Flere forskjeller på kvinner og menn II

Se kommentar til forrige innlegg. We are not amused. Redaktøren ønsker herved å vise den riktige måten å gjøre det på ved å vise en grafisk sammenligning av kjønnenes handlingsmønster under overskriften Vi går ut for å ta en drink.


Kilde: http://i.gizmodo.com/5132786/workflow-charts-finally-put-to-good-use-show-fundamental-men-vs-women-differences

Flere forskjeller mellom kvinner og menn

Baderommet:

En mann har fem gjenstander på badet: tannbørste, barberkrem- og høvel, et såpestykke, og et håndkle fra SAS-hotellet.

En typisk kvinne har gjennomsnittlig 242 gjenstander på badet. Alle er nødvendige, og menn kan ikke identifisere de fleste av dem.

Når menn ønsker noe, spør de om det. Når kvinner ønsker noe, nevner de et eller annet som er fjernt relatert til saken - og venter på svar.

Kvinner kan bruke sex for å få det de vil ha. Det kan ikke menn, for sex er det de vil ha.

Forhold:

Når et forhold tar slutt, gråter kvinnen og tømmer hjertet sitt til venninnene. Så skriver hun et dikt som heter "Menn er idioter" - og fortsetter med livet sitt.

En mann har vanskeligere for å slippe taket. Seks måneder etter bruddet, omtrent klokken halv fire natt til søndag, ringer han og sier: "Jeg ville bare si at du har ødelagt livet mitt. Jeg kommer aldri til å tilgi deg, for jeg hater deg og du er ei hore. Men jeg vil du skal vite at jeg alltid er der for deg... jeg tror vi bør prøve på nytt."

Dette er kjent som "Hater deg, elsker deg i fylla telefonsamtalen". 99 % av alle menn har tatt minst én slik oppringning.

Modenhet.

Kvinner modnes raskere enn menn. De fleste 17 år gamle jenter kan ta voksent ansvar. De fleste 17 år gamle gutter er fremdeles opptatt med PC-spill, deler ut knehøner og trekker underbuksa opp i rumpa på hverandre i garderoben etter gymtimen. Det er derfor gymnasromanser sjelden holder.

Kvinner kan noen ganger vedkjenne seg en feil. Den siste mannen som gjorde det, var General Custer.

En kvinne ber en mann vanne plantene hennes mens hun er på ferie. Mannen vanner plantene. Hun kommer hjem fem dager senere til en leilighet full av døde planter. Ingen vet hvorfor dette skjer.

Diskusjoner

Damer får alltid siste ordet i en diskusjoner. Alt mannen legger til etter det, er begynnelsen på en ny diskusjonen.

Fremtiden

Kvinnen bekymrer seg for fremtiden -- helt til hun finner seg en mann.

Mannen bekymrer seg aldri for fremtiden -- helt til han finner seg en kone.

FORSKJELLER MELLOM KVINNER OG MENN

Det gjelder først å være klar over hvorfor kvinner og menn er så forskjellige. Forklaringen ligger i hjernen. Vi har rett og slett forskjellige hjerner som ikke lar seg konfigurere.

Mannens hjerne er ekstremt godt strukturert. Den er full av små bokser. Det er en boks for alle emner, og det er viktig å vite at ingen av boksene berører hverandre. Når en mann diskuterer, finner hjernen fram den rette boksen for temaet, og mannen diskuterer bare i forhold til innholdet i denne boksen. Han bytter ikke boks fordi samtalen eventuelt tar av i en annen retning, for boksene hans har som sagt ingen kontakt med hverandre.

Kvinnens hjerne, derimot, er en haug med ledninger, og alle henger sammen med alle. Begivenhet og følelser henger gjerne sammen og gjør at hun husker alt. Samtidig vet vi at kvinnene er opptatt av alt, og derfor hopper samtalene deres fra ledning til ledning med en forrykende fart som mannen ikke har noen mulighet til å følge.


Det er en slående parallell mellom kvinnens tanke- og shoppingmønster.

Mannen har i tillegg en spesiell boks i hjernen som kvinnene ikke vet om. Denne boksen er tom. Av alle boksene er tomboksen vår favoritt, og vi går alltid dit når vi får sjansen. Det er derfor vi gjør meningsløse ting i time etter time - fisker med stang eller sitter og sitter foran teve og glor.

Ingenting irriterer kvinnene mer enn at mennene ikke gjør noe nyttig, for de vet ikke at vi er i den tomme boksen og gjør viktige ting der, tomboksting. Når menn blir stresset, er første tanke å komme seg til den tomme boksen for å stresse ned. Det er slik vi senker oss til et behagelig nivå igjen. Det siste vi ønsker, er å snakke om hvorfor vi ble stresset.

Når kvinnen ser mannen i denne vegetative tilstanden, kommer hun bort til ham og spør: - Hva tenker du på?
- Ingenting, svarer vi.
- Du må da tenke på noe, sier hun.
Neida, feil, vi må ikke det.

Når en kvinne er utstresset, må hun snakke om det. Hvis hun ikke får snakket ut, vil hjernen bokstavelig talt eksplodere. Mange menn rømmer når kona begynner å legge ut, for de vet ikke hvordan de skal reagere. De behøver slett ikke tenke på noe som helst når de sitter der og sløver, men vet ikke hvordan å forklare det. Det er imidlertid ingen grunn til å rømme, for hun trenger ikke å få svar, hun ønsker bare å prate.

Mannen tror at kvinnen forteller ham alle disse tingene for at han skal fikse det. Når han selv en sjelden gang forteller noen om et problem, gjør han det i håp om at vedkommende kan fikse det, og ikke av noen annen grunn. Derfor tror han at kona har samme motiv. Men kona/kjæresten vil ikke at du skal fikse noe, hun vil bare at du skal holde kjeft og lytte.

Delvis inspirert av komikeren Mark Gungor.

Flere innlegg med eksempler fra livet følger.

HVIS DU IKKE VIL SI UNNSKYLD

Oppskrift på hvordan du slipper å legge deg flat når du har skadet eller fornærmet noen.

