rett.

I år 497 før vår tidsregningen innstiftet konsulene Sempronius Atratinus og Minucius Augurinus offisielt den første romerske julefesten Saturnaliaen, til minne om Saturns tid og fruktbarhetsguden som var Jupiters far i tidenes morgen. Vi kan nå se tilbake på over 2500 år med ubrutt julefeiring.

I Saturnaliaen finner vi elementene vi i dag setter slik pris på ved julefeiringen; tente lys, festmåltid, gaver, nøtter, dadler og fiken, pepperkakemenn og stamfaren til mandelen i grøten.

Fra norrøn tid har vi festens navn, nek og øl, og landbruksproduktene til festen. Fra den senromerske Mithrasdyrkelsen og soltilbedernes Ubeseirede Sols Fødselsdag har vi selve tidspunktet - det daværende solvervstidspunktet - som senere kalenderreformer har flyttet et par dager på etterskudd av astronomisk solverv.

Mange har i 1000 år feiret jul for å minnes Jesu fødsel. Det er selvfølgelig feil at julens feires "for da ble Jesus født". Det korrekte er at de kristne la Jesu fødsel til midtvinter, fordi det var da man feiret jul. Det er mange spor i vår feiring av fester som er eldre enn kristensommen. Vi tenner lys, vi markerer tiden, vi nyter grøden og vi trakterer gjester.

Da kristendommen steg i gradene og ble romersk statsreligion, innebar det ikke at de nye medlemmene ville oppgi gamle festtradisjoner bare fordi de hadde skiftet religion.

I debattene bommer innskriverne stygt i troen på at gaver, julepynt, julekort og julebord er av kristen opprinnelse - og følger dermed en kristendommens tradisjon med å ta gamle skikker og kalle dem sine egne. De gjenoppfinner med andre ord kruttet, hvilket ikke er mye å skryte av.

Til og med gavetradisjonen kan spores et par tusen år tilbake, hvor romerske stormenn ga sine tjenere påskjønnelse for godt arbeid i året som var gått. Det var rett og slett gratiale ved solvervstid. Gratia betyr gunstbevisning.

Det er kort og godt ingenting ved vår julefeiring som har et kristens opphav. Eneste unntak er feiringen av Jesu fødsel, men også det ble feil. Det eneste sikre man kan si om fødselen til en historisk Jesus, er at den ikke fant sted midtvinters i år 1 - et år som for øvrig ble valgt av munken Stutt Dennis (Dionysius Exiguous) i år 525.

De i overveiende grad kristne innskriverne bommer stygt i forsøket på å latterliggjøre norske humanetikere. Det kan kanskje gjøres, men da med saklige argumenter hvor kunnskap kommer før tro. La oss alle i mellomtiden feire høytiden ut fra egne verdinormer og respektere andre som gjør det samme.

PS.: For spesielt interesserte kan det nevnes at kirkemøtet i Nikea i år 325 vedtok at Gud var to personer. Ved kirkemøtet i Konstantinopel i år 381 la de til Den Hellige Ånd og gjorde ham til en trio.

Ikke ta regnet mitt!

Endelig noen som tar været på alvor.

Tidligere har også FN hatt et ord med i laget. Organisasjonen leverte i 1976 en konvensjon som forbød å bruke værteknologi til fiendtlige og militære formål. Det er greit å skyte og bombe folk, men å regne dem i hjel blir for drøyt.

Kina ligger i front når det gjelder værpåvirkning. I Norge har vi stort sett jobbet med å sende regnet videre til Sverige. Kineserne jobber hardt med vitenskapen og sender opp drøssevis av kjemiske coctailer med raketter, melder nrk.no.

Problemet er at meteorologenes innsats ikke gir rettferdige resultater. Enkelte overdriver bruken av kjemikalier og tar mer enn sin andel av regnet, og omliggende byer blir sure og hissige og anklager hverandre for regntyveri.

Ingen har egentlig kontroll med konsekvensene av hva de gjør.

Tankene går til sommerfugleffekten. Hva er konsekvensen av at de sår en sky i Kina? Meteorologen Edvard Lorentz sa at vinden fra en sommerfugl i Brazil kan utløse en tornado i Texas. Har han rett?

Når vi først snakker om sport

De Olympiske Leker har fått innført mange nye idrettsgrener de siste årene.

Felles for dem alle er speed, risiko, ungdomsvennlighet. Det går gjerne på skøyter, brett og alpindisipliner.

