UNNSKYLD?!

Når man sier unnskyld, er saken da ute av verden?

- Men jeg har sagt unnskyld. Jeg har bedt om tilgivelse, sier folk, og mener at saken dermed er opp og avgjort.

For meg, som ikke tror på magi, er denne konklusjonen tvilsom. Vi leser i avisen at foreldrene til et myrdet barn har tilgitt drapsmannen, men jeg kan ikke akseptere at de mener det. Noe annet må ligge bak.

Følgende fant jeg på gotquestions.org - en religiøs nettside.

Ordet ”tilgi” betyr å starte på nytt, å benåde, å utslette gjeld. Når vi gjør noen urett, ønsker vi deres tilgivelse for å gjenopprette forholdet vårt til dem. Tilgivelse blir gitt fordi en person fortjener å få tilgivelse. Ingen fortjener å bli tilgitt. Tilgivelse er en handling utifra kjærlighet og nåde. Tilgivelse er en beslutning om ikke lenger å holde noe imot en person, til tross for hva de har gjort mot deg.

Jeg er enig i mye av dette, bortsett fra at vi selvfølgelig fortsetter å holde noe imot en person, men samtidig bestemmer oss for å leve med det. Vi kan ikke slette det vonde som har skjedd, slik at det ikke eksisterer. Tilgivelse betyr heller at jeg ønsker å legge saken bak meg, komme videre med livet, og jeg mener at vårt forhold er så viktig at vi må prøve å fortsette med problemet mellom oss. Det du gjorde eller sa blir ikke mindre betydelig, men kanskje vårt videre forhold er enda viktigere og at problemet etterhvert blekner og krymper under vekten av alt det positive vi har sammen.

Det å gi tilgivelse og vente at saken dermed er ute av verden, er bare tull. Slikt sier kun folk som er så leie av saken at de vil gjøre nesten hva som helst for å komme videre og i uvitenhet sier noe de ikke forstår som de har hørt fra prestene.

Personlig har jeg ingen tilgivelse å gi. Når noen ber meg om tilgivelse, anbefaler jeg dem å snakke med en prest. Jeg makter ikke å lobotomere bort den lille delen av hjernen som holder på minnet om uretten som er begått. Den kommer til å være der så lenge hukommelsen virker. Jeg er langsint.

Bare prester tror egentlig på, og deler ut, tilgivelse. Men ikke på egne vegne. De overlater jobben til en annen og sier at han tilgir deg. Hvaforno? Eller: - Ja det er greit, moren min tilgir deg, kan jeg si, for hun er også død.

Prestene har tross alt levd av å gi tilgivelser. I middelalderen fikk ikke munkene lønn, og måtte skaffe penger selv. Det gjorde de ved å gi tilgivelse til kreti og pleti som kunne betale for det. Da var det bare snakk om hvor mye tilgivelse de hadde råd til. Eller om kvaliteten på tilgivelsen, avhengig av hvor høyt i det religiøse tilgivelseshierarkiet de hadde økonomi til å nå.

Mer om dvergkasting

La meg innledningsvis og på forhånd si unnskyld til de kortvokste som i dette innlegget blir omtalt som dverger. Dere er akkurat som andre mennesker, og jeg vet at dere ikke liker det, og i hverdagen sier jeg selvfølgelig de kort- eller småvokste.

Det sto i avisen at VM i dvergkasting ble avholdt i Australia. Jeg stusset litt på tittelen, for dette er en sjelden gren i våre trakter. Hvis det er en idrett, så forekommer det meg at den må være ganske komplisert.

I sammenligning må en spydkaster ha det temmelig lett. Han behøver ikke å gå inn for å møte et spyd, bli kjent med det og smått om senn komme med spørsmålet om det ville ha noe imot at han kastet det litt bortover mens folk sto rundt og drakk øl.

Den første utfordringen er å finne en dverg. De er sjeldne. I mitt liv har jeg bare kjent én, hvis partytrick var å gjemme seg i fryseboksen for å skape oppstandelse og sette i gang leteaksjoner, men han ville garantert ikke funnet seg i å bli kastet.