1. AKSEPTER DIN DEL AV ANSVARET. Gjør det på den formelle måten, slik statsråder gjør når de skal være korrekte og samtidig si at de ikke har noe med saken å gjøre og mellom linjene får fram at noen idiotiske underordnede har gjort en grov feil. Din del av ansvaret er mikroskopisk. Første post er altså å finne andre å skylde på.
2. AVVIS DIN DEL AV ANSVARET. Her må du bruke hele ditt register: følelser, ord og handling. Innrøm aldri at dine handlinger har forårsaket noen form for smerte. Du må alltid ha rett og ofrer gjerne både gamle forhold og egen lykke for å få det slik. Gå straks til motangrep. Den fornærmede har sikkert fornærmet deg eller andre på et eller annet tidspunkt. Legg det frem, smør tykt på, og vis at du har langt minne og er villig til å bruke det.
3. BESKRIV HVA DU GJORDE GALT. Dette tar kort tid, for du har selvfølgelig ikke gjort noe galt. Det er likevel nødvendig å innrømme et eller annet. La det være en bagatell helt i periferien av konflikten - og la det være klart at andre må svare for resten.
4. FÅ FREM DIN DÅRLIGE SAMVITTIGHET. Her tyr du heldigvis til ren løgn og er bare begrenset av fantasien, men du må på et vis få fram hvor lei du er deg for at noen lurte deg til å bidra med din minimale del. Har du en tåre, så er dette tiden for å slippe den løs; det kan føre til at en bløthjertet fornærmet ber deg om tilgivelse. Pass deg imidlertid for å blottlegge deg selv.. Du viser hvor mye det smerter å være mistenkt uten å underminere fornærmedes tro på deg, men mellom linjene viser du at personen bare kan skylde på seg selv hvis hun/han ikke straks kommer med en unnskyldning.
5. BORTFORKLAR I DETALJ HVA DU GJORDE OG HVORFOR. Dine forklaring betyr trolig ingenting for fornærmede, som bare er opptatt av om du er lei deg for det du gjorde. Det er du ikke, og du bryr deg heller ikke om vedkommendes følelser. Lange bortforklaringer forteller at du bryr deg mer om deg selv enn ham/henne, hvilket ikke gir noen utvikling i situasjonen, men får deg til å føle deg vel.
6. FORPLIKT DEG TIL ALDRI Å GJENTA FORNÆRMELSEN. Dette betyr ikke at du skal prøve å gjøre det bedre neste gang. Virkelige forandringer krever virkelige forsakelser, ikke komfortable, minimale endringer - og er dermed noe du ikke ønsker å gå inn på. Det betyr bare at du ikke vil gjenta den samme fornærmelsen - for du kan lett finne på nye.
7. LA HANDLING FØLGE ORD. Det er bedre å love noe uten å holde det enn ikke å love noe som helst. Det har smertet deg sterkt å bli tatt på fersken og all din tid må brukes på å bearbeide fornærmede mot det endelige målet, som er å gi deg en uforbeholden unnskyldning.
8. ØK OM NØDVENDIG PRESSET. Hvis den skadelidne ikke er villig til å ta skylden, må du gjøre ditt ytterste for å påskynde prosessen. Ta godt i. Spør om hvorfor du ikke har fått tilbake pengene vedkommende (ikke) lånte av deg for nesten ett år siden mens andre folk hører på. Dyng på med forskjellige krav som tvinger ham/henne på defensiven og stadig nærmere en unnskyldning - eller et totalt personlig sammenbrudd.
9. INVOLVER ANDRE. Gjør medarbeidere eller familiemedlemmer oppmerksomme på at den angivelige fornærmede har problemer med psyken. Hun/han har et sykelig behov for alltid å ha rett, og anklager heller andre enn å innrømme egne feil. Fortell at du selv har følt brodden av dette behovet - som du av etiske hensyn ikke ønsker å utbrodere i detalj.
10. START GJERNE EN KRIG. Hvis fornærmede viser seg å være av den harddbarkede typen som aldri gir opp eller har et perverst behov for alltid å få siste ord, kan det være at du må ty til kraftigere skyts. Start en grundig svertekampanje, bruke gjerne alle medier. Del din kunnskap om vedkommends slette egenskaper og umoralske handlinger med menneskene omkring deg. Understrek at opplysningene du kommer med må være konfidensielle, for å være sikker på at de spres videre. Dette siste punktet må bare benyttes i ytterste nødstilfelle, d.v.s. når du er like ved å bli avkledd som råtass og absolutt ikke ser noen mulighet til å slippe unna kravet om en unnskyldning. Bruk det etter nøye overveielse, for det er definitivt spikeren i kisten - og din siste mulighet til å slippe unna med æren i behold.

Dette er en garantert metode. Bildet viser sistemann som ble utsatt for den. En skikkelig hardhaus til å begynne med, men en bløtfisk etter at punkt 10 var fullført. Full unnskyldning ble gitt, og kroppen angret dypt på alt han hadde utsatt meg for. Bildet ble tatt i det tvangstrøyen ble strammet.

UNNSKYLD?!

Når man sier unnskyld, er saken da ute av verden?

- Men jeg har sagt unnskyld. Jeg har bedt om tilgivelse, sier folk, og mener at saken dermed er opp og avgjort.

For meg, som ikke tror på magi, er denne konklusjonen tvilsom. Vi leser i avisen at foreldrene til et myrdet barn har tilgitt drapsmannen, men jeg kan ikke akseptere at de mener det. Noe annet må ligge bak.

Følgende fant jeg på gotquestions.org - en religiøs nettside.

Ordet ”tilgi” betyr å starte på nytt, å benåde, å utslette gjeld. Når vi gjør noen urett, ønsker vi deres tilgivelse for å gjenopprette forholdet vårt til dem. Tilgivelse blir gitt fordi en person fortjener å få tilgivelse. Ingen fortjener å bli tilgitt. Tilgivelse er en handling utifra kjærlighet og nåde. Tilgivelse er en beslutning om ikke lenger å holde noe imot en person, til tross for hva de har gjort mot deg.

Jeg er enig i mye av dette, bortsett fra at vi selvfølgelig fortsetter å holde noe imot en person, men samtidig bestemmer oss for å leve med det. Vi kan ikke slette det vonde som har skjedd, slik at det ikke eksisterer. Tilgivelse betyr heller at jeg ønsker å legge saken bak meg, komme videre med livet, og jeg mener at vårt forhold er så viktig at vi må prøve å fortsette med problemet mellom oss. Det du gjorde eller sa blir ikke mindre betydelig, men kanskje vårt videre forhold er enda viktigere og at problemet etterhvert blekner og krymper under vekten av alt det positive vi har sammen.

