skip to main |
skip to sidebar
Røykere er ikke dummere enn andre mennesker. De har en avhengighet og er svake, men ikke dummere. De kjenner risikoen ved sin uvane. Mange røykere kan lese, og har forstått at de kan pådra seg forferdelige sykdommer og lide en tidlig død hvilket øyeblikk som helst.
Alle vet at den som som har trusselen om snarlig død hengende over hodet, forandrer holdning til ett og annet i tilværelsen. De fleste av oss har kun møtt døden i andres begravelser. Da snakker vi om hvordan sånt setter ting i perspektiv, og om hva som har ekte betydning.
Alle som har mannen med ljåen i hælene, trekker fram at det lille og hverdaglige gir mest mening. De små ting blir viktige og får oss til å forstå og sette pris på livet. Forholdet til andre mennesker får større dybde, alt oppfattes mer intenst og inderlig. Det gnistrer av soloppgangen, hvert lille grønne blad på et tre er et skjønt mirakel. Hvert barn vi ser er det vakreste. Hver minste ting hele dagen gir fantastisk livslyst. Ingen opplever livet mer ekstatisk enn den som vet at døden kommer når som helst. Og det gjør røykeren.
Røykere er gladere mennesker. Så lenge det varer.
Ærede redaktør!
Som Generalsekretær i Norges Filmkritikerlaug faller det på meg å motsi et par punkter i overnevnte innlegg.
Mye kunne skrives om språkbruken. Hvis det ikke er skrevet av en autist på speed, så er det iallfall forfattet av en mann uten utdannelse, for eksempel en enkel truckfører. Han hiver på en mengde gloser som ikke engang en amerikaner med universitetsbakgrunn ville finne på å bruke, eller forstå. Ordbruken er typisk for en som har litt kunnskap.
Javel, jeg starter ikke særlig saklig, men innlegget provoserte meg, både som kvinne, mor og filmkritiker. Skal kvinner og barn utlates fordi de er kvinner og barn? Ødelegger de filmen? Gir de ikke stoff og inspirasjon til spennende handling? Er de ikke over halvparten av befolkningen?
Hva ville Casablanca vært uten Ingrid Bergman? Hva ville Annie Hall vært uten Diane Keaton?
Vil filmbransjen ha et eget Lex Nygaardsvold (bigamiloven), en midlertidig skilsmisse som ikke kona vet om, som gir mannen rett til å hore rundt når han lager filmer? Et samlet filmkritikerlauag går imot at politimenns familier ikke skal slippe til i kriminalfilmer.
Så er det sagt.
Vennlig hilsen,
Martine Motsagt Mortensdottir
Generalsekretær
Norges Filmkritikerlaug
Redaktørens svar:
Kjære Martine Motsagt Mortensdottir.
Redaksjonen var delt i beslutningen om å ta inn ditt innlegg, Vi gjorde det likevel i ytringsfrihetens navn, og som et eksempel på hvordan resultatet kan bli når følelsene overmanner fornuften.
Så vidt vi forsto dekretet til USA Official Film Purity Group, var meningen at etterforskernes koner/menn og familie ikke burde være med i filmen hvis de ikke hadde direkte relevans til kriminalgåtens løsning. De skulle ikke være med bare for å være med, bare fordi de var gift med en detektiv.
Det ville bli absurd. Tenk om alle du kjenner må nevnes i dine artikler bare fordi de kjenner deg. Ville ikke det reist en smule kritikk?
Vi takker likevel for ditt innlegg, som gjør oss bedre i stand til å forstå hvordan en filmkritikk kan være så fjernt fra den almenne forståelse som den ofte er.
Vennlig hilsen,
Redaksjonen
PS! På grunn av den stadig økende mengden innsendte meninger, ser redaksjonen seg nødt til å heve terskelen en smule. Overstående innlegg var ærlig talt godt under bloggens standard. Det manglet både humor, snert, saklighet og absurde dimensjoner.
DS.
Søsterskapet er det fineste kvinnene har.
Søsterskapet er et resultat av kvinnediskriminering verden over. Ukjente kvinner som møtes, har felles erfaringer og problemer over landegrensene som automatisk bringer dem nærmere hverandre.
De kan alltid, og med stor glede, snakke om hvor fæle og svake, uselvstendige og late, eiersyke og egoistiske mennene er. Det gir kvinnene styrke og en sterk følelse av samhold.Da vi var små, lærte vi at vi ikke skulle begjære vår nestes hustru - eller hans asen. Kvinnene ble altså ramset opp sammen med buskapen, for de var begge mannens eiendom.