Deretter må man bli kjent med personen. Det gjør man ved å prate sammen. Her er det mange fallgruber. Man ønsker ikke å fornærme kroppen, og derfor er for eksempel kommentarer om hvor fin utsikten er, helt forkastelig; han har aldri sett noen utsikt og er sikkert sur for det. Likeledes bør ord som liten, kort, stusselig, gasspedal, bagatellmessig, lilleputt, hobbit, minimal, snau, mikro, knapp, stutt eller uanselig unngås. Og alle ord med lang og betydelig og høy likeså.

Etter å ha klart dette i månedsvis, og dere begynner å nærme dere hverandre i noe som kan bli et vennskap, kan alt sammen fremdeles rase sammen hvis du tilbyr deg å hjelpe ham opp på barstolen. Det kan ta årevis før du finner anledning til å stille spørsmålet: - Si meg, har du hørt om dvergkasting?

Kanskje er dere venner nok til at han blåser det vekk, eller kanskje han blir dypt og uopprettelig såret.

La oss anta at han svarer: - Nei, hva er det?

Da gjelder det å være godt forberedt. Jeg har nettopp oppdaget fenomenet, og kan bare gjøre meg tanker om reglene. Hvordan holder man for eksempel den kortvokste. I anklene, mens man snurrer rundt og rundt som i et sleggekast? Eller løfter man ham bare opp og tar et brystkast? Eller opp på strake armer og så kaste? Krever det spesielle, solide klær som ikke rakner? Kan man gå på G-Sport og bestille klær til dvergkasting i størrelsene very small, very very small og fucking small? Har man vektklasser, slik at noen må kompensere med blybelte? Er sporten kjønnsinndelt?


Noen timer senere. Jeg måtte forske litt på
temaet, og hadde i tillegg et par andre viktige ting å ta meg av.



På midten av 80-tallet dukket den nye sporten opp på barer og pøbber i USA. Reglene var enkle: "Grab a little person and throw him or her as far as you possibly can."

Mange mener at dette var grusomt, men det er viktig å huske at disse små flyende menneskene fikk godt betalt for å bli kastet av fulle bargjester. Enkelte kunne tjene så mye som $ 100.000 i året, og det var rene gavepakken i et land uten økonomisk sikkerhetsnett hvor hver enkelt må sørge for seg selv.

Det lengste kastet ble vissnok prestert i the British Dwarf Tossing Championships i 2002. Engelske Jimmy Leonard kastet Lenny the Giant hele 11 fot og 5 tommer, ca. 3,78 meter. Lenny ble kalt Giant fordi han var 132 cm høy.

Noe senere stadfestet FN at dvergkasting er forkastelig og uanstendig. En kortvokst person ved navn Wackenheim - matchvekt 40 kg - tok saken til FN's Komité for menneskerettigheter med påstanden at forbudene som spratt opp overalt var diskriminerende og krenkende. Han tapte og mange kortvokste mistet sitt levebrød.

Deretter har saken gått i flere runder. Radiopersonligheten Dave Flood fra Florida, med kunstnernavnet "Dave the Dwarf", akter å kjempe mot ethvert forbud. Han mener at delstaten ikke kan bestemme hvordan han skal tjene til livets opphold. - De antar at de som har et fysisk handikap ikke kan ta selvstendige avgjørelser, sa han til avisen The Scotsman.

Likevel fortsetter fenomenet å interessere folk. Green Days bassist Mike Dirnt, kom i trøbbel fordi han skrev en låt som fremmet dvergkasting for sitt sideprosjekt The Frustrators. Sangen ble spilt på landsdekkende TV under en basketballkamp. Organisajonen "Little People of America" reagerte på tekstlinjene "Hate to land them on their face/Those little guys are hard to replace".

Og jeg har funnet ut hvordan kastet vanligvis foregår. Den kortvokste har en sele på, med et tohånds håndtak på ryggen. Du holder den som en koffert, og slenger pendelaktig frem og tilbake, til du oppnår nok momentum og slipper.

