Trekant-dramaet

Det var en gang tre kommuner som ville over broa for å gjøre seg fete.

I ferietiden er redaksjonens medlemmer naturlig nok spredt for alle vinder og det blir ingen redaksjonsmøter. Redaktøren ønsker likevel at bloggens mange lesere skal få nytt stoff. Han tar derfor på seg en liten gjennomgang av noen humoristiske aspekter fra dramaet om Trekantsambandet.

Historien inneholder alt en såpeopera trenger. Sterke følelser, anklager om korrupsjon og misbruk av innsamlede midler, kjendiser (vel, i egne øyne), oppfinnsomme metoder for å få ekstra penger fra bilistene, grådighet hos rådmenn og politikere - og en aldri så liten porsjon ufrivillig humor.

Bakteppet, med lobbyvirksomhet og alt som skulle til for å få prosjektet godkjent, lar vi ligge - og begynner rett på det som vedrørte publikum.

Det startet i god tid før byggingen med det morsomme påfunnet "forhåndsbompenger" på fergene. Man skal lete lenge for å finne noe mer latterlig enn å betale bompenger på en ferge. Alle vet at å forhåndsbetale er det samme som å forskuddsbetale; m.a.o. at vi betaler inn en sum som trekkes fra når vi endelig får varen. I alle fall vet vi som handler med våre egne penger det, men de som aldri har jobbet der verdiene skapes og lever av skatten fra andres arbeidsinnsats, ikke vet det.

De som fikk jobb på bomstasjon Føyno visste det heller ikke, og så dumt på meg da jeg ville vite hvor mange turer jeg fikk gratis etter flere år med forhåndsbetaling. Jeg følte meg snytt. OK, noen gratis turer ble det, men det p.g.a. defekt system.

I rådmennenes og politikernes verden er forhåndsbompenger en finurlig måte å inndrive ekstraskatt på, men når tankene alltid farges av konsekvensene for neste kommunevalg, er det bedre å bruke en annen betegnelse.

Heldigvis måtte det ikke begrunnes moralsk hvorfor tilfeldig gjennomreisende skulle betale for noe de aldri kom til å nyte godt av.

Trafikken gjennom det flotte Trekantsambandet ble større en beregnet. Jippi, tenkte vi, nå forsvinner også bommene to-tre år tidligere enn beregnet.

Den gang ei. Riktignok var "kontrakten" med brukerne at bommene skulle legges ned når anlegget var betalt, men rådmenn og politikere så det annerledes. Vi var blitt forespeilet at nedbetalingen ville ta et visst antall år. Selv om det tok noen år kortere enn beregnet, var vi likevel mentalt forberedt på å betale hele tiden ut, og da kunne vi like gjerne gjøre det slik for å få penger til andre prosjekter.

For å si det rett ut: Sheriffen av Nottingham var tilbake. Når vi ikke lenger har juridisk dekning for å kreve penger fra de reisende, kommer vi rett og slett til å rane bilistene som velger denne lovløse strekningen over Sherwoodbroen. Til og med små barn ser urettferdigheten her.

Logikken tar pusten av en. Tenk om vi klarer å betale ned huslånet vårt fire år raskere enn beregnet og banken sier at det er leit for dere, men vi har en kontrakt og dere må nok fortsette med avdragene tiden ut, for det var forutsetningen og dere er mentalt forberedt. Hadde vi godtatt det?

Det er like logisk som at en godt betalt kommunal saksbehandler med superpensjon i vente skulle ta tusenvis i gebyr for å gjøre den jobben skattebetalerne lønner ham/henne for å gjøre. Hva hadde vi sagt da? Eller om kassereren i butikken skulle si at ja, jeg ser du har noen varer her som du gjerne vil kjøpe, men selv om jeg får betalt for dette må jeg nok ha hundre kroner i gebyr for å slå dem inn. Hadde vi godtatt det?

