lørdag 30. mai 2009

Kommentar til "Om film"



Ærede redaktør!


Som Generalsekretær i Norges Filmkritikerlaug faller det på meg å motsi et par punkter i overnevnte innlegg.

Mye kunne skrives om språkbruken. Hvis det ikke er skrevet av en autist på speed, så er det iallfall forfattet av en mann uten utdannelse, for eksempel en enkel truckfører. Han hiver på en mengde gloser som ikke engang en amerikaner med universitetsbakgrunn ville finne på å bruke, eller forstå. Ordbruken er typisk for en som har litt kunnskap.


Javel, jeg starter ikke særlig saklig, men innlegget provoserte meg, både som kvinne, mor og filmkritiker. Skal kvinner og barn utlates fordi de er kvinner og barn? Ødelegger de filmen? Gir de ikke stoff og inspirasjon til spennende handling? Er de ikke over halvparten av befolkningen?


Hva ville Casablanca vært uten Ingrid Bergman? Hva ville Annie Hall vært uten Diane Keaton?


Vil filmbransjen ha et eget Lex Nygaardsvold (bigamiloven), en midlertidig skilsmisse som ikke kona vet om, som gir mannen rett til å hore rundt når han lager filmer?
Et samlet filmkritikerlauag går imot at politimenns familier ikke skal slippe til i kriminalfilmer.

Så er det sagt.


Vennlig hilsen,

Martine Motsagt Mortensdottir

Generalsekretær
Norges Filmkritikerlaug





Redaktørens svar:

Kjære Martine Motsagt Mortensdottir.

Redaksjonen var delt i beslutningen om å ta inn ditt innlegg, Vi gjorde det likevel i ytringsfrihetens navn, og som et eksempel på hvordan resultatet kan bli når følelsene overmanner fornuften.

Så vidt vi forsto dekretet til USA Official Film Purity Group, var meningen at etterforskernes koner/menn og familie ikke burde være med i filmen hvis de ikke hadde direkte relevans til kriminalgåtens løsning. De skulle ikke være med bare for å være med, bare fordi de var gift med en detektiv.

Det ville bli absurd. Tenk om alle du kjenner må nevnes i dine artikler bare fordi de kjenner deg. Ville ikke det reist en smule kritikk?

Vi takker likevel for ditt innlegg, som gjør oss bedre i stand til å forstå hvordan en filmkritikk kan være så fjernt fra den almenne forståelse som den ofte er.

Vennlig hilsen,
Redaksjonen


PS! På grunn av den stadig økende mengden innsendte meninger, ser redaksjonen seg nødt til å heve terskelen en smule. Overstående innlegg var ærlig talt godt under bloggens standard. Det manglet både humor, snert, saklighet og absurde dimensjoner.

DS.


onsdag 27. mai 2009

Søsterskapet



Søsterskapet er det fineste kvinnene har.

Søsterskapet er et resultat av kvinnediskriminering verden over. Ukjente kvinner som møtes, har felles erfaringer og problemer over landegrensene som automatisk bringer dem nærmere hverandre.

De kan alltid, og med stor glede, snakke om hvor fæle og svake, uselvstendige og late, eiersyke og egoistiske mennene er. Det gir kvinnene styrke og en sterk følelse av samhold.


Da vi var små, lærte vi at vi ikke skulle begjære vår nestes hustru - eller hans asen. Kvinnene ble altså ramset opp sammen med buskapen, for de var begge mannens eiendom.

Vi moderne menn syntes dette var galt og så nødvendigheten av å styrke kvinnens identitet og selvtillit. I fellesskap lagde vi en strategi. Ikke bare er vi ansvarlige for oppstarten av søsterskapet, men vi har i nesten hundre år jobbet hardt for å utvikle og styrke det. Planen krevde konsekvent handling og full oppslutning i de maskuline rekker. Vår første store seier var stemmeretten i 1913. Siden har det gått slag i slag.

Kvinner avlegger stemme i 1913. Vår mann overvåker stolt og fornøyd at alt går rett for seg.

Vi har ofret familiehygge og samhold. Vi har måttet leve med utskjelling og offentlig ydmykelse. Vi har utstått tap av ekteskapelige privilegier, skilsmisse, økonomisk ruin og fremmedgjøring fra våre barn. Vi har lidd og grått og mange ganger vært ved sammenbruddets rand; bare tanken på kvinnenes kommende lykke holdt oss oppe.


Det har sannelig ikke alltid vært lett for oss å sitte stille og fortsette undertrykkelsen - det har noen ganger vært fristende å ta oppvasken eller klippe plenen - men det har vært nødvendig å la være, og vi har holdt ut, da det var for en god sak.