Hvordan å leve lenger enn sitt liv

Det hadde vært morsomt å bli husket etter sin død.

Noen mennesker blir husket i kraft av spesielle prestasjoner i sin livstid.

Det gjelder kanskje særlig dem som hevder seg i sport. Alle husker Wirkola og Kuppern, Stenmark og Carl Lewis, Bjørn Borg og Pelé, Muhammed Ali og Bjørn Dæhli.

Det gjelder også dem som kommer i førstedivisjonen i mer estetiske områder, som musikere og filmskuespillere.

Og det gjelder en del mennesker som blir kjente på grunn av sin jobb og posisjon i samfunnet, som politikere og ledere av store organisasjoner.

Men aller tøffest er kanskje dem som får noe oppkalt etter seg, slik at de blir en del av hverdagen vår, over hele verden. Jeg tenker på Richters skala og Ohms lov og denslags.

Hvordan kan jeg klare å komme inn i den kategorien? Jeg har tenkt på dette i flere tiår, mange ganger hver dag. Hva har jeg gjort som kvalifiserer til evig liv i de tusen hjem?

De fleste av oss blir ikke husket for noe som helst, vi er ikke engang verdt en nekrolog i avisen.

Jeg spydde på veggen i en barnehage en gang, og det er ikke så vanlig, men er Finn-spy (hvis det er mitt navn) blitt et uttrykk for dem som spyr på vegger i barnehager? Nei, ingen slik ære!

Jeg fant på mottoet til Bømlo kommune: "Bømlo - der menn er menn.... og sauene er nervøse," men har uttrykket Knuts Motto (hvis det er mitt navn) dukket opp i vokabularet? Neida, langt ifra.

Jeg prøver og prøver. En gang møtte jeg ubedt i et bryllup kun iført nattskjorte, men det ga mer ubehag enn evig liv. Hvor rart må det være før folk husker en?

En annen gang sto jeg ganske full og banket og sparket i porten på en Guardia Civil-kaserne i Spania for å be om en celle for natten fordi jeg var blitt låst ute fra hotellet. Snakker folk om å ta en Edmund (hvis det er det jeg heter) når de beskriver en som ber om juling? Langt ifra.

Eller hva med at jeg har brukt 20 år på å jobbe meg ned til en lagerstilling; det synes å være en prestasjon når alle andre går inn for å jobbe seg oppover - men blir jeg kreditert for det i språket, heter det Helges trekk (hvis det er mitt navn) når man beskriver folk som klatrer feil vei på karriérestigen?

Det er umulig. Vi har uttrykket "å ta en Eli Hagen" for dem som mister alle sansene og ikke vet hvor de er eller hva de er i ferd med å gjøre, men gjør det allikevel. Vi sier "å spille etter Hendrix" når det er umulig å gjøre det like godt som forrige mann.

Årene går, døden kommer nærmere, hvordan skal jeg klare å finne på noe som bringer meg inn i alle hjem forever? Det er vanskelig, Jeg trenger hjelp, jeg trenger virkelig hjelp før jeg blir visket ut.

Melding om ny redaksjon

Det er en glede å melde at en ny redaksjon er samlet, etter fadesen med den gamle.

Som ivrige lesere sikkert husker, truet våre to psykopater med å overta hele bloggen, og sendte på kjøpet vår velmenende matematiker på "hvilehjem". De to syke menneskene jobbet iherdig med intriger og posisjoneringer fra første dag. Undertegnede trodde han kunne styre dem, men tok grundig feil.

Her er en skisse av våre nye tropp:

Lobsang Rama er eksil-tibetaner. Med sitt buddistiske livssyn tilbyr har en helt annen vinkling på evigheten og de daglige problemene. Han er også en hissigpropp, og tenner for det minste. Lobsang skal ta seg av filosofiske og religiøse spørsmål, men også innvandrerbiten.