Noe dummere kunne vel ikke komme nå, tenkte vi. Joda, nabokommunen fant ut at det ville være dumt å slakte melkekua og meldte seg på norgesmesterskapet i labbelensk med begrepet "senfase". De fleste av oss vet at uttrykket er absurd i forbindelse med nedbetaling av gjeld. Det passer trolig bedre i forbindelse med en diagnose. Når det kommer fra rådmenn og politikere betyr det at vi ikke klarer å gjøre jobben vår med å vedlikeholde veiene og derfor ønsker å fortsette innkrevingen av denne vilkårlige skatten - som altså ikke er en skatt - i et ubestemt antall år til.

Heller ikke i denne runden ble forslaget vurdert mot noen slags moralsk målestokk. Og det er forståelig. Hvordan begrunner man for eksempel at en trønder på tilfeldig gjennomreise skal betale for en bygdevei på Bømlo? Det er som at Stord Kulturhus legger tjue kroner ekstra på kinobillettene for å oppgradere kinoen på Vik i Sogn. Hadde vi godtatt det?

I neste episode av såpeoperaen kom det fram at stordøya selv ville ha alle straffepengene fra den forlengede betalingsperioden på Føyno. De skulle brukes til utbedring av E39 nord for Jektevik og skulle slett ikke deles med Bømlo, hvor politikerne nærmet seg den høye C i desperat og komisk argumentasjon. Stords svik gjorde at Bømlo måtte bygge sin egen bomstasjon og la kommunens innbyggere selv betale prisen for egne veier. For å skaffe midler prøvde nabokommunen i vest desperat å tvinge 50 millioner ut av det lokale kraftverket, men lykkes ikke med det, heller.

I følge bladet Sunnhordland uttrykte en fremtredende bømlopolitiker at han ikke kunne se hvorfor ekstra innsamling i Trekantsambandet til veier på Stord "ikke er like mye et løftebrudd" som videre pengeinnkreving til veier på Bømlo. Han mente det var umoralsk at ikke Bømlo tjente like mye på løftebruddet som Stord.

Det er sikkert mye å si om at en "seriøs" politiker insisterer på å ha like stor rett til å utnytte løftebrudd som politikere i nabokommunen, men det lar vi ligge. Det bør likevel tilføyes at vedkommende heller ikke så forskjell på om bilistene betalte prisen for løftebruddet for å utbedre en annen strekning av den veien de faktisk kjørte på, og å utbedre en avsides vei på Bømlo. Veiene i hans kommune var tross alt tilførselsveier til europaveien, uttrykte politikeren via Sunnhordland. Argumentene hans begynte å nærme seg verneverdig status, og havner trolig høyt på kommende lister over de mest absurde politiske uttalelsene.

Heldigvis (eller dessverre) reagerte ESA, EØS-avtalens overvåkningsorgan, som tvilte på om Norge hadde juridisk dekning for å kreve betaling av bilistene for et planlagt veiprosjekt i det hele tatt. Det ble slutten på planene om å forlenge bompengeperioden på Føyno. Endelig fikk vi nytte av noe EØS-relatert. Våre lokale styresmakter så ikke sitt eget overtramp - fint at høyere nivåer ga dem en noe nedverdigende korreks.

Etter undertegnede redaktørs ringe mening betydde vel den teksten at vi også måtte leve uten morsomheten "forhåndsbompenger på ferge", men heldigvis kokte det bort i kålen. Like greit, for politikerne - og særlig rådmennene, som har fast jobb - trenger å ha noen vellykkede overgrep mot befolkningen på rullebladet som de kan fleipe med på festene sine.

De færreste av oss trodde at siste ord dermed var sagt. Vi så fram til flere sprelske påfunn og absurde argumenter. Dessverre ble vi skuffet, for det neste ble en ren reprise, nemlig den gode gamle "forhåndsbompenger" på fergen mellom Sandviksvåg og Halhjem.

Det er likevel ingen grunn til å tro at våre kjære folkevalgte - eller rådmenn, som i våre trakter har tradisjon for å drive like mye med politikk som de folkevalgte - har gitt opp. Vi er midt i debatten om nytt fergeleie for båten fra Halsnøy. Skjærsholmane kan visst ikke brukes, for den har fungert bra så lenge.