I dag høster vi fruktene av dette målrettede og selvoppofrende arbeidet. Nå priser kvinnene vår langsiktige strategi - om enn ubevisst - i det de er i ferd med å overta alle viktige stillinger i samfunnet.


Det er godt endelig å kunne lene seg tilbake i tv-stolen og vite at vi gjorde en fantastisk god jobb, helt uselvisk, uten å vente noen slags anerkjennelse for det.

Vi skapte Søsterskapet, og nå er det opp til ambisiøse og hardtarbeidende kvinner å gjøre noe nyttig
med det.

De foreløbige resultatene er ikke bare positive. Første generasjon av guttebarn under totalkontroll av Søsterskapet ble svært feminine - jålete og kroppsfikserte unge menn som bruker smykker og steller masse med håret sitt, men det kommer vel mer.

søndag 24. mai 2009

OM FILM


Denne blogg har mottatt et dekret fra USA Official Film Purity Group. Vi er åpne. Vi har ingen fordommer. Vi trykker det i helhet.


Re.: Crime movies.

Dear Sir!

A new trend having developed within the crime movie genre seriously disturbs The Purity Group. The trend threatens the integrity, indeed the very existance, of crime movies as we know them.

We are of course referring to the unseemly habit of allowing police officers and detectives to have private lives. Introducing the minor audience to hormone turboed youngsters and all too often scantily clad wives, is a callous affront to all weak minds.

We expect murder, torture and beheadings, and murder, torture and beheadings is what we're going to get. Not blood stirring scenes from the private sphere, nor any hints of their home having a bedroom. Such an affront to the feelings and loins of our children will not be tolerated. It must stop at once.

160.000 members of The Group will take action, and the action will be swift and devastating. The industry better harken our words. Police officers and detectives will never again be shown to have private lifes in a crime movie. It annoys the hell out of us.

We recommend transferring to a drama movie, should the need to expose private lives of lewdness be too great to handle. Do not interfere with the purity of the crime movie.


More or less with regards,

Ronald Slangeboltsson - Supreme President
Arnold T. Fiskumsson - Chief Secretary





Om bankene


Tradisjonelt har bankene bare hatt åpent en liten stund midt på dagen. Når de først har fått kloa i pengene våre, har de gjort lite for å være tilgjengelige.

Siste signal i denne retning er den nyeste bankmoten med å fjerne skrankene. Nå svimer det eldre kunder omkring i lokalene hele dagen uten å forstå hvor de skal henvende seg. Like før stengetid forbarmer personalet seg over de få som ikke er døde av væsketap; ihvertfall må de hjelpe dem for selv å kunne gå hjem. Er det rart at begravelsesbyråene har begynt å reklamere på bankens nettsider?

Kanskje bankene nå har innsett at denne praksisen kan feste seg som et negativt inntrykk hos kundene? I Oslo kveldsåpnet Sparebanken NOR en filial. I Haugesund opprettet DnBNOR et lite kontor på Amandasenteret, hvor det faktisk er folk. Tar jeg feil, eller begynner bankene å gjøre seg mer kundevennlige?

En dag traff jeg bankfolk på gata, hvor de delte ut løpesedler og brosjyrer og hyggepratet om tilbudene sine. De ringer allerede hjem til oss og avtaler personlige møter.

Jeg ser utviklingen videre. Snart kommer de hjem og ringer på døra og hjelper oss med oppvasken mens de diskuterer lånemuligheter. Kanskje sitter det en bankansatt ved siden av meg i sofaen mens jeg ser på Dagsrevyen. Han/hun har laget noen nette ostesmørbrød og diskuterer fondsløsninger mellom nyhetsinnslagene, prøver å prakke på oss forunderlig konstruerte sparepakker som i følge avisene sakte driver oss konkurs mens vi smiler fornøyd og tror vi kan kjøpe hus i Spania når vi blir pensjonister.

Til slutt gjør de vel som feieren, henger opp lapp: "En bankansatt kommer for å diskutere din bedrøvelige økonomi onsdag kl. 13:00. Sørg for å være hjemme eller gjør nøkkel tilgjengelig."

Og dermed er sirkelen sluttet: Vi må igjen ta fri fra jobben for å snakke med banken.


Vår første telefon









Televerket eide alt den gangen, og det var flere års venting for å få nummer og linje. Folk løp omkring for å skaffe en eller annen slags attest som gjorde at de kunne snike i køen.


Telefonen var en hellig gjenstand som tronet på eget bord i stuen. Når den en sjelden gang ringte, tidde alle og stemningen ble alvorlig. Vi barna kunne ikke løpe for å ta den; nei, det måtte en voksen gjøre. Og handlingen ble utført med adskillig angst og bæven.