Alle disse er spennende. Det som ikke er spennende er øvelsen kombinert. Øvelsen har bare èn ting som taler for seg. Det var kanskje den første grenen i OL. Og nå er den kjempekjedelig. Stryk den av lista.

De nest beste hopperne og de nest beste skiløperne. Ingen gidder å møte opp, uten familie og venner. Til og med kommentatorene gjesper seg gjennom en falsk entusiasme.

Takke oss til.

Å NEI, TAPTE MOT SVERIGE!

Vi valser gjennom innledningen av håndball-EM og banker alle sønder og sammen. Selvtilliten er på topp når vi møter Sverige - dem skal vi også slå knockout på.

Så skjer det forferdelige. Vi taper. Vi taper så det synger etter. Full ydmykelse.

Det samme gjelder i alle idretter: Vi må slå Sverige.

Bare vi slår Sverige, så betyr det ingenting om vi taper turneringen. Og hvis vi vinner turneringen, blir det en seier med bitter smak hvis Sverige har slått oss i en kamp underveis, det tar glansen av gullet.

All trening og strategi må fullt og helt være rettet mot å banke broderfolket. Det er der den store gleden ligger.

Problemet med TV-serien "24"

De beste forrædere styres av ideologi. Ingen andre er til å stole på, for de motiveres av penge- eller hevnbehov.

Nå har jeg sett ferdig sjette årgang av den heseblesende spenningsserien 24 og begynt på nummer sju. Aller mest irriterende i denne TV-maratonen er det omfattende forræderiet.

Presidentens kone, Sherry Palmer, viser seg i første årgang å være en intrigemaker av rang som snur på en skilling, med et omfang som ville imponert selveste Niccolò Machiavelli. Hun sviker alle og skifter side i svimlende tempo.

Og slik fortsetter det. Vi har visepresidentene, som aldri er til å stole på, alltid har en annen agenda enn sjefen og vil ha jobben hans. Det kryr av forrædere - blant rådgiverne i Det Hvite Hus og til og med innenfor CTU, Jack Palmers arbeidsgiver, og ens egen familie.

Jack har bare noen få medarbeidere han kan stole på, og i noen tilfeller viser det seg å være dødelig feil.

Ålreit, noen ganger er folk offer for utpressing, for eksempel når et familiemedlem blir kidnappet. Men det meste interessante sviket skjer når folk bes om å ofre noen som står dem nær for fellesskapet, for det store gode.

Sannsynligvis foregår ansettelser etter trynefaktoren i USA. Eller etter hvem man kjenner. Vi ser hvordan CTU på kort tid kan lete fram mistenkelige detaljer i menneskers livsløp, men de finner dem ikke, eller lar være å lete, når det gjelder høytstående personer.

En annen ting som irriterer er at sjefshelten Jack Bauer er offer for et av de dårligste grepene i kriminalhistorien. Han blir stadig tatt til fange, og som skurkenes farligste fiende bør han selvfølgelig bli tatt av dage, ikke holdt som fange i tilfelle de kan ha bruk for ham. Først prøver de å skyte ham når han angriper, og når han har tapt er det liksom om å gjøre å holde ham i live! I tillegg virker ikke skytevåpen på ham; alle rundt ham faller som fluer, mens han løper gjennom kuleregnet uten å få en skramme. Avskyelig!

På den positive siden må anføres at noen av "the good guys" både titt og ofte dør . Det er bra.

Suksess for blotteaksjonen

Redaktøren kan med stolthet meddele at oppfordringen til bloggens redaksjonsmedlemmer om å blotte for en god sak, ble mottatt med entusiasme, endog med iver. Alt ble fotografert, og vil bli slått opp som stor veggavis i Oslo sentrum, med oppfordring til publikum om å donere en sum til sitt lokale krisesenter.

For eksiltibetaneren og buddhisten Lobsang Rama, som mener at vi alltid er nakne, var det ikke noe problem å senke de løstsittende buksene han bruker. Problemet var heller stedet han valgte å gjøre det på. Selv om kongens garde er opplært til ikke å reagere på publikums spillopper, klarte likevel en av dem å ringe politiet. Heldigvis fikk fotografen med seg hele forestillingen med de svartkledde som kom og måtte bære bort den sprellende, lille utlendingen, men han fikk ikke foreviget lyden av tibetaneren som skrek: "Dette er ikke blotting-blotting. Dere kan ikke dra alle under én kam!" - men det kunne politiet, og han ble raskt lempet inn i den svart/hvite varebilen og fraktet til kasjotten.