Bilistene fra Kvinnherad bruker den nye tunnelen til Halsnøy, og må så kjøre på dårlig vei tilbake til Ranavik. Det smarteste må vel være å flytte fergekaien lenger sør på øya og dermed forkorte fergestrekningen til Skjærsholmane. Selvfølgelig må veien legges rett ut på E39, og ikke gå over Heiane. Et godt forslag - og derfor blir det garantert ikke brukt. For det første koster det for lite, og for det andre får man ikke gjort et nytt, stort inngrep i stordnaturen.

Alle opplegg vil garantert koste haugevis av penger, og det trengs flere inntektskilder. Her er noen ydmyke forslag: Vi betalte forhåndsbompenger på fergene før Trekantsambandet ble et faktum, men selvsagt bare for de turene vi faktisk var med på. Nå kan vi innføre etterhåndsbompenger på de fergene som fremdeles er i drift. Da betaler vi både forhånd og etterhånd på samme turen; det må vel bli gøy! Begrunnelsen bør være at vi betaler i etterhånd for de turene vi ikke var med på da forhåndsbompengene ble innkrevd, og ut fra prinsippet om at alle skal legge inn det de evner og ta ut det de trenger "skylder" de fleste av oss ganske mange penger.

Andre muligheter er gebyr for å kjøpe billettene og nytt gebyr for å åpne fergebommen for å slippe oss av. Det er mange muligheter. Selv om politikerne - og de fast ansatte og uten politisk ansvar rådmennene - til tider har vist stor oppfinnsomhet på ekstraskattfronten, vet vi at de kan så mye bedre. Vi gleder oss til nye påfunn.

Til sist: Sveio! Hvor blir det av dere? Er dere fornøyd med å snylte på nabokommunene, slik dere har blitt beskyldt for alltid å snylte på Haugesund? Hvorfor kommer ikke dere med noen morsomme påfunn? Kom igjen, bli med på dansen rundt gullkalven!

PS.: De brukte illustrasjonene - til det ugjenkjennelige maskerte tilfeldige personer - er brukt uten sammenheng med innholdet i artikkelen. Bildene er også plassert tilfeldig i teksten.

Bøker for det dannede mennesket 3

THE LESBIAN S/M SAFETY MANUAL
ED. BY PAT CALIFIA
Lace Publications, 1988

Patrick Califia-Rice ble født i Texas i 1954 som hunkjønn, i en mormonfamilie. Han sto fram som lesbisk i 1971, og byttet navn til Pat Califia. I 1973 satte han kursen mot San Francisco, hvor han fikk luftet sin interesse for sexundervisning på sentralbordet til San Francisco Sex Information.

Hvis dette lyder merkelig, så følg med. Først var han dame, den type dame som likte andre damer. Men nå er han mann, den type mann som liker andre menn. Han har en sønn som heter Blake, som han deler ansvaret for med sin ex-girlfriend Matt, som også pleide å være dame. Patrick stoppet hormonkuren, som skulle gjøre ham til mann, lenge nok til å få barnet de deler. Det må ha blitt brukt kjøpesæd.

Patrick har gjennomgått operasjonene mastectomi og dobbel hysterectomi - men ikke falloplasti, som han planlegger å ta senere. Gjennom karriæren har han gitt ut en rekke bøker om alternative lesbiske seksuelle miljøer og praksiser. Han har holdt seg til temaer som tangerer lesbisk seksualitet i forskjellige ikke-mainstream varianter.

Ferielektyren vi omtaler i dag handler om lesbisk sadisme/masochisme, hvor det tydeligvis går temmelig fort i svingene. Boken har fått god omtale fra alle hold (vel, nesten...) og regnes som en moderne klassiker. Og som en nødvendig bok, for når seksuallivet inkluderer biting, kloring og pisking, blir kunnskap om renslighet og sårbehandling et must.

Boken vant dessuten Bookseller/Diagram-prisen i 1990 for Årets Rareste Tittel.