Hvem som helst i hele verden kunne være på den andre enden av ledningen. Hvilket som helst budskap, lykke eller sorg, kunne i neste øyeblikk innta stuen.
Alle hadde lest Televerkets dypt seriøse rettledning i korrekt bruk av apparatet. Vi kunne alle reglene om dannet oppførsel ved mottak eller oppringing.

Retten til å ta telefonen fulgte en streng rangordning, som begynte med far og sluttet med mor. Vi barn var ikke medregnet.
Men far taklet ikke det betydelige ansvaret og delegerte jobben til mor.

En gang startet ringingen mens hun var ute ved klessnora. Far fikk panikk. "Hent mor! Fort!" sa han, mens han strenet mot apparatet med angst i blikket. Han trakk pusten dypt et par ganger, plukket forsiktig opp røret. "Andersen," sa han etter boka. Så falt ansiktet helt sammen, han snappet etter luft, øynene var ville.
Akkurat da kom mor inn. "Ta den, du," sa far lettet og strakte fram røret. "Det er utenlandsk. Ta den du, du som har Handelsskolen."

Det var visst ikke så mye språk hun hadde lært på handelsskolen. Hun sa "yes", og "yes" igjen, og samme hva vedkommende på den andre siden sa, repliserte hun med et
yes. Øynene var som store spørsmålstegn. Endelig sa hun yes og la på. "Hvem var det?" maste vi ungene. "Vet ikke," svarte hun. "Snakket de utenlandsk?" "Ja, men jeg vet ikke hvilket språk."


Ved familiesammenkomster diskuteres det fremdeles hvem som ringte vårt nummer den dagen, selv om både mor og far er døde forlengst.

Når det skulle telefoneres, sto de voksne en stund og så på apparatet og forberedte seg på den krevende handlingen. Noe kunne jo skje, hva om det ikke virket, hva om de ble tatt for å gjøre noe feil?

Den som lånte telefonen, måtte pent legge en krone i boksen.



lørdag 23. mai 2009

Menn ser ikke klær


Spør mannen/kjæresten din om hva du hadde på deg sist dere var ute; han husker det garantert ikke. Du, derimot, vet godt hvordan han var kledd. Du husker også klærne til alle venninnene og mennene deres.

Dette vet du, men samme hvor godt du ellers klarer å disiplinere mannen, kommer han aldri til å være opptatt av klærne dine.

Mannen din bryr seg med andre ord ikke med hva du bruker, så hvorfor pynte seg for ham?

Det gjør du heller ikke, du pynter deg for de andre damene! Når to damer møtes, ser man hvordan øynene deres lynsnart skanner inn hver detalj på hverandre fra topp til tå. Venninnene bryr seg om hverandres klær, og det er dem du pynter seg for.

Menn husker aldri hva damene har på. Vi husker heller hva de ikke har på. Den eneste detaljen som må være ment for oss, og som vi garantert legger merke til, er utringningen - og den har vi ikke lov til å se på!

Eneste klesdetalj som også menn legger merke til.


Om å fly


Jeg skal ut å reise - og jeg skal fly. Ja, jeg har alltid vært litt redd for å fly. Svett. Klam i hendene. Svimmel. Ingen brev ligger usendt hjemme når jeg skal på flytur. Testamentet, derimot, ligger åpent på salongbordet.

Når jeg forteller folk at jeg er redd for å fly, blir de svært hjelpsomme og kommer med mange gode råd - som alle ender med hvor lite farlig det er å fly.

Akkurat. Jeg har noen ganger klart å psyke meg opp til å tro det samme før en flyreise. Men når vi endelig har gjort det umulige og lettet fra bakken - for eksempel på vei fra vestlandet til østlandet - og svever unaturlig på himmelen og jeg endelig begynner å slappe litt av, da kommer flybetjeningen for å fortelle oss hva vi skal gjøre når vi styrter.

De tror også at det kommer til å gå galt, at vi kommer til å styrte! Jeg ser på damen som demonstrerer en flytevest - og jeg kikker ut vinduet ned på fjellene under oss... og tilbake på flytevesten... og jeg kikker ut vinduet ned på fjellene under oss... og tilbake på flytevesten... La med si det slik: Demonstrasjonen virker verken beroligende eller overbevisende og er ikke egnet til å redusere flyskrekken.

Er det meningen at vi skal peile inn en liten vannpytt og dette i den? Jeg har en overraskende nyhet: Samme hva vi treffer etter et fall fra eller i fly, så kommer ordet blodpøl til å bli brukt for å beskrive det.

Etterpå får vi en Twist som det siste måltid.