Det å gi tilgivelse og vente at saken dermed er ute av verden, er bare tull. Slikt sier kun folk som er så leie av saken at de vil gjøre nesten hva som helst for å komme videre og i uvitenhet sier noe de ikke forstår som de har hørt fra prestene.

Personlig har jeg ingen tilgivelse å gi. Når noen ber meg om tilgivelse, anbefaler jeg dem å snakke med en prest. Jeg makter ikke å lobotomere bort den lille delen av hjernen som holder på minnet om uretten som er begått. Den kommer til å være der så lenge hukommelsen virker. Jeg er langsint.

Bare prester tror egentlig på, og deler ut, tilgivelse. Men ikke på egne vegne. De overlater jobben til en annen og sier at han tilgir deg. Hvaforno? Eller: - Ja det er greit, moren min tilgir deg, kan jeg si, for hun er også død.

Prestene har tross alt levd av å gi tilgivelser. I middelalderen fikk ikke munkene lønn, og måtte skaffe penger selv. Det gjorde de ved å gi tilgivelse til kreti og pleti som kunne betale for det. Da var det bare snakk om hvor mye tilgivelse de hadde råd til. Eller om kvaliteten på tilgivelsen, avhengig av hvor høyt i det religiøse tilgivelseshierarkiet de hadde økonomi til å nå.

Mer om dvergkasting

La meg innledningsvis og på forhånd si unnskyld til de kortvokste som i dette innlegget blir omtalt som dverger. Dere er akkurat som andre mennesker, og jeg vet at dere ikke liker det, og i hverdagen sier jeg selvfølgelig de kort- eller småvokste.

Det sto i avisen at VM i dvergkasting ble avholdt i Australia. Jeg stusset litt på tittelen, for dette er en sjelden gren i våre trakter. Hvis det er en idrett, så forekommer det meg at den må være ganske komplisert.

I sammenligning må en spydkaster ha det temmelig lett. Han behøver ikke å gå inn for å møte et spyd, bli kjent med det og smått om senn komme med spørsmålet om det ville ha noe imot at han kastet det litt bortover mens folk sto rundt og drakk øl.

Den første utfordringen er å finne en dverg. De er sjeldne. I mitt liv har jeg bare kjent én, hvis partytrick var å gjemme seg i fryseboksen for å skape oppstandelse og sette i gang leteaksjoner, men han ville garantert ikke funnet seg i å bli kastet.

Deretter må man bli kjent med personen. Det gjør man ved å prate sammen. Her er det mange fallgruber. Man ønsker ikke å fornærme kroppen, og derfor er for eksempel kommentarer om hvor fin utsikten er, helt forkastelig; han har aldri sett noen utsikt og er sikkert sur for det. Likeledes bør ord som liten, kort, stusselig, gasspedal, bagatellmessig, lilleputt, hobbit, minimal, snau, mikro, knapp, stutt eller uanselig unngås. Og alle ord med lang og betydelig og høy likeså.

Etter å ha klart dette i månedsvis, og dere begynner å nærme dere hverandre i noe som kan bli et vennskap, kan alt sammen fremdeles rase sammen hvis du tilbyr deg å hjelpe ham opp på barstolen. Det kan ta årevis før du finner anledning til å stille spørsmålet: - Si meg, har du hørt om dvergkasting?

Kanskje er dere venner nok til at han blåser det vekk, eller kanskje han blir dypt og uopprettelig såret.

La oss anta at han svarer: - Nei, hva er det?

Da gjelder det å være godt forberedt. Jeg har nettopp oppdaget fenomenet, og kan bare gjøre meg tanker om reglene. Hvordan holder man for eksempel den kortvokste. I anklene, mens man snurrer rundt og rundt som i et sleggekast? Eller løfter man ham bare opp og tar et brystkast? Eller opp på strake armer og så kaste? Krever det spesielle, solide klær som ikke rakner? Kan man gå på G-Sport og bestille klær til dvergkasting i størrelsene very small, very very small og fucking small? Har man vektklasser, slik at noen må kompensere med blybelte? Er sporten kjønnsinndelt?


Noen timer senere. Jeg måtte forske litt på
temaet, og hadde i tillegg et par andre viktige ting å ta meg av.



På midten av 80-tallet dukket den nye sporten opp på barer og pøbber i USA. Reglene var enkle: "Grab a little person and throw him or her as far as you possibly can."

Mange mener at dette var grusomt, men det er viktig å huske at disse små flyende menneskene fikk godt betalt for å bli kastet av fulle bargjester. Enkelte kunne tjene så mye som $ 100.000 i året, og det var rene gavepakken i et land uten økonomisk sikkerhetsnett hvor hver enkelt må sørge for seg selv.

Det lengste kastet ble vissnok prestert i the British Dwarf Tossing Championships i 2002. Engelske Jimmy Leonard kastet Lenny the Giant hele 11 fot og 5 tommer, ca. 3,78 meter. Lenny ble kalt Giant fordi han var 132 cm høy.

Noe senere stadfestet FN at dvergkasting er forkastelig og uanstendig. En kortvokst person ved navn Wackenheim - matchvekt 40 kg - tok saken til FN's Komité for menneskerettigheter med påstanden at forbudene som spratt opp overalt var diskriminerende og krenkende. Han tapte og mange kortvokste mistet sitt levebrød.

Deretter har saken gått i flere runder. Radiopersonligheten Dave Flood fra Florida, med kunstnernavnet "Dave the Dwarf", akter å kjempe mot ethvert forbud. Han mener at delstaten ikke kan bestemme hvordan han skal tjene til livets opphold. - De antar at de som har et fysisk handikap ikke kan ta selvstendige avgjørelser, sa han til avisen The Scotsman.

Likevel fortsetter fenomenet å interessere folk. Green Days bassist Mike Dirnt, kom i trøbbel fordi han skrev en låt som fremmet dvergkasting for sitt sideprosjekt The Frustrators. Sangen ble spilt på landsdekkende TV under en basketballkamp. Organisajonen "Little People of America" reagerte på tekstlinjene "Hate to land them on their face/Those little guys are hard to replace".