På tampen pleier jeg å si at dette ikke er noe for Se og Hør leserne, men kanskje dette nettopp er noe for dem, siden de kan sammenlignes med passive sadister som betaler for nytelsen å se folk lide og bli skadet.

Bøker for det dannede mennesket 2

I vår vesle serie med ferielektyre med aktuelle temaer for dem som ikke ønsker å føle seg utestengt fra tidens viktigste debatter, presenterer vi den høyaktuelle

How green were the nazis?
Nature, Environment, and Nation in the Third Reich
Franz-Josef Brüggemeier, Mark Cioc, Thomas Zeller.
Athens, Ohio: Ohio University Press, 2006.

Naturverninteressene i Nazi-Tyskland har vært livlig debattert de siste 20 årene. Hvor grønne var egentlig nazistene? Denne boken presenterer de ferskeste vitenskapelige undersøkelsene på området. Det gjelder miljøvernpolitikk, liv og lære hos noen bemerkelsesverdige personligheter i det såkalte nazi-miljøvernet, men også filosofiske og ideologiske temaer. "How Green Were the Nazis?" er nødvendig lesning for dem som ønsker å bli kjent med det kontroversielle forholdet mellom Hitlers regime og naturverdenen.

Det blir lagt mye vekt på å klargjøre den innfløgte krigen som pågikk mellom konkurrerende byråkratier og rivaliserende personligheter som karakteriserte naziregimet. Videre fremhever forfatterne at det kunne være et urolig forhold mellom nazistideologi og politikk, og de grønne ideene. For noen av nazistene, som hellet mot det grønne, var dette akseptabelt. For dem var krig og ødeleggelse nødvendige onder, siden resultatet ville bli en ny verden som til slutt ville gi rom for å etablere et bedre og grønnere Tyskland. Boka er en av de viktigste referansebøkene for forståelse av forholdet mellom vold og grønne tanker.

Gjennom en serie essays blir vi kjent med forsøkene på å kontrollere luftforurensningen, landbrukspolitikk og landskapsplanlegging med bygging av autobahner m.m.. En forfatter prøver endog å takle Martin Heideggers konfliktfylte forhold til både nasjonalsosialisme og miljøvern.

Som leserne av En Andersen Blogg forstår, er boken proppfull av interessant lesestoff. Det tar lang tid å lese vitenskapelige skrifter, og boken varer hele ferien.

Det bør også fremheves at lite sies om nazistenes miljøinnsats i for eksempel London og Leningrad - selv om få steder ble like påvirket - eller i andre land hvor de herjet. Men det satt noen små menn i departementene hjemme og planla hvordan hvert enkelt sted skulle gjenoppbygges og forgrønnes og befolkes med ariere for å skape et paradis på jord. Uhyre interessant ledning.

Det anbefales at man har en del erfaring med tyngre materiale og en strukturert hjerne for å lese boken. Se og Hør lesere får heller gi seg i kast med siste Donald Duck & Co., så har de uken ut.

Bøker for det dannede mennesket 1

DAVID BENATAR

BETTER NEVER TO HAVE BEEN
The harm of coming into existence

De fleste mennesker mener at de har tjent på, eller ihvertfall ikke blitt skadet, av å bli født. Hvis de senere vurderer om de skal bringe andre inn i livet, heller enn å ha barn uten å tenke på om de bør, vil de automatisk forutsette at de ikke gjør dem noen skade ved å la dem komme til verden.

I boka "Never to have been" argumenterer forfatteren David Benatar for at det alltid gjør alvorlig skade å bli brakt inn i verden. Selv om de gode tingene i livet gjør livet bedre enn det ville vært uten, så ville ingenting gå tapt hvis man ikke eksisterte. De som ikke eksisterer, kan ikke gå glipp av noe. Derimot vil de som blir født møte mange alvorlige lidelser som de som ikke er født slipper å møte.