Tilbake til måten folk vil hjelpe meg mot flyskrekken på. De forteller at det er enda farligere å kjøre bil. Først avviser jeg det totalt. Logikken er ikke overbevisende. Når du detter ned fra et fly, da er det slutten - men når du detter ned fra en bil, da har du en sjanse.

Neida, de trekker fram statistikker med antall kjørte mil per dødsfall med bil kontra fly og viser klart at det er farligere per kjørte mil med bil. Dette gjør de for å hjelpe meg.

Nå er det ikke tallet på hvor mange som faktisk dør jeg er ute etter, og jeg blir ikke lettere til sinns. Og tross det, når de fortsetter å pøse på alle mulige slags statistikker og sannsynlighetsberegninger, kan jeg ikke unngå å bli påvirket. Til slutt må jeg innrømme at det er mindre farlig å fly enn å kjøre bil, at det er mye større sjanse for å dø i en bilulykke enn i et flykræsj.

De har rett.

Det gjøre meg imidlertid ikke mindre redd for å fly, men mye reddere for å kjøre bil.


Kort novelle: Skadet


Sitter i stuen. Kanskje jeg ikke savner mennesker.

Jeg går ut. Det står en mann i oppgangen. Jeg går inn igjen.

Venter en halv time. Klar bane. Svart, blank regnasfalt. Kjølig høstluft. Bladene faller fra en bjørk. Jeg smiler ørlite.

Går opp en bakke, til høyre. Mellom to hus.
En buss krabber oppover. Lys og mennesker. Noen sitter sammen. En mann smiler til meg. Jeg ser bort. Unge folk ler i baksetet. Jeg kunne godt tatt bussen.

Dagboken er grønn. Lørdag 6. september.

O trær, hør min stemme.

Tar trikken til skogen. Trår på smale stier.

Trekker inn duftene, sterke som aldri før. Hører naturens lyder. Året slutter snart.

Går til fossen. En miniatyr regnbue skyter ut av vannet mot blåbærlyngen.

Solen mellom trærne, de grønne konger.

O fossefall, la meg bli ett med deg.

Jeg står på en hengebro, høyt over elven. Har aldri sett et vakrere syn.

Går opp en bakke, til høyre. Noen mennesker kommer nedover. De er muntre. Mitt smil er stivt og livstrøtt.

O mennesker, ta meg til dere.

Kommer til et tjern. Det er stille og svart. Øde og nifst. Kaldt.

Himmelen er skyfri nå. Sola skinner, men varmer ikke.

O hestehov, du er nydelig, du lukter godt, du smaker vondt.

Jeg går tilbake til hengebroen. Står lenge og ser ned på den farlige elven.

Putter brillene i brystlommen. Maria, tenker jeg, og kjenner saltsmaken av tårer.




På TV


Før i tiden ble TV tatt alvorlig. De ansatte tok jobben seriøst og arbeidet i folkeopplysningens ånd.


Før var intervjuerne hensynsfulle nok til stort sett å holde seg utenfor bildet. De forsto ydmykt sin plass i tingenes sammenheng.

Nå for tiden begynner ungdommen på journalistutdannelse for å bli kjendiser. Nå for tiden tror personen med mikrofon at hun/han er den egentlige stjernen i programmet. Innbudte gjester er tilstede for å fremme deres ego og karriere og slipper nesten ikke til - enda det er liten tvil om hvem av de to som har noe interessant å si, hvem av de to som har en intelligens.

Noen ganger intervjuer til og med programlederne/journalistene hverandre.

Avisene eksponerer dem dessverre på linje med objektene og plasserer dem helt ufortjent i publikums fokus.

Før i tiden var det skamfullt å være en kikker. Nå skal vi alle tvinges til å bli kikkere, sponset av staten og presentert oss av en gjeng oversminkede hjernedøde som mener det er ærbart å drive med sosialpornografi og kanskje klare å ødelegge livet til noen i samme slengen.

- Jeg vil heller ha integritet enn å være rik og berømt. Men helst vil jeg slippe å velge. (Dorthe Skappel)
- sakset fra nrk.no/foto: Bjørn Erik Larsen









Hva er en god bok?


J
eg heller mot Jens Bjørneboes definisjon.

Han sa noe sånt som at en god bok forandrer deg litt. Etter å ha lest en god bok, blir alt du har sett, lest og hørt heretter oppfattet fra en litt annen vinkel. Alt er blitt forskjøvet ørlite. Du vil se alt i en litt annen farge, i et litt annet lys, med en litt annen dybde eller klarhet. Du er ikke den samme etter å ha lest en god bok. Selv om du glemmer bokens handling, vil den nye forståelsen og økede bevisstheten alltid henge ved deg.