Og jeg har funnet ut hvordan kastet vanligvis foregår. Den kortvokste har en sele på, med et tohånds håndtak på ryggen. Du holder den som en koffert, og slenger pendelaktig frem og tilbake, til du oppnår nok momentum og slipper.

Hvordan å leve lenger enn sitt liv

Det hadde vært morsomt å bli husket etter sin død.

Noen mennesker blir husket i kraft av spesielle prestasjoner i sin livstid.

Det gjelder kanskje særlig dem som hevder seg i sport. Alle husker Wirkola og Kuppern, Stenmark og Carl Lewis, Bjørn Borg og Pelé, Muhammed Ali og Bjørn Dæhli.

Det gjelder også dem som kommer i førstedivisjonen i mer estetiske områder, som musikere og filmskuespillere.

Og det gjelder en del mennesker som blir kjente på grunn av sin jobb og posisjon i samfunnet, som politikere og ledere av store organisasjoner.

Men aller tøffest er kanskje dem som får noe oppkalt etter seg, slik at de blir en del av hverdagen vår, over hele verden. Jeg tenker på Richters skala og Ohms lov og denslags.

Hvordan kan jeg klare å komme inn i den kategorien? Jeg har tenkt på dette i flere tiår, mange ganger hver dag. Hva har jeg gjort som kvalifiserer til evig liv i de tusen hjem?

De fleste av oss blir ikke husket for noe som helst, vi er ikke engang verdt en nekrolog i avisen.

Jeg spydde på veggen i en barnehage en gang, og det er ikke så vanlig, men er Finn-spy (hvis det er mitt navn) blitt et uttrykk for dem som spyr på vegger i barnehager? Nei, ingen slik ære!

Jeg fant på mottoet til Bømlo kommune: "Bømlo - der menn er menn.... og sauene er nervøse," men har uttrykket Knuts Motto (hvis det er mitt navn) dukket opp i vokabularet? Neida, langt ifra.

Jeg prøver og prøver. En gang møtte jeg ubedt i et bryllup kun iført nattskjorte, men det ga mer ubehag enn evig liv. Hvor rart må det være før folk husker en?

En annen gang sto jeg ganske full og banket og sparket i porten på en Guardia Civil-kaserne i Spania for å be om en celle for natten fordi jeg var blitt låst ute fra hotellet. Snakker folk om å ta en Edmund (hvis det er det jeg heter) når de beskriver en som ber om juling? Langt ifra.

Eller hva med at jeg har brukt 20 år på å jobbe meg ned til en lagerstilling; det synes å være en prestasjon når alle andre går inn for å jobbe seg oppover - men blir jeg kreditert for det i språket, heter det Helges trekk (hvis det er mitt navn) når man beskriver folk som klatrer feil vei på karriérestigen?

Det er umulig. Vi har uttrykket "å ta en Eli Hagen" for dem som mister alle sansene og ikke vet hvor de er eller hva de er i ferd med å gjøre, men gjør det allikevel. Vi sier "å spille etter Hendrix" når det er umulig å gjøre det like godt som forrige mann.

Årene går, døden kommer nærmere, hvordan skal jeg klare å finne på noe som bringer meg inn i alle hjem forever? Det er vanskelig, Jeg trenger hjelp, jeg trenger virkelig hjelp før jeg blir visket ut.

Melding om ny redaksjon

Det er en glede å melde at en ny redaksjon er samlet, etter fadesen med den gamle.

Som ivrige lesere sikkert husker, truet våre to psykopater med å overta hele bloggen, og sendte på kjøpet vår velmenende matematiker på "hvilehjem". De to syke menneskene jobbet iherdig med intriger og posisjoneringer fra første dag. Undertegnede trodde han kunne styre dem, men tok grundig feil.

Her er en skisse av våre nye tropp:

Lobsang Rama er eksil-tibetaner. Med sitt buddistiske livssyn tilbyr har en helt annen vinkling på evigheten og de daglige problemene. Han er også en hissigpropp, og tenner for det minste. Lobsang skal ta seg av filosofiske og religiøse spørsmål, men også innvandrerbiten.

Bjørnar Versil er drosjesjåfør og styrer flere små bedrifter ved siden av. Alle drosjesjåfører har kraftige meninger, men Bjørnar er anarkist, og ligger heldigvis litt på siden av de vanlige Frp-ignorantene. Hans område blir forretningslivet, økonomi, samferdsel og skikk og bruk i drosjenæringen.

Lars Jonas Jonassen spiller gitar og trommer i et countryband. Han sitter også i Oslo byråd på vegne av Demokratisk Alternativ. Lars Jonas er litt forsiktig i uttalelsene sine, tenker seg godt om, men når han endelig kommer med en mening, er den alltid vektig. Han er et naturlig valg til å stelle med kulturspørsmål, rus og kunst.

Nestemann ut er Monique April. Det er absolutt ikke hennes eget navn, men siden hun sysler med prostitusjon og noe filmarbeid, tillater vi bruken av psevdonym. Monique har enestående kunnskaper om mannens mørke sider og får ansvaret for likestilling og oppvekst.

Roger Mikkel Bekkemellom er en arbeidsledig steroidtyggende bodybuilder som kan kalle seg dr.polit. - dvs. at han har en samfunnsvitenskapelig doktorgrad. Derfor er han et klart valg til områdene samfunn, politikk og avhengighet.

Ingar Gogol, tidligere kjent som matematikeren, er nå uthvilt og noe mer forsiktig i sine uttalelser. Han har sagt seg villig til å fortsette sin gode gjerning og blir nestleder i redaksjonen, med spesielt ansvar for alt som krever orden, struktur og grafer.

Disse seks personene blir ryggraden i den nye redaksjonen under ledelse av undertegnede, som av frykt for represalier ennå ikke finner det passende å rykke ut med navn, men som til gjengjeld har sitt forvirrede åsyn til skue øverst i venstre hjørne.

Vi jobber også med to mulige varamedlemmer, men det må vi få komme tilbake til.

Vårt første offisielle blir i november. Da håper jeg det blir fart på den famøse diktatorlisten, som jeg har forstått at mange lesere allerede har avskrevet som ikke-sak.

Om barnearbeid og prinsipper

Prinsipp kommer fra latin principium, som betyr «opprinnelse» eller «første årsak». Prinsipp brukes i betydningen grunnsetning, som i en overordnet eller grunnleggende setning for tenkning eller handling.