Vi moderne menn syntes dette var galt og så nødvendigheten av å styrke kvinnens identitet og selvtillit. I fellesskap lagde vi en strategi. Ikke bare er vi ansvarlige for oppstarten av søsterskapet, men vi har i nesten hundre år jobbet hardt for å utvikle og styrke det. Planen krevde konsekvent handling og full oppslutning i de maskuline rekker. Vår første store seier var stemmeretten i 1913. Siden har det gått slag i slag.
Kvinner avlegger stemme i 1913. Vår mann overvåker stolt og fornøyd at alt går rett for seg.
Vi har ofret familiehygge og samhold. Vi har måttet leve med utskjelling og offentlig ydmykelse. Vi har utstått tap av ekteskapelige privilegier, skilsmisse, økonomisk ruin og fremmedgjøring fra våre barn. Vi har lidd og grått og mange ganger vært ved sammenbruddets rand; bare tanken på kvinnenes kommende lykke holdt oss oppe.
Det har sannelig ikke alltid vært lett for oss å sitte stille og fortsette undertrykkelsen - det har noen ganger vært fristende å ta oppvasken eller klippe plenen - men det har vært nødvendig å la være, og vi har holdt ut, da det var for en god sak.
I dag høster vi fruktene av dette målrettede og selvoppofrende arbeidet. Nå priser kvinnene vår langsiktige strategi - om enn ubevisst - i det de er i ferd med å overta alle viktige stillinger i samfunnet.Det er godt endelig å kunne lene seg tilbake i tv-stolen og vite at vi gjorde en fantastisk god jobb, helt uselvisk, uten å vente noen slags anerkjennelse for det.
Vi skapte Søsterskapet, og nå er det opp til ambisiøse og hardtarbeidende kvinner å gjøre noe nyttig med det.
De foreløbige resultatene er ikke bare positive. Første generasjon av guttebarn under totalkontroll av Søsterskapet ble svært feminine - jålete og kroppsfikserte unge menn som bruker smykker og steller masse med håret sitt, men det kommer vel mer.
Denne blogg har mottatt et dekret fra USA Official Film Purity Group. Vi er åpne. Vi har ingen fordommer. Vi trykker det i helhet.
Re.: Crime movies.
Dear Sir!
A new trend having developed within the crime movie genre seriously disturbs The Purity Group. The trend threatens the integrity, indeed the very existance, of crime movies as we know them.
We are of course referring to the unseemly habit of allowing police officers and detectives to have private lives. Introducing the minor audience to hormone turboed youngsters and all too often scantily clad wives, is a callous affront to all weak minds.
We expect murder, torture and beheadings, and murder, torture and beheadings is what we're going to get. Not blood stirring scenes from the private sphere, nor any hints of their home having a bedroom. Such an affront to the feelings and loins of our children will not be tolerated. It must stop at once.
160.000 members of The Group will take action, and the action will be swift and devastating. The industry better harken our words. Police officers and detectives will never again be shown to have private lifes in a crime movie. It annoys the hell out of us.
We recommend transferring to a drama movie, should the need to expose private lives of lewdness be too great to handle. Do not interfere with the purity of the crime movie.
More or less with regards,
Ronald Slangeboltsson - Supreme President
Arnold T. Fiskumsson - Chief Secretary
Tradisjonelt har bankene bare hatt åpent en liten stund midt på dagen. Når de først har fått kloa i pengene våre, har de gjort lite for å være tilgjengelige.
Siste signal i denne retning er den nyeste bankmoten med å fjerne skrankene. Nå svimer det eldre kunder omkring i lokalene hele dagen uten å forstå hvor de skal henvende seg. Like før stengetid forbarmer personalet seg over de få som ikke er døde av væsketap; ihvertfall må de hjelpe dem for selv å kunne gå hjem. Er det rart at begravelsesbyråene har begynt å reklamere på bankens nettsider?
Kanskje bankene nå har innsett at denne praksisen kan feste seg som et negativt inntrykk hos kundene? I Oslo kveldsåpnet Sparebanken NOR en filial. I Haugesund opprettet DnBNOR et lite kontor på Amandasenteret, hvor det faktisk er folk. Tar jeg feil, eller begynner bankene å gjøre seg mer kundevennlige?
En dag traff jeg bankfolk på gata, hvor de delte ut løpesedler og brosjyrer og hyggepratet om tilbudene sine. De ringer allerede hjem til oss og avtaler personlige møter.