Således påvirker en god bok hele ditt liv.


mandag 18. mai 2009

Pinnsvinmysteriet



Alle har sett blodige pinnsvinlik i veibanen om morgenen.


Et pinnsvin kan bevege seg ganske fort, og derfor er spørsmålet hvorfor de ikke alltid ligger i kjøresporet. Mange bilførere sikter nøye og svinger gjerne for å treffe dem, mener folk.

Etter å ha gransket alt som finnes av moderne pinnsvinforskning, har følgende slutning tvunget seg fram: Bilistene sikter ikke på pinnsvinene!

Når vi ser bort fra et mindre antall bona fide ulykker, og tar i betraktning at bilen er smådyrenes fremste fiende, bør vi ikke forundres av at de gående nåleputene ønsker å "ta" bilene.

Imidlertid skal det gå betraktelig evolusjonstid før pinnsvinene blir i stand til å resonnere fram en effektiv plan. I dag vet de bare å bruke pinnene sine.

Dermed er det blitt opprettet lokale selvmordsgrupper av unge, fandenivoldske dyr med overlegen tro på eget våpen som springer fram og tilbake på veien natten lang for å plassere seg under et bildekk - i den tro at bilen, som dens andre fiender, blir skadd eller skremt og slutter å ferdes på deres territorium.

Derfor ser vi hjulspor som skjener til siden. Bilistene prøver å svinge vekk fra pinnsvinene!

Senest i morges så jeg en pinnsvinblodkake på veien like ved der jeg bor. Dyret var medlem av en mindre selvmordsgruppe på Bjelland og etterlot seg pinnsvinkone og to pinnsvinbarn da den sist natt, som en palestiner med altfor stor frakk på vei til paradis, dro fra hulen for å måle krefter med hovedfienden.


Alderskrymping



Alle vet at mennesket krymper med alderen. Riktig gamle folk blir bitte små.

Jeg kan personlig bekrefte dette. Tidligere brukte jeg størrelse 42 i skotøy. Da jeg ble trettifem, krympet føttene til størrelse 41.
Jeg eldes nedenfra.

Vi har dette ene livet 2


Gleden ved å kjede seg

Når jeg har det gøy, går tiden fort
Når jeg kjeder meg, går tiden langsomt
Når tiden går langsomt, blir livet lengre
Når livet blir lengre, er jeg glad

Når jeg er glad, blir livet lengre
Når livet blir lengre, går tiden langsomt
Når tiden går langsomt, kjeder jeg meg
Når jeg kjeder meg, har jeg det gøy


Vi har dette ene livet 1


Gleder meg til helgen, sier folk. Kan ikke vente på påske- eller sommerferien. pensjonisttilværelsen kommer ikke fort nok.


Hallo! Helt vanvittig, i mine øyne. Folk ønsker i realiteten at livet skal gå fortere, fortest mulig, som om de vil bli ferdige med det.

Personlig vil jeg gjerne at livet blir lengst mulig, at hver time blir lengst mulig; jeg kjeder meg med glede, for da går tiden saktere.

Så kjedelig, så langtekkelig, så fint.



I debattprogrammer



De sitter der på rekke og rad; mennene med mer eller mindre kledelige dresser, damene med mer eller mindre kledelige frisyrer.


"Poenget er...," sier en av deltakerne.

Ah, der er poenget, tenker jeg fornøyd.

Men ganske snart påstår en av de andre bessewisserne at "poenget må jo være...".

Hva, hadde ikke han første poenget likevel?

Og like etter kommer sikkert en tredje person og sier at "poenget er heller å...".

Stopp en halv! Dette er forvirrende. Jeg blir sur. Først hører jeg at en av dem har poenget. Det er ryddig og greit, for da vet jeg hvor poenget er og kan holde øye med det, for ofte skjønner jeg ikke poenget i det hele tatt i disse programmene.

Men så kommer den ene etter den andre og påstår at de, uten å si fra, har overtatt poenget, og det ødelegger oversikten. Og slik fortsetter det. Resten av halvtimen sitter jeg og og lurer på hvor det hersens poenget ble av, for det er ikke lett å se fra der jeg sitter. Kanskje det har havnet utenfor billedkanten, slik at ingen ser det? Jeg faller helt ut av diskusjonen, myser kraftig inn i skjermen for å lokalisere poenget igjen.

Programlederen gjør en elendig jobb. Han bør holde bedre orden. Når noen sier "nei, poenget er heller at...", skal han rykke inn og spørre den siste som hadde poenget om han eller hun er villige til å gi det videre. Såpass bør vi kunne forvente i en fjernsynsdebatt.