Når politikere snakker om prinsipper, er det grunn til å lytte ekstra nøye, for da kommer noen til å bli skadet.

Personlig synes jeg det har gått inflasjon i å ha prinsipper, og klarer meg med noen ganske få av den grunnleggende sorten. Mitt hovedprinsipp er at den andre foten må følge etter den første i en glidende bevegelse forover før man kan kalle det å gå. Her er jeg knallhard, og er villig til å kjempe til døden i forsvar av dette prinsippet, som jeg bygger mitt liv på.

Jeg har liten toleranse for alle de merkelige prinsippene mennesker påberoper seg, det ene særere enn det neste. Folk som tar seg selv veldig alvorlig, later til å lide av flest prinsipper.

Jeg forstår ikke hvordan de får det til. Som et moderne og opplyst menneske, i felles lidelse under livets åk, er jeg likevel villig til å se på hvordan det må være å leve med, og under, et moderne, opportunistisk prinsipp for å se hvor det ender.

Derfor har jeg bestemt meg for å være negativ til barnearbeid. Dette er mitt nye prinsipp, og heretter må alt jeg mener underlegges dette, som igjen selvsagt er undelagt hovedprinsippet om at den andre foten må følge etter den første i en glidende bevegelse forover før man kan kalle det å gå, men ellers lever det sitt eget liv og vil være min rettesnor i alle relevante meningsutvekslinger. Barn skal ikke utnyttes som billig arbeidskraft. Norge må kjempe med alle midler for å avskaffe uvesenet. Vi får lov av USA.

Her hjemme har vi trettenårsgrense for barnearbeid. De får bare utføre lettere oppgaver etter skoletid, og får en rimelig lønn. Jeg mener at de fattige barna også må lønnes bedre og at HMS-reglene innføres og respekteres. Til sist skal arbeidsgiverne forsikre sine ansatte mot ulykker.

Om bedriftene ikke etterkommer disse kravene, slutter vi å handle med dem. Vi boikotter.

Disse meningene samsvarer med mitt nye prinsipp.

Hva skjer med de fattige barna når de små bedriftene legges ned på grunn av våre strenge krav? lyder innvendingen fra pragmatikerne. På fabrikkene har barna i det minste mat og husly. Arbeidsforholdene kan vanskelig sammenlignes med våre, men det er ikke poenget. Arbeidet innebærer en viss trygghet og forutsigbarhet.

Selvfølgelig forstår jeg konsekvensene av å legge ned barnearbeidsplassene i de fattige landene, men det dekkes ikke av mitt prinsipp. Det får noen andre ta seg av.

Hva skjer med barna da? gjentas kritikken.

Jeg står støtt på mitt prinsipp og forlanger at uvesenet må ta slutt. Vi må slutte å handle med land som bruker barnearbeidere. Når behovet for varene deres forsvinner, behøver de heller ikke ansette mindreårige. Den andre foten må følge etter den første i en glidende bevegelse forover før man kan kalle det å gå, sier jeg.

Da forlater de bløtkokte hjernene rasjonaliteten fullstendig og appelerer til vår hjertevarme, hvilket ikke hører hjemme hverken der eller her.

Det er bare ett sant argument å komme med. De stakkars små må finne andre måter å livnære seg på. De kan stjele, tigge eller selge seg til utlendinger. Som en selvhøytidelig mann med prinsipper fra den rike verden må jeg akseptere at det medfører ulemper for enkelte - men det dekkes ikke av mitt prinsipp og derfor får det heller være slik.

Eksempel på selvhøytidelig mann med stygt slips og mange prinsipper. Hovedprinsippet hans var at han skulle bli statsminister, om han så måtte furte i flere uker for å få det til.

Så kommer argumentet om at det ikke er så altfor lenge siden barn ble satt i arbeid også i Norge. Folk var fattige, rett og slett. Og sultne. Hver skilling telte, og derfor måtte alle bidra. Akkurat som i fattige land nå.

Hva så? Det var da, og nå er nå. Det var galt da, og det er galt nå. Skal vi godkjenne ordningen fordi vi gjorde den samme feilen før? Skal vi godkjenne at de pryler ungene fordi det var vanlig her også før? Nei, vi kan ikke bruke sammenligninger fra et annet sted i en annen epoke. Vi kan heller ikke sammenligne med noe som er verre, men kun med hvor bra det kunne vært, repliserer jeg. En verdi er en verdi er en verdi. Vi må holde vårt lys høyt og vise hva vi står for.



Jeg har i bestemt meg for å være negativ til barnearbeid. Det er viktig å stå på prinsippene.

Hvorfor har ingen greie på noe?

Jeg går til en jernvarehandler og spør om de har et siklingstål. - Hvaforno? lyser det fra ekspeditørens øyne. - Et vanlig siklingstål, gjentar jeg.

Vedkommende kan knapt være 25 år gammel. Uvitenheten lyser av ham, men han jobber i avdelingen for verktøy og bør vite noe om verktøy.

- Det er til å sette opp en sikling, sier jeg for å gjøre jobben hans lettere.

Et uttrykk av panikk blander seg med uvitenheten i øynene.

- Vet du ikke hva en sikling er? spør jeg.
- Husker det ikke akkurat nå, bløffer han.
- Det er en rektangulær liten metallplate som man blant annet bruker til å finslipe lakkerte overflater med, forklarer jeg behjelpelig.
- Ja, det var det jeg trodde, juger han. - Vi har ingen inne nå.

Jeg gidder ikke engang forklare hva siklingstålet er til, men jeg trenger enda en vare.

- Og så skulle jeg ha to sett sengejern - av den typen man feller inn, sier jeg.

Den stakkars unge mannen er på gråten. Han er for ung til å huske Rolf Wesenlund bestille doble fustasjeopphengsforkoblinger av Bjørn Sand, men han noe av det samme oppgitte uttrykket i fjeset som sistnevnte.

Og slik er det jevnt over i butikkene nå for tiden. Enten vet de ingenting om det du skal ha, eller de prøver å bløffe på deg noe, eller også kommer de med en mer eller mindre oppfinnsom løgn.