Bjørnar Versil er drosjesjåfør og styrer flere små bedrifter ved siden av. Alle drosjesjåfører har kraftige meninger, men Bjørnar er anarkist, og ligger heldigvis litt på siden av de vanlige Frp-ignorantene. Hans område blir forretningslivet, økonomi, samferdsel og skikk og bruk i drosjenæringen.

Lars Jonas Jonassen spiller gitar og trommer i et countryband. Han sitter også i Oslo byråd på vegne av Demokratisk Alternativ. Lars Jonas er litt forsiktig i uttalelsene sine, tenker seg godt om, men når han endelig kommer med en mening, er den alltid vektig. Han er et naturlig valg til å stelle med kulturspørsmål, rus og kunst.

Nestemann ut er Monique April. Det er absolutt ikke hennes eget navn, men siden hun sysler med prostitusjon og noe filmarbeid, tillater vi bruken av psevdonym. Monique har enestående kunnskaper om mannens mørke sider og får ansvaret for likestilling og oppvekst.

Roger Mikkel Bekkemellom er en arbeidsledig steroidtyggende bodybuilder som kan kalle seg dr.polit. - dvs. at han har en samfunnsvitenskapelig doktorgrad. Derfor er han et klart valg til områdene samfunn, politikk og avhengighet.

Ingar Gogol, tidligere kjent som matematikeren, er nå uthvilt og noe mer forsiktig i sine uttalelser. Han har sagt seg villig til å fortsette sin gode gjerning og blir nestleder i redaksjonen, med spesielt ansvar for alt som krever orden, struktur og grafer.

Disse seks personene blir ryggraden i den nye redaksjonen under ledelse av undertegnede, som av frykt for represalier ennå ikke finner det passende å rykke ut med navn, men som til gjengjeld har sitt forvirrede åsyn til skue øverst i venstre hjørne.

Vi jobber også med to mulige varamedlemmer, men det må vi få komme tilbake til.

Vårt første offisielle blir i november. Da håper jeg det blir fart på den famøse diktatorlisten, som jeg har forstått at mange lesere allerede har avskrevet som ikke-sak.

Om barnearbeid og prinsipper

Prinsipp kommer fra latin principium, som betyr «opprinnelse» eller «første årsak». Prinsipp brukes i betydningen grunnsetning, som i en overordnet eller grunnleggende setning for tenkning eller handling.

Når politikere snakker om prinsipper, er det grunn til å lytte ekstra nøye, for da kommer noen til å bli skadet.

Personlig synes jeg det har gått inflasjon i å ha prinsipper, og klarer meg med noen ganske få av den grunnleggende sorten. Mitt hovedprinsipp er at den andre foten må følge etter den første i en glidende bevegelse forover før man kan kalle det å gå. Her er jeg knallhard, og er villig til å kjempe til døden i forsvar av dette prinsippet, som jeg bygger mitt liv på.

Jeg har liten toleranse for alle de merkelige prinsippene mennesker påberoper seg, det ene særere enn det neste. Folk som tar seg selv veldig alvorlig, later til å lide av flest prinsipper.

Jeg forstår ikke hvordan de får det til. Som et moderne og opplyst menneske, i felles lidelse under livets åk, er jeg likevel villig til å se på hvordan det må være å leve med, og under, et moderne, opportunistisk prinsipp for å se hvor det ender.

Derfor har jeg bestemt meg for å være negativ til barnearbeid. Dette er mitt nye prinsipp, og heretter må alt jeg mener underlegges dette, som igjen selvsagt er undelagt hovedprinsippet om at den andre foten må følge etter den første i en glidende bevegelse forover før man kan kalle det å gå, men ellers lever det sitt eget liv og vil være min rettesnor i alle relevante meningsutvekslinger. Barn skal ikke utnyttes som billig arbeidskraft. Norge må kjempe med alle midler for å avskaffe uvesenet. Vi får lov av USA.

Her hjemme har vi trettenårsgrense for barnearbeid. De får bare utføre lettere oppgaver etter skoletid, og får en rimelig lønn. Jeg mener at de fattige barna også må lønnes bedre og at HMS-reglene innføres og respekteres. Til sist skal arbeidsgiverne forsikre sine ansatte mot ulykker.