Taxi-driver og entreprenør Bjørnar Versil valgte å starte morgenvakten uten bukser på. De to første turene - begge med par som satt i baksetet - gikk uten oppstuss. Den tredje kunden, derimot, merket mangelen på benklær. Og som han la merke til det! "Typisk!, forklarte Bjørnar senere. "Typisk kom det en homse. Og det var en veldig homsete homse, som først så lenge på meg før han begynte å snakke om hvor mye han likte meg. Han hadde alltid likt meg, enda vi aldri hadde møtt hverandre. Skjønner dere hva jeg mener? Han var klåfingra! Han stoppa først da jeg viste'n at kamera tok opp alt sammen. Til slutt fikk jeg hundre i driks og to hundre til saka."

Byrådsmedlem og musiker Lars Jonas Jonassen hadde aldri latt seg sjenere av nakenhet. Han var av det slaget som gjerne tok av klærne under et middagsselskap og ble forbauset hvis det kom noen innvendinger. Han burde kanskje ikke tatt en stripp mens hans holdt et innlegg i byrådssalen, men selv om noen besteborgere lot seg sjokkere, var det likevel høyt nok under taket til at ingenting ville sluppet ut om ikke fotografen passet på å knipse alt. Lars Jonas forklarte etterpå hvorfor han gjorde det, og samlet inn flere tusen tusen kroner fra byrådsmedlemmene.

Oppgaven falt lettest for Monique April, som var totalt på hjemmebane. Hun spilte rett og slett inn en kortfilm som fikk navnet "Small titted blonde fell asleep", solgte den til sin amerikanske kontakt og donerte pengene til vår gode sak. Nå bør det sies at Monique er en smart dame, som bodde i en hybellelilighet de årene hun var "on the game", investerte alle pengene fornuftig og er i dag økonomisk uavhengig. Hennes bidrag utgjorde brorparten av vår donasjon til krisesenteret.

Dr. polit. arbeidsledig steroidtyggende bodybuilder Roger Mikkel Bekkemellom kunne ikke følge Moniques eksempel, for dessverre hadde det overdrevne inntaket av uheldige midler påvirket forplantningsevnen på negativt vis. Likevel ble hans innsats betydelig. Han klippet rett og slett vekk hele bakenden på den lille buksa han brukte på en konkurranse, viste de barberte skinkene under en av øvelsene og fikk alle til å le eller måpe og karaktene til å droppe. Deretter skjenket han salæret for en artikkel kalt "Sustainability and ecological modernization in Norway", som han fikk inn i The Journal Of Social Sciences, til saken.

Ingar Gogol (tidligere kjent som matematikeren), derimot, skuffet oss en smule. Det viste seg at mannen var blyg når det kom til å dele huden med andre. Han la fram en plan om å streake på kommende seriekamp mellom Brann og Bodø-Glimt, men trakk den straks tilbake. Han hadde i det hele tatt mange planer, men det var det han hadde. Ingenting skjedde. Ikke før noen dårlige kompiser, som skulle bære ham hjem da han ble for full, heller valgte å kle av ham alt unntatt frakken og den hatten han var så stolt av, og etterlot ham henslengt på en benk i parken. I følge fotografen, som selvfølgelig fulgte med, stakk både det ene og andre fram i offentligheten, og han kan bevise det med bilder. Slik lå Ingar fremdeles da kompisene kom tilbake på morgenkvisten for å kle ham igjen, og han selv vet ingenting om hva som har skjedd. Han tror han slapp unna, og den troen kan han få leve med - helt til veggavisen kommer opp.

Da gjenstår kun redaktøren. Det er han som bestemmer her, og han bestemmer at dette ikke er noe og skrive om. Det som skjedde er altfor pinlig, ble altfor dyrt, og har trolig fratatt ham muligheten til fremtidig ansettelse i den norske skolen. Sjekk veggavisen.

Vi kan med stolthet meddele at 98.000 ble fordelt og overlevert til tre forskjellige krisesentere i Oslo-regionen (Monique visste selvfølgelig hvor de lå).

Slår et slag for blotting

Dagbladet følger opp sin edle fortid som frihetlig avis med dagens overskrift: "Legger hånda i skrittet til inntekt for kreftsyke barn".

Det er modellen Monica Bellucci som på denne måten vil gjøre en innsats for dem som har det vanskelig.

EnAndersenBlogg hyller modellens initiativ og håper at mange lar seg inspirere av henne. Personlig vurderer bloggens redaktør å vise rumpa til inntekt for det norske hopplandslaget.