Bla bla bla bla bla. Bla bla bla. Bla bla bla bla bla bla! Bla bla bla bla? Bla! Bla bla bla bla bl abla bla, bla bla bla ablab abla bla, bla bla. Bla? Bla!!!! Blabla. Blablablablablablablablabla!

søndag 17. mai 2009

Om foreldresvikt i eventyret Tornerose

Da Tornerose ble født, holdt foreldrene - kongen og dronningen, stort gjestebud.

Kongefamilien kjente tretten feer - og feer kan som bekjent bare spise av gulltallerkener, ikke vanlig servise. Dessverre hadde familien bare tolv tallerkener i gull, og dermed måtte en av feene strykes fra gjestelisten.

Selskapet var godt i siget da de tolv innbudte feene, èn etter èn, fremsa sine lykkeønskninger. Elleve av dem var ferdige, da den trettende, som de ikke hadde gulltallerken til og derfor ikke ble bedt, kom brasende inn, sinna som en ilder.

Uten å hilse eller se seg om, ropte hun høyt: "I sitt femtende år skal kongsdatteren stikke seg på en spinneten og dø!"

I dag hadde vi stusset over hva hun snakket om, for vi har aldri hørt om noen spinneten og kommer neppe til å se en, heller. Den gangen var det ingen som stusset; antagelig hadde alle en spinneten hjemme.

Etter den trettende feens forferdelige spådom, trådte den tolvte feen fram og sa: "Men det skal ikke være døden som rammer kongsdatteren, bare en hundreårig, dyp søvn!"

Innen Tornerose-forskningen er det skrevet mye om hvorfor den tolvte feen valgte presis hundre år, og ikke for eksempel ett år eller èn måned eller ti minutter, men det skal vi la ligge her.

Ha i mente at Tornerose var kongeparets eneste barn. De slet lenge for å få henne. Det ble faktisk ikke vei i vellinga før en frosk krøp opp på stranden en dag og snakket til dronningen: "Du skal få ditt høyeste ønske oppfylt. Før året er omme, får du en datter."

Tornerose var altså kongeparets store skatt som de voktet og vernet om. Men hva skjedde da jenta fylte femten år? Da var kongen og dronningen ute, sannsynligvis på fest, og kongsdatteren var alene i slottet!

Etter å ha levd med og gruet over forbannelsen og voktet datteren alle de årene den trettende feens spådom ikke gjaldt, vagte foreldrene å gå ut samme dagen den skulle tre i kraft!!

Uten å vurdere foreldrenes alvorlige brudd på omsorgsplikten, begynte selvfølgelig jentungen straks å gjennomsøke slottet, som drevet av sin sjebne, og hun fant selvfølgelig et rom ingen visste om. Der satt den trettende feen, utkledd som gammal kjerring, med spinnetenen sin, og den var ikke Tornerose sen om å stikke seg på.

Resten av eventyret er ikke særlig interessant. Hun sov i hundre år, helt til en av datidens mange omreisende prinser ankom, sikkert en med ubedt kyssing av jomfruer på rullebladet, og han kysset også denne jenta til hun våknet, og de levde lykkelig alle sine dager.

Tabbe tabbe tabbe







Om språket

Spanjolene har fire-fem uttaleregler. Når du mestrer dem, kan du uttale alt riktig.

Nynorsk er mer fonetisk riktig enn bokmål, selv om det også finnes noen problemer i det språket. På naboøya Bømlo, for eksempel, heter det største tettstedet Bremnes - som uttales Svortland.

Bokmål er håpløst for utlendinger. Alle ordene må pugges, for det finnes ingen regler som omfatter alt. Ordene jeg og vei har likelydende diftong. I ordet med er den siste konsonanten stum, men i ordet ned skal den uttales. Tjern og kjole har samme lyd. I navnet Norge er vokalen en å, men ikke i noen. I tillegg skrives det hund og uttales bikkje.

Logisk sett skal man skrive Nårge, kjern og jei, slik bohemen Hans Jæger praktiserte. Det ser helt håpløst ut, men er mer riktig.

Telefon-terroren


Jeg tar ikke alltid telefonen. Jeg tar nesten aldri telefonen. Den er en plage som har ført til både skilsmisser og dødsfall. Jeg kan ikke fordra den gjennomtrengende ringelyden, som ble utviklet av nazistene gjennom medisinske eksperimenter.


Sist jeg skulle bytte tefon, gikk jeg til butikken og ba om et apparat uten ringelyd. Ekspeditøren så dumt på meg.

Vår telefon henger på kjøkkenet. Jeg tar den (kanskje) hvis jeg står i nærheten. Jeg tar den ikke hvis jeg er opptatt med noe annet, hvis jeg for eksempel sitter.

Folk blir litt oppgitt.