Om bedriftene ikke etterkommer disse kravene, slutter vi å handle med dem. Vi boikotter.

Disse meningene samsvarer med mitt nye prinsipp.

Hva skjer med de fattige barna når de små bedriftene legges ned på grunn av våre strenge krav? lyder innvendingen fra pragmatikerne. På fabrikkene har barna i det minste mat og husly. Arbeidsforholdene kan vanskelig sammenlignes med våre, men det er ikke poenget. Arbeidet innebærer en viss trygghet og forutsigbarhet.

Selvfølgelig forstår jeg konsekvensene av å legge ned barnearbeidsplassene i de fattige landene, men det dekkes ikke av mitt prinsipp. Det får noen andre ta seg av.

Hva skjer med barna da? gjentas kritikken.

Jeg står støtt på mitt prinsipp og forlanger at uvesenet må ta slutt. Vi må slutte å handle med land som bruker barnearbeidere. Når behovet for varene deres forsvinner, behøver de heller ikke ansette mindreårige. Den andre foten må følge etter den første i en glidende bevegelse forover før man kan kalle det å gå, sier jeg.

Da forlater de bløtkokte hjernene rasjonaliteten fullstendig og appelerer til vår hjertevarme, hvilket ikke hører hjemme hverken der eller her.

Det er bare ett sant argument å komme med. De stakkars små må finne andre måter å livnære seg på. De kan stjele, tigge eller selge seg til utlendinger. Som en selvhøytidelig mann med prinsipper fra den rike verden må jeg akseptere at det medfører ulemper for enkelte - men det dekkes ikke av mitt prinsipp og derfor får det heller være slik.

Eksempel på selvhøytidelig mann med stygt slips og mange prinsipper. Hovedprinsippet hans var at han skulle bli statsminister, om han så måtte furte i flere uker for å få det til.

Så kommer argumentet om at det ikke er så altfor lenge siden barn ble satt i arbeid også i Norge. Folk var fattige, rett og slett. Og sultne. Hver skilling telte, og derfor måtte alle bidra. Akkurat som i fattige land nå.

Hva så? Det var da, og nå er nå. Det var galt da, og det er galt nå. Skal vi godkjenne ordningen fordi vi gjorde den samme feilen før? Skal vi godkjenne at de pryler ungene fordi det var vanlig her også før? Nei, vi kan ikke bruke sammenligninger fra et annet sted i en annen epoke. Vi kan heller ikke sammenligne med noe som er verre, men kun med hvor bra det kunne vært, repliserer jeg. En verdi er en verdi er en verdi. Vi må holde vårt lys høyt og vise hva vi står for.



Jeg har i bestemt meg for å være negativ til barnearbeid. Det er viktig å stå på prinsippene.

Hvorfor har ingen greie på noe?

Jeg går til en jernvarehandler og spør om de har et siklingstål. - Hvaforno? lyser det fra ekspeditørens øyne. - Et vanlig siklingstål, gjentar jeg.

Vedkommende kan knapt være 25 år gammel. Uvitenheten lyser av ham, men han jobber i avdelingen for verktøy og bør vite noe om verktøy.

- Det er til å sette opp en sikling, sier jeg for å gjøre jobben hans lettere.

Et uttrykk av panikk blander seg med uvitenheten i øynene.

- Vet du ikke hva en sikling er? spør jeg.
- Husker det ikke akkurat nå, bløffer han.
- Det er en rektangulær liten metallplate som man blant annet bruker til å finslipe lakkerte overflater med, forklarer jeg behjelpelig.
- Ja, det var det jeg trodde, juger han. - Vi har ingen inne nå.

Jeg gidder ikke engang forklare hva siklingstålet er til, men jeg trenger enda en vare.

- Og så skulle jeg ha to sett sengejern - av den typen man feller inn, sier jeg.

Den stakkars unge mannen er på gråten. Han er for ung til å huske Rolf Wesenlund bestille doble fustasjeopphengsforkoblinger av Bjørn Sand, men han noe av det samme oppgitte uttrykket i fjeset som sistnevnte.