Medlem av redaksjonen, Monique April, har lenge vist det meste av seg selv til inntekt for egen lommebok, men er nå villig til å vise hva som helst til inntekt for de kommuneansatte som hver morgen plukker opp diverse ufyseligheter i portrom og parkeringshus rundt Rådhusgata i Oslo - og på den måten fungerer i en støttefunksjon for hennes yrkesfrender.

Det vil øyeblikkelig bli sendt en oppfordring til bloggens øvrige redaksjon om å følge opp på beste vis.

Dette er også en merkedag for alle pasjonerte vaneblottere. Når de står ved Operahuset med snabelen til skue, kan de bare hevde at de blotter til inntekt for rehabiliteringen av kongefamiliens jakthytte - eller et annet verdig formål.

Monica Belluccis innsats er blitt foreviget og blir utgitt i bok. Selvfølgelig ønsker også denne bloggens medarbeidere at vår smule innsats som blottere blir dokumentert og spart for ettertiden, og håper at vi på dette viset, med tid, blir å finne igjen i en eller annen fagkrets på det samfunnsvitenskapelige fakultet.

Spam 30. og 31. oktober 2010

Fra: Order Viagra - Emne: Hi andersen, get better prices, p Sahil known in

Først lurte jeg så klart på hvor de har fått tak i adressen min. Hvor har jeg lagt igjen min private mailadresse? I alle fall ikke på noe kontroversielt nettsted. Det betyr at et legitimt foretak tjener ekstrapenger på å selge kundenes opplysninger. Og hvorfor tror de jeg trenger Viagra? Kan legen min være kilden?

Fra: Luella Reda - Emne: Certified Online Pharmacy. Viagra 100 mg x 60 pills ONLY $96, Free shipping for orders over 200 USD, 15% off discount for patrons s2m9

Ålreit, var det denne førstemann mente da han foreslo "get better prices?" Er 100 mg sterkt, sprenger det hjerte mitt? Hvor lenge varer én pille, og hvor mye må jeg stå på for å bruke 60 stykker? Er $96 billig? Jeg begynner å lure på om jeg kanskje må prøve disse pillene.

Fra: Vanessa Golden - Make next step to your success, buy Harvard diploma.

Javel, dette var andre boller! Hyggelige Vanessa vil hjelpe meg med neste skritt til vellykkethet. Hun er snill. Det er bare at jeg aldri har vært vellykket, og da er det vanskelig å se hva neste skritt kan være. Klart det ville vært tøft med et Harvard-diplom, men...

Fra: Administator Natalia - Emne: You have got new messages (dating)

Hallo! Ja! Noen vil date meg. Opptil flere stykker, kan det se ut som. Hvem sa at jeg ikke er vellykket? Her står damene i kø - i alle fall etter hva trolig russiske Natalia sier! Men det er et sjansespill å importere ei dame. Det blir litt som å fjernadoptere et trengende barn i Afrika, hvilket jeg ikke våger, for jeg tror at en dag står det oppvokste barnet og banker på døra vår sammen med hele landsbyen sin.

Fra: Chloe Rosy - Emne: Codeine 30/15 mg for $203.70, 60/15 mg for $385.80, 90/15 mg for $562.50 3a0

Dette har jeg hørt om. Codeine inneholder visst morfin og er mer effektivt enn husmorstyrken vi får i våre smertestillende på apoteket. Man hvordan vet Chloe at jeg har så mye smerter? Jeg har ikke snakket om det noe sted på nettet. Dessuten er det strengt forbudt å få tilsendt i posten og blir sikkert oppdaget straks av tollvesenets codeinehund. Det betyr stor bot, som jeg ikke har råd til. Kanskje jeg bør kjøpe Vanessas Harvard-diplom likevel, for å bli mer vellykket og spare opp penger til boten?

Fra: Taylor Addison - Emne: Euro 1200 du har gitt?

Denne er det nesten fristende å åpne, hvilket jeg aldri gjør. Hva betyr det? Gjør hun narr av meg? Er det som noen sier: - Der var du god, gitt! Bare med en negativ vri? - Ja, du har Euro 1200, gitt! Jeg liker ikke Taylor Addison.

Fra: Xuan Hyo - Emne: 90% cheaper than original price, Replica Watches For Sale: cRolex, Omega, LV, Gucci Bags & amp; more 78

Oj, mail helt fra China! Her kan jeg få en 20.000 kroners cRolex for bare kr. 2.000, og den varer sikkert hele helgen.