Når samboeren kommer hjem fra jobben, spør hun alltid: "Har noen ringt?"

"Ja, tre stykker," svarer jeg.

"Hvem, da?" spør hun.

"Det kan vel ikke jeg vite."

"Men tenk om noen er syke," sier hun.

"Da må de ringe til en lege, ikke til meg," mener jeg.

"Men tenk om noen er døde,"

"Da må de ringe til en begravelsesagent."


Det begynner med at du tar telefonen.






Pakketur


Jeg liker også å dra på pakketur. Det er billig, sola skinner alltid, strendene er lange og ølet er nesten gratis,

Hvis man ønsker å ta en fridag fra bruningen, derimot, ligger pakketurlandene dårlig an.

Noen av innbyggerne har butikk eller bar/restaurant. Ingen andre jobber. Overalt ser men restene av gamle bygninger de ikke engang gidder å rydde bort.

Tvert imot prøver de å gjøre penger på dem. De regner med at vi, som kommer fra ordensland, finner skrothaugene deres eksotiske og vil betale for en nærmere titt. Gamle steiner stablet oppå hverandre. Se hvor gamle ruiner vi har! Big deal.

Hellas og Italia, f.eks., er medlemmer av EU. Nå må denne organisasjonen ta seg sammen og forlange at de gamle, sammenraste bygningene ryddes vekk. Det er ikke behagelig å være turist og møte slikt forfall overalt. Vi ønsker ikke å se fattigdommen i landene vi besøker. I tillegg kommer sikkerhetsrisikoen.

Jeg vedder på at noen av steinhaugene har stått der i to tusen år.

Enten kom de ikke lenger med huset, eller så kollapset resten pga mindreverdig sement. Uansett står det i Roma den dag i dag, som et sår i øynene på turistene.

EU er miljøvern


Verden er i ferd med å forgå i menneskenes forurensning.


Hver enkelt av oss forbruker ganske enkelt for mye.

Heldigvis har størsteparten av menneskeheten ikke råd til å holde samme forbruksnivå som oss. Da ville vi virkelig fått problemer.

Ved å bli medlem i EU, er vi med i en blokk rik og mektig nok til fortsatt å holde den fattige delen av verden nede. Vi må nekte import av produkter, fortsette å drive de fattige landene konkurs med ublu rentebetingelser gjennom Verdensbanken, fortsette å nekte dem aidsmedisiner, fortsette å selge våpen til alle land som ble forlatt i kaos av kolonimaktene (som nå er i EU), fortsette å gjøre alt vi kan for å hindre deres vekst og velstand.

Norge støtter heldigvis alle disse tiltakene gjennom EØS, men vi må bli med der den fremtidige undertrykkelsen planlegges. Vi har et av verdens mest sendrektige byråkratier, som har mye å bidra med for å hindre at de fattige landene truer vår enestående velstand.

Vi har tatt initiativ til en del fantastiske uhjelpsprosjekter som har satt enkeltnasjoner en del tilbake, men vi kan så mye bedre.

Vi må kjempe for å holde dette ved like, ellers går vår levestandard ned. EU og USA kan klare det hvis vi videreutvikler det nåværende samarbeidet. Norge må inn i EU.




lørdag 16. mai 2009

We're in it together blues



The telly said that this is the end
Ugly mushrooms is all they would send
You should have watched the reporter's face
Tryin' to beat it, what a close race
It must be the best I've ever seen
His skin had turned completely green

Yes we're happy, yes we're free
You may do as you wish with me
The world is blowing up today
Isn't it funny, ho hey hey

Everyone rushing to catch what's new
They're counting seconds for me and you
Pull on your socks, get ready, set, go
We're leaving now for the sky, you know
Don't they care about people no more
Cutting the program in episode four

Yes we're happy, yes we're free
You may do as you wish with me
The world is blowing up today
Isn't it funny, ho hey hey

A hard rain's a-falling on the ground
Killing quickly, not making a sound
With people hating having been born
That distant, lousy Saturday morn'
Somebody really has turned insane
Making the whole shit go down the drain

Yes we're happy, yes we're free
You may do as you wish with me
The world is blowing up today
Isn't it funny, ho hey hey


Taxi driver blues



Can't sleep no more at night
I catnap through the day
I can't go on much longer
Living this here way

I'm a taxi driver, baby
I live a part time life
Don't you see it's hopeless
For you to be my wife

Spend my days in darkness
Drive this heap around
Can't you see me, baby
Tryin' to get it off the ground

I'm a taxi driver, baby
I don't live like others do
Don't you see it's hopeless
It can't be me and you

I'm slowly goin' crazy
Don't even wanna hear
Don't care about your problems
Can't find my second gear