Og slik er det jevnt over i butikkene nå for tiden. Enten vet de ingenting om det du skal ha, eller de prøver å bløffe på deg noe, eller også kommer de med en mer eller mindre oppfinnsom løgn.

Du prøver en jakke i klesbutikken, men er litt usikker på hvordan du tar deg ut, og derfor spør du ekspeditøren. - Den kler deg svært godt. Og sitter som et skudd, lyder det entusiastiske svaret. Du er litt i tvil, men velger å stole på kroppen. Når du kommer hjem, ler samboeren seg nesten i hjel, for det er den styggeste jakka hun noensinne har sett, og den passer ikke engang i størrelsen.

Jeg kjøpte en PC til 11.000 kroner på Elkjøp og spurte den unge butikkmannen om maskinen hadde Microsoft Office-pakken installert. Å jada, forsikret han. Da jeg kom hjem og hadde koblet sammen alt og fyrte opp, oppdaget jeg selvfølgelig et PC'en var utstyrt med den helt ubrukelige Works-pakken.

Ålreit, opp til sjappa igjen. - Å, jeg må ha misforstått hva du sa, var svaret han ga. Jeg måtte argumentere for mine påstander, og han trodde meg vel ikke, men gikk til sist med på at det var slik. Likevel var det ikke dermed sagt at jeg kunne få en Office-pakke på kjøpet, og først da jeg truet med å bruke bytteretten, ble vi enige om at jeg skulle få den for halv pris. Jeg orket ikke å krangle og gikk med på å betale 800 kroner eller noe sånt for en vare jeg tidligere ble fortalt var inkludert i kjøpet.

Elkjøp er forresten den verste butikken av alle. Å finne en ledig ekspeditør er vanskeligere enn å vinne i lotto, og flere ganger har de overbevist meg om at de vet hva de snakker om og solgt meg en ubrukelig vare. De sier hva som helst for å gjøre et salg, og bryr seg ikke om at kunden blir sur og bytter butikk.

Din eneste sjanse er hvis butikken kaller opp en eldre mann/dame de har stuet bort på lageret et sted; da har du en sjanse til å få snakke med en person som forstår hva du mener.

Det overfladiske og likegyldige er i ferd med å gjennomsyre samfunnet. Det eneste som teller, er å få tak i pengene dine. Derfor sier jeg: Finn en butikk hvor eieren selv står bak disken. Der er sjansen mye større for han har litt fagkunnskap, eller iallfall at han vil gjøre en innsats for å skaffe det du vil ha. Bruk den butikken, selv om prisene er litt høyere enn i de store kjedene, for denslag er gull verdt og trolig de siste stedene i samfunnet som vet noe om service og yrkesstolthet.

Oppskrytt holmenkollstafett

Jeg bodde i Oslo. Bedriften jeg jobbet i skulle stille lag til holmenkollstafetten, og spurte om jeg ville delta. Selvfølgelig ville jeg det. Jeg var under 30, hadde syklet mye i mitt liv og mente at formen var god.

Det skulle ikke være organisert trening med jobben; enhver fikk trene for seg. Jeg hørte rykter om at noen av de ivrigste virkelig tok en del økter, men jeg gadd ikke. Det var ingenting i veien med min form, og dessuten spilte jeg squash hver mandag. I tillegg var jeg blitt tildelt den nest siste etappen, fra Uranienborgveien til Bislett Stadion, omtrent 840 meter. Blåbær, tenkte jeg.

Dagen kom og jeg møtte opp tidlig, sammen med et par kompiser som skulle se på. Det var ingen folk der, og vi lurte på om det kunne være feil dato. En forbipasserende fotgjenger mente at vi bare var en drøy time for tidlig.

Uff, hva skulle vi gjøre i mellomtiden? Heldigvis lå stamkneipa vår, Krølle Kro, bare noen titalls meter unna, og det falt naturlig å rusle ned dit. Timen gikk fort med et par halvlitere og noen sigaretter.