Du prøver en jakke i klesbutikken, men er litt usikker på hvordan du tar deg ut, og derfor spør du ekspeditøren. - Den kler deg svært godt. Og sitter som et skudd, lyder det entusiastiske svaret. Du er litt i tvil, men velger å stole på kroppen. Når du kommer hjem, ler samboeren seg nesten i hjel, for det er den styggeste jakka hun noensinne har sett, og den passer ikke engang i størrelsen.

Jeg kjøpte en PC til 11.000 kroner på Elkjøp og spurte den unge butikkmannen om maskinen hadde Microsoft Office-pakken installert. Å jada, forsikret han. Da jeg kom hjem og hadde koblet sammen alt og fyrte opp, oppdaget jeg selvfølgelig et PC'en var utstyrt med den helt ubrukelige Works-pakken.

Ålreit, opp til sjappa igjen. - Å, jeg må ha misforstått hva du sa, var svaret han ga. Jeg måtte argumentere for mine påstander, og han trodde meg vel ikke, men gikk til sist med på at det var slik. Likevel var det ikke dermed sagt at jeg kunne få en Office-pakke på kjøpet, og først da jeg truet med å bruke bytteretten, ble vi enige om at jeg skulle få den for halv pris. Jeg orket ikke å krangle og gikk med på å betale 800 kroner eller noe sånt for en vare jeg tidligere ble fortalt var inkludert i kjøpet.

Elkjøp er forresten den verste butikken av alle. Å finne en ledig ekspeditør er vanskeligere enn å vinne i lotto, og flere ganger har de overbevist meg om at de vet hva de snakker om og solgt meg en ubrukelig vare. De sier hva som helst for å gjøre et salg, og bryr seg ikke om at kunden blir sur og bytter butikk.

Din eneste sjanse er hvis butikken kaller opp en eldre mann/dame de har stuet bort på lageret et sted; da har du en sjanse til å få snakke med en person som forstår hva du mener.

Det overfladiske og likegyldige er i ferd med å gjennomsyre samfunnet. Det eneste som teller, er å få tak i pengene dine. Derfor sier jeg: Finn en butikk hvor eieren selv står bak disken. Der er sjansen mye større for han har litt fagkunnskap, eller iallfall at han vil gjøre en innsats for å skaffe det du vil ha. Bruk den butikken, selv om prisene er litt høyere enn i de store kjedene, for denslag er gull verdt og trolig de siste stedene i samfunnet som vet noe om service og yrkesstolthet.

Oppskrytt holmenkollstafett

Jeg bodde i Oslo. Bedriften jeg jobbet i skulle stille lag til holmenkollstafetten, og spurte om jeg ville delta. Selvfølgelig ville jeg det. Jeg var under 30, hadde syklet mye i mitt liv og mente at formen var god.

Det skulle ikke være organisert trening med jobben; enhver fikk trene for seg. Jeg hørte rykter om at noen av de ivrigste virkelig tok en del økter, men jeg gadd ikke. Det var ingenting i veien med min form, og dessuten spilte jeg squash hver mandag. I tillegg var jeg blitt tildelt den nest siste etappen, fra Uranienborgveien til Bislett Stadion, omtrent 840 meter. Blåbær, tenkte jeg.

Dagen kom og jeg møtte opp tidlig, sammen med et par kompiser som skulle se på. Det var ingen folk der, og vi lurte på om det kunne være feil dato. En forbipasserende fotgjenger mente at vi bare var en drøy time for tidlig.

Uff, hva skulle vi gjøre i mellomtiden? Heldigvis lå stamkneipa vår, Krølle Kro, bare noen titalls meter unna, og det falt naturlig å rusle ned dit. Timen gikk fort med et par halvlitere og noen sigaretter.

Endelig kunne jeg stille til start. Nå var gatene fulle av mennesker, og det tok ikke lang tid før elitelagene dukket opp. En av smartingene på jobben hadde ment at bedriftslagene kom til å ligge 15-20 minutter etter. Vi kunne ha rukket en pils til.

Lag etter lag vekslet, men ikke mitt lag. Nå begynte til og med de beste jentelagene å passere. Jeg ventet og ventet, og stemningen sank. Gutta mente at vi like gjerne kunne gå hjem igjen, og jeg var i ferd med å bli overbevist, da en kjent skikkelse dukket opp. Han hadde bra fart, og så ikke altfor sliten ut, så hvorfor kom han så seint?

Det hadde vi ikke tid til å diskutere, sa han, så jeg tok pinnen og satte av gårde i full fart. Det gikk lett, jeg nærmest svevde over bakken. Ganske snart oppdaget jeg at jeg burde ha vært innom pissoiret først, det begynte å stikke litt ubehagelig i innvollene. Samme det, etappen min var uansett ikke så lang, det skulle gå bra.

Selv med noe ubehag, syntes jeg at farten var god. Jeg var i det hele tatt temmelig godt fornøyd med meg selv. Jeg skulle klare å holde på plassen vår. Riktignok begynte jeg å kjenne en rar følelse i beina, som om de var i ferd med å dovne bort, men det måtte være innbildning. Jeg merket at den gode spretten i stegene var borte, men det var heller ikke rart. Jeg skulle tross alt løpe nesten en kilometer.

Men nå begynte også lungene å protestere, og plutselig sprang noen ungjenter forbi meg. De hadde tynne bein og ingen synlige muskler, men løp som gaseller med lette og lange steg. Ålreit, sikkert elitelag, tenkte jeg.

I neste øyeblikk begynte jeg å tenke at jeg var syk, at et eller annet anfall var på vei, for det ble vanskelig å løfte føttene, og hjernen grøtet seg til. En tykk og skimrende dis gjorde tilskuerne til et langt foto veldig ute av fokus. Men det kunne ikke jeg bry meg med, for jeg hadde oppdaget den kryssende Bogstadveien like der framme. Og beina var så tunge, jeg nærmest slepte dem med meg, og i Bogstadveien var det trikkeskinner og jeg var ikke sikker på om jeg ville klare å komme over dem. Nå gjaldt det å konsentrere seg. Jeg tok meg sammen for å hoppe over skinnene, mente det måtte være tryggest, men uheldigvis støtte den ene foten mot en av dem før jeg rakk å satse, og dermed snublet jeg og løp noen meter veldig fort og foroverbøyd, slik hovmesteren gjør etter å ha servert noen retter til grevinnen. Neida, det var sikkert ikke meg tilskuerne lo av, men anstrengelsen tok nesten knekken på meg. Og stadig pilte det jenter forbi, noen av dem nesten barn.