Forfatteren viser til relevant psykologisk litteratur som dokumenterer aspekter ved den menneskelige psykologi som forklarer hvorfor folk systematisk overvurderer kvaliteten på sine liv, og hvorfor de dermed bekjemper enhver antydning om at de ble alvorlig skadet av å komme til livet.

David Benatar argumenterer for det anti-natale synspunkt, hvor det hevdes at det alltid er galt å få barn. Enhver graviditet bør avsluttes på et tidlig stadium. Anti-natalisme innebærer også at det ville være bedre om menneskeheten ble utryddet.

Et blikk på klodens befolkning gjør det forståelig at diskusjonen oppstår. Utbredt lidelse på alle kontinenter. Anslagsvis 800.000 årlige selvmord på verdensbasis. Konsentrasjonsleirene. Sultedøden. Global terrorisme. Fremskrittspartiet.

Jorden har eksistert i anslagsvis 5 milliarder år. Hvis vi betrakter den tiden som én time, har menneskeheten eksistert i to sekunder, og på den tiden gjort ubotelig skade på kloden. Økologisk sett hadde verden udiskutabelt vært et bedre sted uten oss.

Boken er godt argumentert og tilgjengelig for ikke-spesialister med høy leseferdighet. Det utelukker selvfølgelig Se og Hør leserne. Vi kjenner alle noen som vi mener ikke burde vært født, men hvis vi aksepterer forfatterens konsept, ville det være å gjøre dem en tjeneste.



223 sider. Oxford University Press, 2006.

Byferie

Familien insisterte på å bruke noe av årets ferie i hovedstaden. Det er en blandet glede for en som har bodd der i mange år.

Jeg var i grunnen fornøyd med bare å sitte rolig i sentrum med en pils og føle på stemningen, men jentene ville - ja, riktig - SHOPPE. Og sånn ble det. Bildet viser noen av skoene samboeren måtte ha med hjem.

Bybildet er ganske forandret. Masse mennesker satt eller gikk omkring med en kjip papirkopp, som de ventet at vi skulle legge penger i. Det er to grupper tiggere: De utenlandske profesjonelle og de norske rusmisbrukerne.

Utlendingene plasserer kona på bakken foran en stolpe tidlig om morgenen, og der sitter de og sier pliis og skrangler med småmyntene i begeret. Det er disse TV har fulgt etter og oppdaget at de blir mye friskere og kvikkere når de går rundt noen hjørner for å bli plukket opp av store biler. Kanskje de kjører til Bogstad Camping, hvor de har gedigen campingvogn og ny Mercedes, hva vet jeg.

Det virket uansett som en god idé, så vet mannfolkene hvor kona er hele tiden. Jeg foreslo for samboeren at hun kanskje kunne prøve å få inn igjen noen av de pengene hun shoppet bort - og at det var en ledig stolpe like ved hotellet - men hun var uforståelig negativ til tanken.

Den andre gruppen med koppen foran seg, de norske rusmisbrukerne, fikk trolig inn mer penger, men neppe mye. En kar hadde skrevet på skiltet sitt at han var rusmisbruker og trengte penger til dop, for da slapp han å stjele så mye. Jeg la selvfølgelig penger i kruset hans. Mannen som hadde skrevet Kona er blitt kidnappet. Jeg mangler kr. 49 på løsepengene fikk ingenting.

I tillegg er det de folkene som vil selge deg noe eller rekruttere deg til et eller annet. Man kan kjøpe alt på gatene i Oslo: timeshare leiligheter i syden, narkotika eller evig liv gjennom en av de slitsomme og sære grupperingene som sender slavene sine for å sortere ut mennesker med problemer som får tilbud om et kurs til 50. 000 kroner som ender med å fortelle deg at sola er varm.

Det er en del av den herlige bystemningen. Galskapen. Det er lovlig å være litt sprø, byen har plass til det. Slik er det ikke på småstedene der de fleste av oss bor. Her blander folk seg borti alt; fra fargen på buksa di til noe søskenbarnet ditt gjorde for fire år siden.