I'm a taxi driver, baby
Don't wanna tell a lie
Don't you see it's hopeless
I gotta drive it 'till I die


Første vers: Christine Perfect


Ti måter å bli kvitt naboens katt på






Naboen din har også en gal katt. Den gjør alltid fra seg i dine blomsterbed. Naboen nekter å høre klagene. Du har lyst til å bli kvitt katten, men vet ikke hvordan. Her kommer noen nyttige tips:
  1. Samboeren holder katten mot garasjeveggen mens du rygger på den med bilen. Det er selvfølgelig fare for kloring på samboer, men såpass bør hun tåle for en god sak.
  2. Ut fra tanken at en flat katt er en god katt, kan du forsøke å kjøre over dyret. Dette er svært vanskelig. Pinnsvin er lettere.
  3. Kjør en tur med katten. Hiv den over gjerdet til luftegården på en kennel. Eierne av kennelen blir også fornøyd; det letter på matbudsettet og gir hundene litt mosjon.
  4. Bruk katten som agn. Du må ha et heavy duty søkke, eller eventuelt heavy duty dupp om du fisker i ferskvann.
  5. Stjel kattens mat så den må skaffe sin egen. Denne metoden tar veldig lang tid.
  6. Steng katten inne i bingen for varmkompostering - så gjør den endelig nytte for seg. Ett ankepunkt her er at katten klager så høyt at eieren hører den. Da er det bare èn ting å gjøre: Steng naboen inne i samme bingen. OBS! Krever største modell binge.
  7. Send katten per Norgespakke til en allergiker.
  8. Smugle katten til et land hvor middagsmenyen er helt annerledes enn vår. Du driver egen uhjelp og kan være stolt av deg selv.
  9. Ta åtte av kattens liv. Spør deretter om den fremdeles ønsker å bo ved siden av deg. Dette er mitt mest humane forslag.
  10. Fyll inn eget forslag:

Litt om tid

Med tiden på sin side, lager fuglene spektakulære formasjoner. Men de jukser...


La oss forutsette at alle skapninger lever like lenge og har en metabolisme tilpasset sitt livsløp.


Mennesker blir 70 år.
Hunden blir 10 år - vårt år er 7 hundeår.
Småfugl blir 5 år - vårt år er 14 fugleår.
Insekt blir 1 år - vårt år er 70 insektår.

Jeg snakker om reell tid. Ett av våre sekunder er 14 sekunder i småfugltid. Det forklarer hvordan store fugleflokker kan vende samtidig i luften. Vi oppfatter kursendringen som plutselig og uforståelig, men fuglen har i virkeligheten 14 sekunder på å følge lederen. Selv om en fugl roter og tuller og bruker 3,5 sekunder på manøveren, vil bevegelsen virke øyeblikkelig på oss, for den har bare tatt 0,25 sekunder av vår tid.

Forskjellige tider eksisterer samtidig for forskjellige skapninger. For et menneske på fugletid tar det ikke 4 minutter å røyke en sigarett, men 17,1 sekunder. En arbeidsdag varer 32,1 minutter og vi får gjort like mye. Vi sover like lenge og har 38 minutter til spising og fritidssysler. Vi blir døpt 6,5 dager gamle, konfirmert 1,07 år gamle, får barn 1,5 år gamle og dør etter 5 år, et liv utlevd.


mandag 11. mai 2009

Menneskesex



Vi er pattedyr, må vite.

Som alle andre hanner i pattedyrfamilien, oppfatter mannen det som plikt å spre sine gener mest mulig ved å befrukte alt som lar seg bli befruktet.

Hundyrene, derimot, forvirres av minnene fra den fjerne tid da det gjaldt å pare seg med alfahannen i flokken og dermed øke sjansen for avkommets fremtid.

I dag blir lederhannen ofte feilidentifisert. Massemediene avstumper instinktene, og slik blir den som oftest får vist sitt åsyn i de tusen stuer, misoppfattet som den sterke og dominante.

Hallo!

Resultatet er tragisk. Alle mulige slags fæle menn mottar stadige tilbud om å pare seg, mens vi andre - som gjerne har mer å fare med i et forhold - ufortjent må gå uten.


Eksempel på dårlig valg av genbank. Den kjente rundbrenneren Henry Kissinger med tilfeldig brunette som vil gjøre et uttak.

Personlig nederlag.


Jeg tok en ukebladtest om hva slags mennesketype man er.

Jeg var redd jeg skulle være den type menneske som ikke har styring på sitt liv. Derfor svarte jeg motsatt på spørsmålene av hva jeg ordinært ville gjort.

Da jeg telte opp poengene og sjekket hva summen betydde, sto det at jeg var den type menneske som ikke har styring på sitt liv.