Og enda var jeg bare halvveis i løpet. Det var umulig å forstå hvordan jeg skulle klare å fullføre. Men jeg kunne ikke gi meg. Tanken på hva kollegene ville si må ha gitt en ny giv, og selv om jeg ikke husker noe fra innspurten, minnes jeg ihvertfall at en stor menneskemengde plutselig kom meg i møte. Hvor var min mann?

Han sto på fortauet blant tilskuerne. Han hadde gitt opp og måttet vike plass for alle damelagene. Nå så han meg og kom ut for å overta pinnen. "Hvorfor er du så sein?" ropte han. "Kjeften pårrei!" svarte jeg, og merket med ett at jeg måtte søke ut av menneskemengden et ærend.

I etterkant viste det seg likevel at min innsats ikke var lagets verste. To av de oppsatte løperne klarte ikke engang å stille til start, og en av karene måtte ta tre etapper. Vi skulle egentlig vært diskvalifisert.

Årets eventyr meg bak. Holmenkollstafetten er kraftig oppskrytt.

Ålreit, jeg fullførte i alle fall, og det i aller beste stil, ingen kan nekte på det.

Da Jesus kom til Domkirken

EN SANN HISTORIE

Presentasjon

Det var midt på syttitallet, midt i Oslo Domkrike, midt i gudstjenesten. Seremonien var godt i siget, den ufrivillig flerstemte sangen gjallet oppunder det høye taket, presten var i storslag med nesten fullt hus.

Knirkingen fra den store døren irriterte nok litt, men det hendte at noen kom sent. Ingen reagerte. Ingen reagerte før de så hvem som kom.

Mannen hadde kjortel og tornekrone, og bar på et stort kors. Han minnet om Jesus. Og bak ham kom en dame halsende, hun i gammeldags kjole og tildekket hode. Hun satte tankene til Maria. De strenet nedover midtgangen - og stanset.



Vurderinger

Ålreit, dilemma: Hele den skrekkslagne forsamlingen visste at Jesus skulle komme tilbake en dag. De hadde ingen dato eller nøyaktig sted, så det kunne være når som helst og hvor som helst. Til og med i Oslo. Til og med i Domkirken. Til og med nå.

Mange har tenkt på hvordan det ville være hvis han plutselig dukket opp. Hvordan ville folk reagere? Hvordan kunne de vite at det var riktig mann?

Ville det være frekt å be om legitimasjon? Hva om han ikke hadde det? Ville vi tvunget ham til å søke asyl og plassert ham på et mottak? Og hva med Maria, da? Hadde de fått dobbeltrom eller to enkle? Ville vi sagt at hvis du vil være her, må du først gå på norsk-kurs. Eller hadde bare vi sendt begge tilbake dit de kom fra?

Enkelte vil hevde at man ganske enkelt kunne be ham gjøre et mirakel. Vel, for det første kunne det bli oppfattet som ufint, og for det andre skal det mye til før folk tror på mirakler nå for tiden; vi har alle sett David Copperfield og andre gode tricks på TV.

Og hvordan tiltaler man Jesus? Høflighetsformene er så og si forsvunnet ut av det norske språk; ville det være upassende å være dus? Og hva skjer hvis han virkelig er Jesus, hvis han kan gjøre mirakler og samtidig er i dårlig humør? En skremmende kombinasjon.

Dette var i 1970-årene. Ingen hadde mobiltelefon, slik at man diskrét kunne ringe politiet og la dem ordne opp. Det mest korrekte var vel å la presten ta jobben. Han hadde utdannelsen og mestret sikkert alle de formelle sidene. Og han fikk betalt. Nå hadde han snakket mumbo-jumbo og gått på tomgang i årevis, så nå kunne han endelig vise det han kunne.

I den virkelige verden snek kirketjeneren seg inn på sakristiet og ringte politiet, som kom og eskorterte de to figurene vekk. Presten sover sikkert dårlig enda, for han vet at noen andre gjorde akkurat det samme en gang for lenge siden.

Konklusjon

Et svært kinkig problem for mange. Undertegnede, derimot, tror ikke på noen av disse greiene, og overlater bekymringene til de overtroende.

Når et nei ikke er et nei

Det er vel liten tvil om at Arbeiderpartiet planlegger en ny EU-avstemning, og det kommer ikke til å ta slutt før de får det som de vil.

Skuffelsen var stor for det etablerte Norge i 1972 da folket stemte feil ved EF-avstemningen. Mange politikere ble både såra og vonbrotne og kunne ikke forstå hvorfor så mange valgte å overse deres anbefalinger. Flere oppførte seg som om folket hadde vært illojalt.

Det var et dypt splttet folk som gikk til urnene. Venstresiden og alle de progressive gruppene i befolkningen sto som ventet imot, men også andre pressgrupper, som Senterpartiet. Sistnevnte opptrådte med ekstremt nasjonalistiske argumenter, hvilket ikke burde overrasket noen, siden partiet i sin tidligere inkarnasjon som Bondepartiet åpenlyst leflet med fascistene og deres avis Nationen ble utpekt som den mest tyskervennlige av alle på slutten av 1930-årene.

Dette burde vært nok til at alle etisk tenkende mennesker tok avstand fra nei-gruppen, men så skjedde ikke. Kanskje venstresidens oppfinnsomme innsats med mange kulturelle hjelpemidler mer enn oppveide deres skamfulle bidrag. Dessuten var alle de kule menneskene imot. I tillegg kom at folk i bunn og grunn ikke vil ha forandringer - av noen art.

Men politikere er i byråkrater i sin sjel, og vet at ting tar tid - og derfor ble årstallet 1994 før de våget å prøve seg igjen. Nok en gang stemte folket nei.

Ålreit, reprise på at folket skuffet. Det syntes ikke mulig å få flertall for saken. Betyr det at Norges forhold til EU er opp og avgjort? Langt ifra. Majoriteten har talt, men ingen sa noe om hvor lenge deres stemme skulle gjelde. Dette med at flertallet avgjør saken, er bare en talemåte. Flertallet bestemmer bare når det er enig med makthaverne. Faktisk bestemmer mindretallet her i landet, og derfor kommer vi til å ha nye avstemninger helt til de får det som de vil. Gjett om avstemningene stanser eller fortsetter når det skjer?