Bunnopplevelsen på ferie er å treffe noen hjemmefra. Da har man på en måte kastet bort pengene og kunne like gjerne sittet på Heiane senter. Og det aller verste er å treffe sambygdinger som ikke gidder å hilse på deg til hverdags, men plutselig er kompis når vi er på ferie og vil drikke øl med deg og kjeder deg med alle mulige uvesentligheter hjemmefra. Heldigvis møtte jeg ingen fra Sunnhordland.

Det ble ingenting av turen til den ombygde Ekebergrestauranten, men vi rakk Lille Herbern på Bygdøy (bildet under), som er et av de stedene turistene aldri besøker. Fergeturen ut dit er et kapittel for seg og vel egnet til også å imponere båtvante vestlendinger.


Noen dager er nok. Man blir fort lei av å ha masse folk rundt seg hele tiden og savner raskt roen hjemme, selv om vi hadde PC og et komfortabelt rom. Og det blir utrolig mye tråkking gatelangs, for eksempel for å komme til Teddys Soft Bar i Brugata, en deilig etterlevning fra 1958. Respatex og kitchy belysning, dårlig mat og nærmest ingen service. Sats på en pils og hør på den originale Wurlitzer jukeboksen, som ikke har byttet plater siden den ble installert. Herlig.

Det overlegent beste med byferie er de gode bokforretningene og alle kulturtilbudene. Ett godt råd: Ikke reis med shoppere hvis du har slike interesser.

Kvinner og shopping

Så er det endelig fastslått: det finnes et gen for shopping og kvinnene har det. Det ligger sovende i kroppen og blir aktivert av spesielle emosjonelle opplevelser, som hunkjønnet har et rikt utvalg av og som kan inntreffe når som helst.

En bekjent fortalte at datteren kom "online shopping" bare atten måneder gammel, etter en krangel om en rosa genser. De fleste jenter får det litt senere, gjerne mellom ni- og tolvårsalderen når de begynner å oppleve gruppekravene. En middelaldrende kvinne jeg kjenner fikk det av en større lottogevinst da hun var 42. Min egen bestemor fikk det først da hun hadde fylt 62; hun lå svært syk på overvåkningen da Jesus åpenbarte seg og både leget henne og aktiverte shopping-genet.

Alle vi menn har visst at det måtte finnes en diagnose på kvinnenes utagerende butikkoppførsel og manglende respekt for kassakreditten, og nå er det altså bevist.

Spørsmålet blir: Hvordan takler vi det? Hvordan klarer vi å dempe dette store, indre behovet, hindre det fra å knuse vår felles økonomi? Hvordan kan vi motvirke hver enkelt kvinnes behov for egenhendig å øke det brutto nasjonalproduktet år etter år?

Det er ingenting å hente i forskningen enda. Her må vi tydeligvis prøve oss fram.

Min egen beste metode så langt er som følger: Vi ankommer et shoppingsenter. Jeg strener rett mot nærmeste kafé med jentene hengende etter, småsure fordi det ikke er klær til salgs der. Jeg kjøper tre-fire aviser og en pils, og setter meg ved et bord. "Nå setter jeg meg her for å lese avisene. Når jeg er ferdig med halvliteren, kjøper jeg en til. Og det fortsetter jeg med helt til dere kommer og henter meg."

Metoden har vært effektiv så langt. De har ikke lyst til å hente en full og kranglevoren mann. Ulempen er at de ikke blir helt utshoppet, og derfor ikke er i særlig godt humør.

Men shopping-genet, som aldri blir helt tilfreds, øker sin kraft, og før eller senere vil de finne ut at det går an å reise hjem uten meg. De kommer til å la meg sitte og dumme meg ut, krangle med eldre damer ved nabobordet og til slutt bli kastet ut, og så avvist fra alle andre steder som selger øl og tilsist pågrepet av politiet for å forstyrre ro og orden og bli ført til en glattcelle.

Nå må vi menn slå våre pjalter sammen. Hva skal vi gjøre? Hvordan stanse ferden mot konkurs og skilsmisse? Send inn gode forslag.