Fra: Pfizer's on Discounts - Emne: Mr. andersen gets 50-80% OFF: The provides Pew of controllata

Enda en som ikke kan engelsk. Pfizer er vel et amerikansk selskap som lager medisiner. Men hva kan jeg få? Denne sender jeg til både Forbruker- og Språkrådet.

Fra: Timothy Sanders - Emne: Very Y0U NG CUT_IES WAITING only f0r y0u! sandal

Ikke så lett å forstå. Jeg kjøpte sandaler i sommer, så den hopper jeg over.

Fra: ViagraOnline Wholesale - Emne: Mr. andersen, Better prices all week. Hurt achieved The

Vi slutter omtrent der vi startet, bare at nå kan jeg kjøpe Viagra engros! Og til bedre priser! Jeg kan kjøpe så jeg har ut livet, og enda mye mer så jeg kan skrive inn de siste kartongene i mitt testamente. Hurt achieved The og alt mulig. Ikke rart mange åpner denne og handler og står på til det gjør vondt The

Nye tider for prostituerte

Endelig gode nyheter for prostituerte.

Av Monique April
Redaksjonsmedlem
EnAndersenBlogg

NRK.no meldte i går at spanske
prostituerte ble pålagt å gå med
refleksvester på jobben. Endelig
blir HMS-reglene innført også
for denne yrkesgruppen.


Mange velmenende mennesker fikk kaffen i vrangstrupen over nok et overgrep mot kvinner da de leste artikkelen. I realitet er ordningen et initiativ fra sexarbeiderne selv i en kampanje for å vinne aksept i samfunnet.

Dette bekrefter tillitsvalgte Dolores Manzana på telefon fra Els Alamus i distriktet Catalonia. - Her i landet har fagforeningsvirksomhet og syndikalisme en lang tradisjon. Vi har meldt oss inn i Comisiones Obreras.

Manzana forteller at enighet raskt oppsto blant kvinnene i miljøet. De stiftet sin egen fagforening, som i norsk oversettelse heter Kroppsarbeiderforbundet, og knyttet seg til Spanias største fagforening. - Nå har vi tariffavtale, forsikring og pensjonsordning. Dette er en ny og bedre tidsalder for oss. Vi har aldri tidligere hatt rettigheter, legger hun til.

Snart i Norge

Talskvinne for norske prostituerte, Benedikte Stålhanske, bekrefter at det norske miljøet heier på spanske kolleger og ønsker å følge i deres fotspor. - Vi vil adoptere navnet Kroppsarbeiderne, selv om vi også driver en del med håndarbeid, sier hun. - Det må bli slutt på nedlatenheten mot kvinner som har valgt et vanskelig yrke. Hvis noen trenger beskyttelse, så er det sannelig dem.

Stålhanske har ingenting i mot å betale skatt. Fordelene mer enn veier opp for ulempene. Hun fremhever spesielt beskyttelse under NAV-paraplyen og økt pensjon. - Det er ingen hemmelighet at mange av jentene bruker pengene de tjener på rus og tant. Kun de ferreste klarer å øke bankkontoen, selv om de tjener ganske godt, sier hun.

- Hvordan tror du de norske fagforeningen vil ta dere i mot? spør undertegnede.

- Det bør ikke være noe problem. LO ble jo bygd opp av kroppsarbeidere som solgte seg til industrien over hele landet. Ingen har tatt opp det som et tema.

Bare dameblader

I dag fulgte jeg datteren min til et røntkeninstitutt for å sjekke et kne med typisk håndballskade. Vi var tidlig ute og ble vist til venteværelset, et typisk rom med ubehagelige stoler, ubetydelig kunst på veggene og bunker med lesestoff på bordene.

Det var Elle og Camille og Familie og Barn og ukeblader i fleng - alt for damer og ikke ett eneste for menn! Hvaforno'? Er det bare damer som går til slike undersøkelser? Neppe. Jeg krever ikke så mye. Det hadde vært nok med et par Motor-blader fra NAF, eller noen utgaver av Illustrert Vitenskap og Newsweek - eller til og med et par aviser av den seriøse sorten.

Neida, det fantes ikke noe som helst for menn som ikke bryr seg med damestoff. Selvfølgelig kan den kvinnelige halvdelen av befolkning påstå at menn ikke tar skade av å lese litt kvinnestoff, og det har de sikkert rett i. Likevel ønsker vi ikke å gjøre det.

La det være klart at jeg ikke synes det er flaut å lese et dameblad i offentligheten, men det er bare ikke interessant. Strikkeoppskrifter, kjedelige noveller, elendige bilder og mange råd om overgangsalderen. Og en megatrist spørrespalte: "Venninnen min har byttet til en frisyre som slett ikke kler henne. Hvordan kan jeg få sagt fra?"