Jeg ser utviklingen videre. Snart kommer de hjem og ringer på døra og hjelper oss med oppvasken mens de diskuterer lånemuligheter. Kanskje sitter det en bankansatt ved siden av meg i sofaen mens jeg ser på Dagsrevyen. Han/hun har laget noen nette ostesmørbrød og diskuterer fondsløsninger mellom nyhetsinnslagene, prøver å prakke på oss forunderlig konstruerte sparepakker som i følge avisene sakte driver oss konkurs mens vi smiler fornøyd og tror vi kan kjøpe hus i Spania når vi blir pensjonister.
Til slutt gjør de vel som feieren, henger opp lapp: "En bankansatt kommer for å diskutere din bedrøvelige økonomi onsdag kl. 13:00. Sørg for å være hjemme eller gjør nøkkel tilgjengelig."
Og dermed er sirkelen sluttet: Vi må igjen ta fri fra jobben for å snakke med banken.
Televerket eide alt den gangen, og det var flere års venting for å få nummer og linje. Folk løp omkring for å skaffe en eller annen slags attest som gjorde at de kunne snike i køen.Telefonen var en hellig gjenstand som tronet på eget bord i stuen. Når den en sjelden gang ringte, tidde alle og stemningen ble alvorlig. Vi barna kunne ikke løpe for å ta den; nei, det måtte en voksen gjøre. Og handlingen ble utført med adskillig angst og bæven.
Hvem som helst i hele verden kunne være på den andre enden av ledningen. Hvilket som helst budskap, lykke eller sorg, kunne i neste øyeblikk innta stuen. Alle hadde lest Televerkets dypt seriøse rettledning i korrekt bruk av apparatet. Vi kunne alle reglene om dannet oppførsel ved mottak eller oppringing.
Retten til å ta telefonen fulgte en streng rangordning, som begynte med far og sluttet med mor. Vi barn var ikke medregnet. Men far taklet ikke det betydelige ansvaret og delegerte jobben til mor.
En gang startet ringingen mens hun var ute ved klessnora. Far fikk panikk. "Hent mor! Fort!" sa han, mens han strenet mot apparatet med angst i blikket. Han trakk pusten dypt et par ganger, plukket forsiktig opp røret. "Andersen," sa han etter boka. Så falt ansiktet helt sammen, han snappet etter luft, øynene var ville. Akkurat da kom mor inn. "Ta den, du," sa far lettet og strakte fram røret. "Det er utenlandsk. Ta den du, du som har Handelsskolen."
Det var visst ikke så mye språk hun hadde lært på handelsskolen. Hun sa "yes", og "yes" igjen, og samme hva vedkommende på den andre siden sa, repliserte hun med et yes. Øynene var som store spørsmålstegn. Endelig sa hun yes og la på. "Hvem var det?" maste vi ungene. "Vet ikke," svarte hun. "Snakket de utenlandsk?" "Ja, men jeg vet ikke hvilket språk."Ved familiesammenkomster diskuteres det fremdeles hvem som ringte vårt nummer den dagen, selv om både mor og far er døde forlengst.
Når det skulle telefoneres, sto de voksne en stund og så på apparatet og forberedte seg på den krevende handlingen. Noe kunne jo skje, hva om det ikke virket, hva om de ble tatt for å gjøre noe feil?
Den som lånte telefonen, måtte pent legge en krone i boksen.
Spør mannen/kjæresten din om hva du hadde på deg sist dere var ute; han husker det garantert ikke. Du, derimot, vet godt hvordan han var kledd. Du husker også klærne til alle venninnene og mennene deres.
Dette vet du, men samme hvor godt du ellers klarer å disiplinere mannen, kommer han aldri til å være opptatt av klærne dine.
Mannen din bryr seg med andre ord ikke med hva du bruker, så hvorfor pynte seg for ham?
Det gjør du heller ikke, du pynter deg for de andre damene! Når to damer møtes, ser man hvordan øynene deres lynsnart skanner inn hver detalj på hverandre fra topp til tå. Venninnene bryr seg om hverandres klær, og det er dem du pynter seg for.
Menn husker aldri hva damene har på. Vi husker heller hva de ikke har på. Den eneste detaljen som må være ment for oss, og som vi garantert legger merke til, er utringningen - og den har vi ikke lov til å se på!
Eneste klesdetalj som også menn legger merke til.
Innlegg