Med andre ord har vi et gjeldende mindretallsdiktatur i Norge.

Det minner om min avdøde tante Rakel, som var en kløpper til å prute i butikkene. Hun ga seg aldri, men kom tilbake om og om igjen for å høre hvor stort avslag hun kunne få. Til slutt, etter maaange besøk, fikk hun det avslaget hun ba om - ikke fordi butikken plutselig ville gi rabatt, men fordi de var villige til å betale for å bli kvitt henne.

Det samme vil skje med EU-avstemningene. Staten, med Arbeiderpartiet i spissen, vil fortsette å bearbeide et folk som ikke vet sitt eget beste, som stemmer feil gang etter gang, helt til det i ren utmattelse legger inn de nødvendige ja-stemmene bare for å bli kvitt maset.

Da får vi høre at demokratiets regler er blitt fulgt, at flertallet har bestemt og at alt er vel i fedrelandet.

Diktatorlisten - Nicolae Ceauşescu - Kandidat 2

Født 1918 - død 1989.
Land: Romania
Kom til makten som leder av kommunistpartiet.
Styrte 1965 - 1989. 23,5 år.
Kastet gjennom et coup d'état.
Henrettet sammen med kona.

Nikolae gjorde alt riktig etter diktatorhåndboka da han overtok makten i Romania. Nøytraliserte sine politiske rivaler i kommunistpartiet, opprettet den fryktede politiorganisasjonen Securitate og varmet opp med full undertrykkelse av folkets rett til å uttrykke seg og være uenige.
Han var ikke stor på mot, og drepte etter alt å dømme ingen selv. Det gir selvfølgelig minus i den endelige evalueringen. Han syntes heller ikke å ha noen overordnet plan for sitt diktatur, og var mest opptatt av tiltak som sikret egen makt. Han var således mer å regne som en amatør diktator.

Statusen som allmektig ga kick så det holdt. Kona Elena, derimot, mente at det også burde være frynsegoder for henne. Hun ville ha sin egen opphøyde stilling. Med en solid grunnskoleutdanning som ballast, med erfaring både som fabrikkarbeider og laboratorieassistent, var hun godt kvalifisert til stillingen som vitenskapelig forsker ved Nasjonalinstituttet for Kjemisk Forskning, og senere som direktør for Bukarest Sentralinstitutt for Kjemisk Forskning. Hun mottok mange priser for sin forskning i feltet polymer kjemi, og tok en PhD i faget ved byens universitet med karakteren summa cum laude som beste student av 100. Ganske bra for en person som manglet både utdannelse og evner. Etter parets fall sto de som virkelig gjorde arbeidet fram og fortalte om tvang og dødstrusler. Stort pluss for Elena.

I 1971 var paret på en liten reise til diktatorkolleger. Hos Kim il-Sung oppdaget Nikolae at han hadde vært en heller gnien diktator og ikke utnyttet stillingens alle muligheter. Hos Mao Zedong oppdaget Elena at Maos kone, Jiang Quing, hadde sin egen maktstilling i staten, og det ville hun også ha.

Så da de kom hjem startet arbeidet med å utvikle en personkult rundt dem selv, og Elena ble snart medlem av Politbyrået og senere Første Visestatsminister, en jobb hun mestret like godt som den vitenskapelige direktørstillingen.

De gjorde også to andre vesentlige tiltak som effektivt reduserte folkets levevilkår. Det første var en praktfullt begredelig økonomisk kollektivisering, som raskt forandret den allerede skrøpelige nasjonen til et stort fattighus. Det andre var et totalforbud mot prevensjon og abort, hvilket førte til en eksplosjon av barn som ingen hadde råd til å ha.

For å skaffe mer penger, eksporterte Nikolae store deler av landets kornavling, og dermed økte fattigdommen og matmangelen til det ekstreme, bare matchet av Albanias Enhver Hoxha.

Ceauşescus utenrikspolitikk uroliget Moskva; han fordømte den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia under opprøret der i 1968, og avslo å sende tropper. Dette gjorde ham meget populær i Vesten, og i 1983 fant Kong Olav V det riktig å tildele mannen St. Olavs Orden. Nikolae reiste til Oslo for å motta utmerkelsen, og huskes best for å be kongen stoppe trikken noen timer, da denne forstyrret rumenernes nattesøvn. Det er imidlertid til kongehusets ære at det bare brukte seks år på å innse sin dumhet og inndra utmerkelsen. Gjett om den ble returnert i posten?

Innenriks var imidlertid Ceauşescu en brutal despot og stor tosk, og ble av og til sammenlignet med Vlad Tepes (Grev Dracula). Så på slutten av åttiårene, da Warsawa-pakten gikk i oppløsning og ingen internasjonal støtte var å få, og også landets egne innbyggere begynte å demonstrere, fant Romanias førstepar det høvelig å ta en feriesvipp til Iran. Ved hjemkomsten, ble de svært forbauset over at demonstrasjonene fremdeles pågikk. Ikke bare det, for i deres fravær hadde både Securitate og hæren viselig flyttet sin lojalitet og iscenesatt et kupp. Paret forsøkte å flykte, med helikopter og bil, med ble stoppet og arrestert.

Første juledag 1989 mottok verdens presse bilder av det henrettede paret.

Konklusjon: Få andre diktatorer har lykkes i å påføre sitt land skader som varer lenge etter deres avgang. Romania sliter fremdeles med store mengder foreldre- og hjemløse barn. Landet har også en uforholdsmessig stort andel av HIV-smittede p.g.a. det elendige helsevesenet. Dette er avært positivt for diktatorparets plassering på listen over de beste diktatorene.

Et stort pluss også at begge ektefellene deltok aktivt, og at mange av de beste påfunnene kom fra konas halvdel av ektesengen. Elena demonstrerte effektivt hvor mye man kan få folk til å gjøre når døden er eneste alternativ, hvilket ikke er enestående, men hun brukte makten i ren egoisme for å oppnå posisjoner og titler som alle visste var falske. På mange måter var dermed kona mer interessant enn mannen, og sikkert mer grusom, men han var tross alt sjefen.

Men de erobret ikke land og startet ingen kriger. Regimet drepte heller ikke så mange mennesker at det ruver i statistikkene. Men de klarte å gjøre landet til en stor konsentrasjonsleir.