Det samme går igjen hos tannlegene, uten at det plager meg, for min tannlege er forbilledlig presis.

Saken er at vi allerede gruer oss forferdelig til en time hos noen som har med helse å gjøre - for vi tror alltid at vi skal få bekreftet en eller annen dødelig sykdom - og da er det unødvendig å bli torturert på venteværelset før vi går inn.

Er moral utgått på dato?

De fleste har fått med seg at Den Norske Nobelkomitéen i år ga Fredprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Han gjorde en tabbe ved å sitere noe av landets grunnlov, og ble sperret inne i en celle sammen med fem andre.

Dissident er en vanlig betegnelse på en person som aktivt motarbeider den etablerte oppfatningen. Det må vel være bra. Vi trenger flere som gjør den jobben, så vi ikke blindt stivner i gammeldagse meninger og holdninger, så vi ikke blindt følger meningene til våre forfedre. Kinesiske myndigheter mener noe annet.

Jeg har tidligere skrevet litt om egogenerasjonen, som måler all verdi i kroner og øre og som alltid prøver å få tak i så mange av dem som mulig. Dermed rykker fiskeoppdretterne ut og klager på at fredsprisen til en kineser kan påvirke salget av fisk til Kina.

Mye er skrevet om oppdrettnæringens negative innsats for både nærmiljøet og villfisken, så vi lar det ligge her. De mener i alle fall at nobelkomitéen ikke tok hensyn til dem da de vurderte mottakere av prisen.

Er det ikke noe som heter moral? Det er vanskelig å se de store linjene, og derfor forminsker vi problemet til et lokalt format. La oss si at naboen banker og slår ungene sine i ett sett, virkelig skader dem. Er det feil av oss å melde fra, selv om vi risikerer naboforholdet og kanskje får én innbydelse mindre til julebord?

Noen ganger spiller moralen så stor rolle at andre hensyn må vike. Etter min mening er dette et slikt tilfelle. Alt handler ikke om penger. Det finnes større verdier.

Mye er mindre enn lite

Vi sliter oss gjennom en serie valg som bestemmer fremtiden vår. Vi må alltid velge mellom flere muligheter. Noen ganger gjelder valgene småting som ikke påvirker livsløpet nevneverdig, men en gang imellom stilles vi overfor riktig vanskelige valg, som kan snu verden - slik vi kjenner den - opp ned.

Vi har en innebygd målestokk: rett eller galt, snilt eller ondt. Vi vet nesten alltid hvilket valg vi bør ta, men så kommer kanskje andre faktorer inn og forstyrrer retningssansen vår. Det handler ofte om personlig vinning. Vi kan kanskje tjene masse penger på å ta et galt valg, kanskje få en stor fordel på arbeidsplassen - og veldig mange faller for fristelsen, selv om det gjør dem til dårligere mennesker.

Jeg har bare ett råd til alle som gjerne tar de gale valgene: Ikke vær smålig, ta godt i, prøv å gjøre det så ille som mulig.

Bloggens lesere mener trolig, på dette punktet i argumentasjonen, at jeg endelig har bikket over og er klar for innlegging. Bi litt, det kommer en oppklaring.

Vi har en kollektivt forvridd holdning til store tall i dette landet, hvilket får ganske artige konsekvenser. Selvfølgelig kommer straffen hvis vi tar kriminelt dårlige valg, som regel blir vi tatt, men straffen blir relativt mindre hvis vi har tatt godt nok i.

Først vil jeg nevne folk som aldri bytter arbeidsplass. Nei, det er ikke kriminelt, men likevel relevant på en måte som blir synlig noen linjer lenger ned. Folk blir leie av jobben. Samme hva slags jobb, så blir den mindre utfordrende og kanskje kjedelig etter noen år. Enkelte skriftlærde mener at syv år bør være maks tid i en og samme stilling. Jeg synes det høres riktig ut og vil støtte at folk piskes over i en annen stilling etter den tiden.

Likevel vanker det belønning på dem som aldri bytter jobb. De er verdens kjedeligste mennesker - siger omkring som levende døde - og kommer aldri med noe noe nytt, men hvis de bare klarer å holde ut i 30 år, blir de belønnet med en offentlig utmerkelse. Du har ikke flytta på ræva i 30 år, og det finner Norges Vel så bra at de gir deg en medalje - Norges Vels Medalje. Hipp hurra!