Endelig kunne jeg stille til start. Nå var gatene fulle av mennesker, og det tok ikke lang tid før elitelagene dukket opp. En av smartingene på jobben hadde ment at bedriftslagene kom til å ligge 15-20 minutter etter. Vi kunne ha rukket en pils til.

Lag etter lag vekslet, men ikke mitt lag. Nå begynte til og med de beste jentelagene å passere. Jeg ventet og ventet, og stemningen sank. Gutta mente at vi like gjerne kunne gå hjem igjen, og jeg var i ferd med å bli overbevist, da en kjent skikkelse dukket opp. Han hadde bra fart, og så ikke altfor sliten ut, så hvorfor kom han så seint?

Det hadde vi ikke tid til å diskutere, sa han, så jeg tok pinnen og satte av gårde i full fart. Det gikk lett, jeg nærmest svevde over bakken. Ganske snart oppdaget jeg at jeg burde ha vært innom pissoiret først, det begynte å stikke litt ubehagelig i innvollene. Samme det, etappen min var uansett ikke så lang, det skulle gå bra.

Selv med noe ubehag, syntes jeg at farten var god. Jeg var i det hele tatt temmelig godt fornøyd med meg selv. Jeg skulle klare å holde på plassen vår. Riktignok begynte jeg å kjenne en rar følelse i beina, som om de var i ferd med å dovne bort, men det måtte være innbildning. Jeg merket at den gode spretten i stegene var borte, men det var heller ikke rart. Jeg skulle tross alt løpe nesten en kilometer.

Men nå begynte også lungene å protestere, og plutselig sprang noen ungjenter forbi meg. De hadde tynne bein og ingen synlige muskler, men løp som gaseller med lette og lange steg. Ålreit, sikkert elitelag, tenkte jeg.

I neste øyeblikk begynte jeg å tenke at jeg var syk, at et eller annet anfall var på vei, for det ble vanskelig å løfte føttene, og hjernen grøtet seg til. En tykk og skimrende dis gjorde tilskuerne til et langt foto veldig ute av fokus. Men det kunne ikke jeg bry meg med, for jeg hadde oppdaget den kryssende Bogstadveien like der framme. Og beina var så tunge, jeg nærmest slepte dem med meg, og i Bogstadveien var det trikkeskinner og jeg var ikke sikker på om jeg ville klare å komme over dem. Nå gjaldt det å konsentrere seg. Jeg tok meg sammen for å hoppe over skinnene, mente det måtte være tryggest, men uheldigvis støtte den ene foten mot en av dem før jeg rakk å satse, og dermed snublet jeg og løp noen meter veldig fort og foroverbøyd, slik hovmesteren gjør etter å ha servert noen retter til grevinnen. Neida, det var sikkert ikke meg tilskuerne lo av, men anstrengelsen tok nesten knekken på meg. Og stadig pilte det jenter forbi, noen av dem nesten barn.

Og enda var jeg bare halvveis i løpet. Det var umulig å forstå hvordan jeg skulle klare å fullføre. Men jeg kunne ikke gi meg. Tanken på hva kollegene ville si må ha gitt en ny giv, og selv om jeg ikke husker noe fra innspurten, minnes jeg ihvertfall at en stor menneskemengde plutselig kom meg i møte. Hvor var min mann?

Han sto på fortauet blant tilskuerne. Han hadde gitt opp og måttet vike plass for alle damelagene. Nå så han meg og kom ut for å overta pinnen. "Hvorfor er du så sein?" ropte han. "Kjeften pårrei!" svarte jeg, og merket med ett at jeg måtte søke ut av menneskemengden et ærend.

I etterkant viste det seg likevel at min innsats ikke var lagets verste. To av de oppsatte løperne klarte ikke engang å stille til start, og en av karene måtte ta tre etapper. Vi skulle egentlig vært diskvalifisert.

Årets eventyr meg bak. Holmenkollstafetten er kraftig oppskrytt.

Ålreit, jeg fullførte i alle fall, og det i aller beste stil, ingen kan nekte på det.