Samme hva du gjør, med andre ord, bare du gjør det i fullt monn med store tall. Han som svindler 100 mill. får ikke ti ganger så stor straff som han som svindler tiendeparten. Jo mer du svindler, desto mindre blir straffen per måleenhet.

Dette gjelder på andre området. Vi husker alle Arnfinn Nesset, som i 1983 ble dømt for å ha drept 22 mennesker med curasit. Han satt 12 år i fengsel. 12 ÅR! Han ville fått mer hvis han bare drepte 3 personer, men tallet blir så stort at vi ikke vet hva vi skal gjøre med det. Han sonte 6.54 måneder per drap - litt over et halvt år per mord!! (Enkelte blåruss jublet sikkert innvendig fordi mannen sparte trygdebudsjettet for mange penger.) Vi liker opplagt ikke store tall, og derfor later vi som de er mye mindre, for det er lettere å forholde seg til.

Folk som svindler til seg en milliard må kanskje sone tre-fire år, betale 50 millioner i bot, og fremdeles ha en milliard når de kommer ut igjen. Er det ikke herlig. Og de som har haugevis av tyverisaker, og innrømmer at de har tatt dem, får strafferabatt!!

Og de som tar store lån og ikke kan betale og ender som gjeldsslaver, får hjelp av staten og gjerne ettergitt en del av gjelden. Men andre som har forsaket masse for å betale ned sin store gjeld, får bare høyere og høyere skatt.

Vi har mange gode ordninger i samfunnet. I USA ville Arnfinn Nesset blitt dømt til omtrent 600 år i fengsel - med god oppførsel kunne han sluppet ut etter bare 425 år. Men i Norge er livet til en pensjonist verdt et drøyt halvår bak sprinklene.

Jaja, han ga oss iallfall en ny drink, Orkdal Driver, som består av halvparten curacao og halvparten curasit.

Mye er definitivt mindre enn lite.

Én skal ut

Den nye trenden teveprogrammer er verdt en kommentar.

Det gikk litt tregt i redaksjonene verden over, alle lette etter noe nytt, da en eller annen feilansatt luring, som egentlig skulle klippe plenene rundt huset - en sløving som hatet å jobbe - gikk seg vill i gangene og havnet i redaksjonen og satte seg ved det store bordet, og ingen spurte hvem han var, folk kom og gikk hele tiden, hva så om han brukte overall?

Hans eneste kvalifikasjon var at han selv alltid hadde ønsket seg ut fra sine tidligere jobber. I hans øyne var det altså de som måtte ut som var vinnerne.

Etter å ha tatt godt for seg av snittene i et par uker, uten å ytre ett eneste ord, slengte han fram en vill idé. Den slitne og livstrøtte gjengen rundt bordet tok i mot forslaget med grådig entusiasme. "Hvorfor slenger vi ikke en gjeng gærninger inn i en brakke og lar dem klare seg sjøl?"

En intens brainstorming senere, ble de enige om at deltakerne i den nye serien ikke behøvde noen slags forkunnskaper, det var nok om de evnet å dumme seg ut, hadde muskler eller var villige til å vise fram puppene. Steng dem inne i et kontrollert miljø og la dem klare seg selv en stund. Stemningen var jubilerende i redaksjonen.

Konseptet gikk som en farsott kloden rundt. Dette var gøy! Én måtte ut, så briljant! Uten å ha lest "Fluenes Herre" av William Golding, hadde de likevel den som en løs rettesnor. Den sterkeste, slueste eller mest hensynsløse hadde best sjanser til å vinne. Mannen som ble feilansatt tenkte at de misforsto, for den som sto igjen til sist, var i hans øyne taperen, men alle klappet ham på ryggen og skrøyt av ham, og ingen la merke til at gresset vokste høyt rundt bygningen.
Dermed har vi fått en hel serie IQ-frie teveserier som får store presseoppslag, og taperen som vinner, er liksom blitt en stjerne og får journalistenes oppmerksomhet i gjennomsnittlig 5 dager.

Vi som ikke er begeistret over at intelligensen i de nye seriene er lavere enn skostørrelsen vår, bytter kanal, men finner fotball på dem alle, og det er like ille, til tross for at ingen må kle av seg, selv om noen prøver etter å ha hatt et klarsyn om at ballen skal inn i den store kassa, hvilket resulterer i at alle flyr etter vedkommende for å banke ham opp. Resten av tiden løper deltakerne rundt i alle retninger og prøver å huske hvor de skal. Så blir de hissige og sparker en mot- eller medspiller, samme det, og får lov til å gå hjem, heldiggrisene.

Det er kjedelig, alt sammen. Jeg vet alltid på forhånd hvem som skal ut. Det er jeg som skal ut, og jeg forlater rommet fortere enn svint.

Endelig nytt redaksjonsmøte

Referat fra novembermøtet i EnAndersenBlogg redaksjon, avholdt 20.06.2010.

Tilstede: Lobsang Rama, Bjørnar Versil, Lars Jonas Jonassen, Monique April, Roger Mikkel Bekkemellom, nestleder Ingar Gogol og redaktør Andersen.

(Redaksjonen har blitt presentert tidligere. De med dårlig hukommelse, kan finne listen under etiketten Om Bloggen.

Redaktøren åpnet møtet med å presentere de nye medlemmene for hverandre. Han ble deretter avbrutt av Lobsang Rama, som spurte om bloggens filosofi. Han ble henvist til bloggens header, som inneholder alt.
Den erværdige redaktør presenterte deretter den gamle idéen med en 10-beste-diktatorer-liste, hvilket ikke vakte særlig entusiasme.
Ingar Gogol, tidligere kjent som Matematikeren, nå tilbake etter et godt opphold på en rolig avdeling, stilte seg skeptisk. "Vi klarte ikke å koke sammen noe forrige gang, jeg foreslår at vi legger lokk på."
Lobsang Rama forsto ikke, og spurte om det ble servert mat på møtet.
"Ta deg en pinne," sa Monique April, som er prostituert og medlem av Kroppsarbeiderforbundet i Spania. Hun har tydeligvis gjort hjemmeleksen, for hun henvendte seg til Gogol. "Det hørtes ut som du fikk deg en rævjobb,"sa hun. "Jeg syns det er en god idé. Vi presenterte to diktatorer, og det var ganske bra."
Lobsang er litt rødsint i fjeset. "Du gjør narr av
vegetar, men ikke spise pinner."
"Det betyr å ta seg en drink," oppklarte redaktøren. "Og jeg vet at du ikke bruker det, heller."
Lobsang roet seg.
"Kan vi ta med Håkon Lie?" spurte Bjørnar Versil, drosjesjåfør og gründer. "Han er vel det nærmeste vi har kommet diktator her i landet."
"Lista har spesielle kriterier. Lie er ikke kvalifisert," sa Roger Mikkel Bekkemellom, som har redaksjonens eneste doktorgrad. "Blant annet har han ikke drept masse folk,"
"Hva slags mat er det?" spurte Lobsang. Han hadde ikke lagt vekk tanken på et gratis måltid.
"Det var en misforståelse," forklarte musikeren Lars Jonas Jonassen rolig. "Det betyr å ta en drink."
"Det sa jeg, også," sa redaktøren. "Angående listen, må jeg innvende at den er veldig arbeidskrevende, jeg vet ikke om vi får det til."
"Å få til er som å pakke tre egg til," sa Lobsang. "Når ferdig, har du fått det til."
"Hva for no?" spurte Bekkemellom.
"Du er framme når du er der," oppklarte Lobsang.
"Tullball," mente Monique. "Tre egg? Du får en håndjager, en sugejobb eller en liggejobb. Mer er det ikke."
"Akkurat som jeg sier, smilte Lobsang.
"Jeg tror ikke vi skal snakke for mye om sugejobber og den slags," innvendte Jonassen, som er følsom og spiller trommer i et countryband. "Det blir fort vulgært, og strider imot vår filosofi. Står i headeren."
"Monique mente det sikkert i overført betydning," sa Bjørnar Versil, drosjesjåfør og anarkist. "Min erfaring er at å gi kreditt er det samme som aldri å få betalt. Kan vi ikke samle oss om det som står på sakslisten?"
"En skikkelig diktatorliste krever en mengde statistikker," mente Ingar Gogol. "Vi må kjøre masse grafer og tabeller for å synliggjøre hvor dyktige de forskjellige diktatorene har vært."
"Og det var akkurat det som stanset oss ved forrige forsøk," sa redaktøren. "Du ville ikke ta jobben med å samle inn råmaterialet, og vi andre gikk nesten i koma da vi prøvde, det var så mange tall."
"Jeg var opp til håret opptatt med å takle de to diktatorene," forklarte Gogol. "Kanskje jeg kan klare det nå."
"Ah!" utbrøt redaktøren. "Det var et godt skritt videre. Jeg håper dere andre også kan bidra med deres diverse erfaringer og kunnskap."
"Når kommer den mat? spurte Lobsang.